Kobber og sink på tak

Kuppel i kobber. Foto: Bygg og Bevar

Kobber har historisk vært det mest eksklusive materialet å tekke taket med. Derfor har det også vært forbeholdt de få. Eldre bygg med original heltekking av kobber eller sink er en sjeldenhet i Norge, som oftest er kun kompliserte former som spir og tårn tekket med de storslåtte materialene.

Taket kalles husets femte fasade og er kanskje den viktigste delen i et velfungerende hus. Taket skal beskytte mot store påkjenninger fra kulde, vind, sterk soloppvarming og store mengder vann. I tillegg skal taket utformes estetisk og i tråd med husets stil. Kobber og sink er holdbare og vakre tekkematerialer for tak, men har hatt liten utbredelse i Norge på grunn av høye kostnader. Det er først fra 1900-tallets første del at disse tekkematerialene ble noe mer utbredt på norske tak. Sink har imidlertid lange tradisjoner som råmateriale i takrenner og nedløp.

 

Skivetekking og båndtekking

Frem til den industrielle revolusjonen var taktekking av metall en sjeldenhet. Produksjonen av tynnplater var svært kostbar. Utgangspunktet var klumper av metall som måtte hamres ut for hånd eller ved hjelp av vanndrevne hammere. Med fremveksten av valseverkene på 1800-tallet sank prisene på metalltakene. Ståltak gikk fra standsmessige hus til låver og uthus, på slutten av 1800-tallet kom de kjente og kjære bølgeblikkplatene. Annerledes var det med kobberplatene som har forblitt et kostbart tekkemateriale.

Valsing medførte ikke bare prisfall. Platene ble større og tynnere og kvaliteten noe dårligere enn tidligere. Innføring av valsene førte også til at man kunne lage større plater. Det vanlige plateformatet på 1700-tallet var 45 x 59 cm (1,5 x 2 fot). Dette ga takene et smårutete preg. Mot vår tid har platene blitt stadig større. På 1800-tallet var det vanlige formatet 60 x 120. På 1960-70-tallet introduserte man båndtekkingen hvor materialet kommer på rull. Skivene ble da erstattet av lange bånd i hele takets fallretning.

Platetak, Folkemuseet på Bygdøy. Foto: CEWG
Platetak, Folkemuseet på Bygdøy. Foto: CEWG

Hvis vi kan snakke om tradisjon på kobber og sinktak i Norge er det skivetekking det er snakk om. Her bindes små plater sammen til en sammenhengende overflate. Teknikken har flere fordeler mot båndtekkingen, som kan ha ubegrenset lengde. Den er eksempelvis ikke like utsatt for deformasjoner som følge av temperatursvingninger. Temperaturendringer kan føre til at båndtekkingen blir bulkete og ujevn. Vinden er metalltakenes verste fiende, særlig på bratte tak. Her utmerker også skivetekking seg. Årsaken er at hver plate er festet i minst fire andre, noe som gir styrke og stabilitet til taktekkingen. Falsene skaper dessuten stivhet og styrke i taket.

Noen få tak er tekket med lappetekking. Her er små skiver eller lapper montert som takstein. Teknikken er særlig brukt på tårn, spir og andre kompliserte konstruksjoner. Victoria Terrasse i Oslo har enkelte bygningsdeler tekket med lapper.

 

Hvordan festes platene sammen?

Men først om hvordan platene festes til taktroa. Til innfesting benyttes i dag klammer av rustfritt stål. Disse festes til underlaget med skruer og foldes inn i falsen (se nedenfor) og forblir skjulte. For å sikre bevegelse i ønsket retning benyttes både faste og bevegelige klammer. De faste klammene brukes for å forhindre at båndene beveger seg i en uønsket retning, de bevegelige tar opp krymping og utvidelse. Antallet klammer bestemmes blant annet av vindlasten på stedet.

Bånd- og skivetekking er utfordrende metoder og krever mye håndarbeid med detaljer og spesielle løsninger, særlig omkring piper og takutstikk.  Det skal benyttes en svingt fals fra alle hjørner og ved sprang i takflaten, for eksempel ved pipefoten. En svingt fals sikrer en tett sammenføyning og man unngår sprekkdannelser. Ved takfoten og mønet finnes flere mulige falser og avslutninger, som paraplyfals, dobbeltfals med rett avslutning, oppkant med kullslått dobbeltfals etc. I dag benyttes ofte falsemaskiner ved tekking av metalltak.

Hakfals og stangfals.jpg

Metalltakene skaper et heldekkende sjikt ved at metallet fra to plater brettes over hverandre i noe som kalles falser. Ved skivetekking må platene festes minst fire steder. Skivetekking har blant annet horisontale tverrfalser som kalles hakefalser. Disse skaper et flott mønster på taket. Falsene som går i takets fallretning kalles stangfalser. Båndtekking som går i hele takets fall har dermed bare stangfalser og dermed ingen horisontale skjøter.

Eldre metalltak ble festet med såkalte enkeltfalser. Skjøtene mellom platene ble da ganske tynne, noe som førte til at platene kunne legges i et rutemønster med langsgående horisontale hakefalser. Da platene ble tynnere med valsing, begynte man med dobbelte falser. Årsaken var blant annet at de tynne platene ble mer utsatt for lekkasje. Tidligere hadde man ikke vært så oppmerksom på dette, for de meget godt ventilerte loftsrommene gjorde at skadepotensialet var noe mindre. Konsekvensen av dobbeltfalsen var tykkere skjøter, dermed ble man nødt til å forskyve skivene i forhold til hverandre. Skivene ble nå lagt i forband.

Ulike falser.jpg

Bånd- og skivetekking er utfordrende metoder og krever mye håndarbeid med detaljer og spesielle løsninger, særlig omkring piper og takutstikk.  Det skal benyttes en svingt fals fra alle hjørner og ved sprang i takflaten, for eksempel ved pipefoten. En svingt fals sikrer en tett sammenføyning og man unngår sprekkdannelser. Ved takfoten og mønet finnes flere mulige falser og avslutninger, som paraplyfals, dobbeltfals med rett avslutning, oppkant med kullslått dobbeltfals etc. I dag benyttes ofte falsemaskiner ved tekking av metalltak.

Kobbertekking er komplisert rundt piper og rør.
Kobbertekking er komplisert rundt piper og rør.