Vedlikehold av tegltak

Lav og algevekst trenger ikke å være skadelig for taket. Foto: Bygg og Bevar

Taktekkingen er viktig for helhetsvirkningen av en bygning og et bygningsmiljø. Takstein av tegl finnes i en rekke forskjellige varianter: flat, enkeltkrummet og dobbeltkrummet, med og uten fals, med og uten glasur, rød eller svart. Den absolutt vanligste tradisjonelt sett er rød enkeltkrum stein uten fals. 

Det er ikke uten grunn at man sier at taket er husets femte fasade. Et gammelt teglsteinstak gir en vakker og levende flate, som nyere tekkingsmaterialer med mer eller mindre hell forsøker å kopiere. Dessverre produseres det ikke lenger takstein av tegl i Norge, og importert teglstein er dyrere i anskaffelse enn de fleste andre tekkingsmaterialer. Således representerer ikke gamle tegltak bare bygningshistorisk og estetisk verdi, men også økonomisk verdi. I dag finnes det en rekke leverandører av taktegl, av ulike typer. Riksantikvarens klare holdning er at man i størst mulig grad skal gjenbruke gammel tegl, men dersom man må bytte er det viktig å bruke en tegl som er mest mulig identisk med bygningens opprinnelige stein i form, størrelse og farge.

 

Skader og skadeårsaker

Der vanligste skadene på et tegltak er:

  • Knekt stein på grunn av forskyvninger, frostsprenging eller ødelagte lekter
  • Fukt og/eller råteskader i taktro eller sperrer
  • Fukt og/eller råteskader ved pipe, raft eller kilrenne
Råteskadet forkantbord, skudeneshavn

Nydelig patinert tegltak, et i overkant råteskadet forkantbord på sjøhuset i Skudeneshavn. Foto: Bygg og Bevar

Slik unngår du skader på tegltaket

Det er viktig å se nøye over takene minst et par ganger i året; vår og høst. Stein som har forskjøvet seg legges på plass. Sprukne stein eller stein med ødelagt knast skiftes ut. Vannmengdene er størst nederst på taket og her må ødelagt stein erstattes så fort som mulig. Mosegrodd stein bør renses av og til. Mose holder på fuktighet og reduserer antakelig tekkingens levetid. Fjern mosen med en jernrive, stålbørste e.l. Høytrykkspyling frarådes fordi det så lett vil føre vann inn i undertaket. Det har liten hensikt å behandle steinen med kjemiske midler mot mose, lav eller algevekst, fordi virkningstiden av slik behandling er kort. (Derimot kan et bånd av kobber, bly eller sink som legges parallelt med mønet, men litt ned på takflaten, kunne redusere veksten. Regnvann som renner over båndet vil ta opp litt av metallet og avsette dette lenger ned. Metall-salter forhindrer plantevekst.)

Lav og mose trives best på skyggefulle deler av taket; på øst- og nordsiden, eller under trær. For takets del kan trærne tynnes eller holdes nede, også for å unngå at for mye løv og greiner faller ned på taket. Ved beskjæring av trær må man selvfølgelig vurdere hvilke konsekvenser dette får for helheten mellom trær, hus og landskap.

Mose på gror gjerne på teglstein hvis forholdene ligger til rette for det. Foto: CEWG
Mose på gror gjerne på teglstein hvis forholdene ligger til rette for det. Foto: CEWG

Utskifting av enkeltstein

Supplering av stein. Suppleringsstein av eldre årgang kan være vanskelig å få tak i, men det er ofte annonser for brukt taktegl på nettet. Alternativt kan det legges ny takstein og Fylkeskommunen eller Riksantikvaren kan være behjelpelig med henvisning til importører/forhandlere av ny takstein. Suppleringssteinen bør ha samme mål og krumning som den eksisterende taksteinen. Hvis suppleringssteinen avviker mye, kan man skifte ut et større felt; én takflate eller deler av en takflate, med den nyanskaffede steinen.

Ny stein har ofte en sterk rødorange farge som stikker seg ut fra den gamle taksteinen, og fargen eldes ikke på samme måte som på eldre tegl. Flere produsenter av taktegl produserer derfor engobert tegl. Steinen påføres da leirslam som fester seg til teglen under brenning, noe som gir steinen sjatteringer som skifter mellom lyse og mørke farger. Denne teglen kan være et godt alternativ, men vær oppmerksom på at noen typer patinert stein ser svært kunstige ut. Kontakt Fylkekommunens kulturminneforvaltning eller Riksantikvaren for nærmere tips om gode produkter.

Takene i Skudeneshavn

Nye og gamle tegltak i Skudeneshavn. Foto: Bygg og Bevar

I dag er det vanlig å feste endel av taksteinen med spikring ned i lekten eller med spesielle klips. Gammel teglstein er vanligvis ikke festet, med mindre taket er svært bratt eller bygningen er værutsatt. Ved supplering eller omtekking er det neppe nødvendig å feste steinen hvis tekkingen har ligget godt tidligere. Hvis det årlig må legges på plass mye forskjøvne stein, kan man vurdere å feste steinen på de mest utsatte delene av taket som er ved raft, gavler, møne og kilrenner. Det bores hull i steinen med bor for keramisk materiale/glass. Hullet må være litt romslig for spikeren som slås ned i lekten. Klips som finnes i handelen idag er tilpasset ny stein og er vanskelig å bruke på eldre taksteintyper som ofte varierer en del i tykkelse.

Takstegl Riksantikvaren.jpg

Øverst: De vanligste typer takpanner som er i handelen. Til venstre en vanlig enkeltkrummet stein uten fals, dernest den dobbletkrummete med fals, som ikke har tradisjoner hos oss. Den tredje steinen er flat og legges i forband. Flat stein som legges på vanlig måte uten forband, har forøvrig også vært brukt. Ill: Riksantikvaren

Nederst: Ny enkeltkrum tegl uten fals. Til høyre en vanlig rød variant, til venstre en kunstig eldet stein, såkalt "engobert". Foto: Sjur Mehlum, Riksantikvaren

Omtekking

Dersom taket skal tekkes om, må takstein av tegl beholdes som tekkingstype. Som nevnt innledningsvis er gammel taktegl et håndverksprodukt med en variasjon og et ”liv” som aldri kan gjenskapes med ny takstein. I svært mange tilfeller blir dessverre fullt brukbar enkeltkrum tegl kastet og erstattet med ny takstein med fals. Dette vil gi taket et monotont og moderne utseende som aldri vil kunne gjenskape det gamle tegltakets skjønnhet. Brukbar stein sorteres ut og legges tilbake, supplert med annen gammel eller ny teglstein Ved omtekking må man kontrollere undertaket og evt. reparere taktro og konstruktive deler. Behold og reparer undertaket, enten det er over- og nderliggere, sutak eller av en annen type. Ikke rett opp taket, gamle hus kan «tåle» at taket ikke er plant. Det er viktig at den første steinrekken legges parallelt med raftet, og at eventuelle skjevheter tilpasses, med kapping av stein, ved møne. Den tradisjonelle enkeltkrummede teglstein er svært egnet til å legge på tak som ikke er plane, da de ikke stiller samme kravene til et plant underlag som f.eks den enkeltkrummede med fals.

Takpapp under taksteinen kan i de fleste tilfeller benyttes, men man må passe på hva slags type papp man velger. Valg av papp henger nøye sammen med den underliggende konstruksjon, spesielt i de tilfeller der det ikke er et kaldt loft under. På disse såkalte varme tak er det viktig at man velger et diffusjonsåpent belegg som ikke hindrer utluftingen gjennom takflaten. Da reduserer man risikoen for høyere temperatur og fuktighet på loftet, noe som igjen minsker risikoen for råte eller insektskade. Videre er det viktig at man velger en papp av så god kvalitet at den tåler noe forsiktig tråkk i byggeperioden. I mange tilfeller kan impregnerte sutaksplater være et alternativ til takpapp, men det er mye som tyder på at levetiden for disse er noe redusert i de delene av landet der man har store nedbørsmengder. 

Fra omtekking på Søndre Skøyen gård

I mange tilfeller er det mulig å gjenbruke gammel teglstein etter at skader på undertaket er utbedret. Her fra Søndre Skøyen gård i Oslo. Foto: Bygg og Bevar

Pass på takfoten!

Ved omtekking må man være oppmerksom på risikoen for at takflaten kan bli løftet 6 - 8 cm, noe som skyldes at man i dag har for vane å bruke vesentlig høyere lekter og sløyfer enn tidligere. Et slikt løft kan forvandle en smekker takfot og gesims til et klumpete og visuelt tungt tak, som kan skjemme hele fasaden. Man må derfor undersøke konsekvenser ved raftet, vindskier og ved tilslutning til andre bygningsdeler før man går i gang med arbeidet. For å unngå problemer ved f.eks takfot og vindskier kan man gå ned på tjukkelsen på både sløyfer - Riksantikvaren anbefaler 9 mm - og lekter, hvor man bør holde seg til de tradisjonelle 21 mm. Vær tydelig på og presiser maksimal tykkelse på sløyfer og lekter overfor taktekkeren!

Lekter og evt. sløyfer skal være av uimpregnert virke. Dette har lang nok levetid, holdbarheten ser man jo selv ved omtekkingen. Som nevnt ovenfor vil teglsteinen «gnage» på lektene i oppleggspunktet og tettvokst virke vil motstå slik slitasje langt bedre enn tilfeldig valgt trykkimpregnert tre. Trykkimpregnerte materialer er i tillegg giftige, og kan hverken brennes eller komposteres, men må behandles som spesialavfall ved neste gangs omtekking. På enkelte bygninger kan det ligge eldre tekking av never, spon, flis eller torv under taksteinen. Dette må i så fall beholdes som et historie- og tradisjonsfortellende element ved bygningen.

Vindskiene er viktige for husets utseende. De må derfor beholdes i så stor grad som mulig. Deler som må skiftes, kopieres nøyaktig. Er utformingen spesiell, bør man merke og lagre noen eksempler som kan tjene både som dokumentasjon av tidligere utførelse og som mal for kopiering ved neste gangs utskifting. Ta en kikke på hvordan vindskier i området er utformet. Vannbord på vindskiene skal ikke beslås. Sørg heller for å få tak i så godt virke som mulig, både til vindskier og vannbord. Det vil si tettvokst, helst malment furuvirke eller godt granvirke. Trykkimpregnerte materialer skal ikke brukes.

Takstein av glass

Takstein av glass i Skudeneshavn. Foto: Bygg og Bevar

Det viktigste er:

  • Mest mulig av alle deler av bygningen skal bevares. Inngrepene ved vedlikehold eller utbedring må være så små som mulig.
  • Det er bedre å vedlikeholde framfor å reparere, og det er bedre å reparere framfor å skifte ut.
  • Det må brukes tradisjonelle materialer både ved vedlikehold og evt. utskifting.
  • Skjulte deler av bygningen (konstruksjon) er like viktig å ta vare på som synlige (overflate).
  • Hvis man må endre, er det bedre å føye noe til enn å fjerne originale eller gamle deler. Det beste bygningshistoriske «arkivet» er bygningen selv.
  • Gamle ombygninger og endringer av en bygning er ofte viktige å bevare. De kan fortelle om bygningens livshistorie gjennom skiftende stilretninger og bruk.