Tak og takkonstruksjoner

#

Takkonstruksjonen er valgt på bakgrunn av stil, tekkemateriale og klimaforhold. Skal du skifte taktekking, isolere eller gjøre andre endringer på taket er det avgjørende å vite hvordan takkonstruksjonen er bygget opp.       

Dersom du har et hus i halvannen etasje eller et hus hvor loftetasjen er bygget til oppholdsrom, kan det være aktuelt å isolere takflatene. Et tegn på at varmen forsvinner gjennom taket er snøfrie takflater om vinteren og istapper langs raft.

Takflaten kan isoleres på utvendig side eller innvendig side. Det er også mulig å isolere mellom åser og sperrer. Ulempen med en utvendig isolering er at taket blir tykkere enn opprinnelig. Ulempen med en innvendig isolering er at deler av takkonstruksjonen blir liggende på kald side, noe som kan øke risikoen for fuktskader.  

Les mer om de vanligste typene sperretak

På et sperretak ligger takhuden (tekkingen, lektene eller taktroa) på sperrer. En sperre er i sin enkleste form to sakser (bjelker) som er låst sammen i en ende og bæres av langveggene i den andre. Sperren går dermed fra møne til raft.

Illustrasjon: omarbeidet fra "Littlemannen og skoftungen - faguttrykk om trehus og tømring" av Tore Hauge
Illustrasjon: omarbeidet fra "Littlemannen og skoftungen - faguttrykk om trehus og tømring" av Tore Hauge

 

Sperretak som består av selvbærende sperrebind hvor sperrere er forbundet med loftsbjelken. En slik konstruksjon kalles ofte fotingrøst. Tak med fritt opplagte sperrer har vært vanlig på sveitserhus og kalles ofte sveitserrørst.  

Les mer om sperretak

Les mer om de vanligste typene av åstak

I et åstak bæres takflaten av åser. En ås er en horisontal bjelke som ligger i husets lengderetning. I eldre hus er det gjerne en barket tømmerstokk, senere tilhogde eller sagskårne bjelker. Åstaket er det tradisjonelle taket på laftehus.

 

Fra "Littlemannen og skoftungen faguttrykk om trehus og tømring" av Tore Hauge
Fra "Littlemannen og skoftungen faguttrykk om trehus og tømring" av Tore Hauge

 

I et åstak fordeles vekten av taket på gavlveggen og på eventuelle innvendige skillevegger. Det finnes takkonstruksjoner som kombinerer bruk av åser og sperrer for å fordele trykket på både langvegger og gavlvegger. Det er også åstakskonstruksjoner hvor åsene hviler på bukker eller staver slik at vekten av taket fordeles innover i bygget.

Les mer om åstak

Les mer om ulike takformer

Takets form har vært preget av skiftende moter og stilretninger. Lokale klimaforhold, tilgang på tekkemateriale og behovet for å bruke loftsetasjen har også vært av betydning for formen man har gitt taket. De vanligste takformene er:

  • Saltak
  • Valmtak
  • Mansardtak
  • Pulttak

Les mer om ulike takformer

Les mer om ulike tekkematerialer

Torvtak

Torvtak er en av de eldste formene for taktekking. Denne type tak krever en slakere vinkel slik at jorda ikke sklir av. Undertaket ble tradisjonelt lagt av never, lag på lag, over bordtak. God isolasjonsevne. Krever solid takkonstruksjon på grunn av stor tyngde.

Les mer om torvtak

 

Spontak

Spontak er kjent fra middelalderens stavkirker. Spon kløyvd med øks eller kniv gir bedre holdbarhet. Saget spon trekker mer vann. Behandles med milebrent tretjære. Også tynnere flis av tettvokst gran har vært brukt på tak. Flis legges tre- eller firedobbelt, spon legges som regel dobbelt.

Les mer om spontak

 

Skifer

Steinheller av skifer har vært i bruk som taktekking siden 1300-tallet i områder der skifer har vært lett tilgjengelig. Hellene er tunge og krever en solid takkonstruksjon. Vannet vil renne raskt av taket. Dette er et materiale som varer tilnærmet evig. Tilhuggede skiferstein ble mer vanlig fra og med 1800-tallet. Populært rundt forrige århundreskifte. Mye brukt på Vestlandet, men også på bygårder og hus i sveitser/dragestil over hele landet. Finnes i ulike fasonger som firkantede og dråpeformede. Lang levetid og god holdbarhet.

Les mer om skifertak

 

Bordtak

Tak av tre, bordtak, har lange tradisjoner i Norge. Denne formen for taktekking fikk en oppsving da oppgangssaga ble utbredt på 1500-tallet. Dette taket passer best på brunbeisede hus eller tømmerbygninger. Bruk høvlet furu av god kvalitet med lite kvist så holder taket betydelig lengre. Egner seg best i tørt innlandsklima hvor det er lite nedbør.

Les mer om bordtak

 

Taktegl

Taktegl er kjent siden middelalderen. Påbudt som takmateriale i Christiania fra 1624 for å hindre spredning av brann. På den tiden importerte man stein. Fra 1700-tallet vokste produksjonen i Norge og taktegl ble mer tilgjengelig. Rød teglstein har vært mest utbredt. Tegl har svært god holdbarhet. Bytt undertaket og ødelagte takstein når nødvendig så har du et flott tak i mange, mange tiår! Svart glasert tegl har tradisjonelt kun vært benyttet hos svært velstående folk.

Les mer og tegltak

 

Platetak av kobber og sink

Platetak av kobber og sink egner seg godt til flate eller svært bratte tak. Mye brukt på kirkebygg og bygårder. Kobber blir grønt etter ca 25 år. Tak av sink/kobber er også brukt på karnapper/ verandaer. Kobber har svært lang levetid ( over 100 år), sink har noe kortere levetid. Bølgeblikk egner seg best som nødløsning. 

Les mer om platetak