Enhetslåven 

Det er den typiske enhetslåven som er utgangspunktet for denne artikkelen. I låven var mest mulig samlet under et tak. En sentral del var fjøset, et husdyrrom for i hovedsak storfe. Ladene /laene var store lagerrom for høy, som lenge var enerådende for å ta vare på gras. Under fjøset og lengst ned i næringskjedens gang var gjødselkjelleren. Litt lenger ut i låvenes historie ble graset lagra i en eller flere siloer i tillegg.

Grunn og plassering

En låve er nesten alltid en del av et tun, og der er plasseringer av bygningene sjelden tilfeldig. Noen gårder har flate jorder. Der har en stått nokså fritt til å plassere låven og de andre husa. Men svært mange tun er i stedet lagt i hellinger, og på grunnlendt mark for å spare jord der en kan dyrke mat eller fôr til dyr.

Passe helling på terrenget har også vært nyttig for å få til ei låvebru, eller annen slak innkjøring der hest med lass kom lett inn. Etter hvert som låven utvikla seg mer og mer til en enhetslåve, var det svært vanlig å ha innkjøring og plass for å lesse av nokså høyt i låven. På sitt mest typiske ligger låvegolvet en full etasje over golvet i laene. Dette ga rask mulighet for å lesse av og få det livsviktige høyet raskt unna i travel slåttonn.

Låvegolvet var også plassen for å treske korn. Å høste det inn som kornband med hele strå var vanlig til ca 1960. På treskegolvet ble kornet skilt fra strå, agner og bøss. Først med håndredskap, seinere med treskeverk.

Låvebrua og gjødsel

Låvebrua er fast følge med de fleste låver. Ei typisk låvebru er bygd mer eller mindre opp fra terrenget.  Det var nødvendig for å få til ei slak, og helst brei innkjøring for hest, eller seinere traktor inn på låvegolvet over lagerrom (lae/ lade).

Etter hvert som det ble vanlig med gjødselkjellere, ble fall i terrenget også viktig å utnytte.

For oss som i dag har låver plassert på fjell, steinete eller skrinn jord, kan det bety naturlig tørrlagt grunn, mer eller mindre. Behov for drenering eller fjerning av gras og andre vekster blir redusert med slik plassering.

I 1855 ble det opprettet stillinger for tre statsagronomer i Norge. De skulle hjelpe bøndene blant annet med å bygge bedre uthus. En av dem, Johan Lindequist, opprinnelig svensk, hadde som reisende agronom i Telemark lagt merke til at fjellbøndene i fylket samla møkk fra dyra i en kjeller under fjøset. Det var en klar forskjell fra bønder ellers, som heiv møkka ut ei dynge utafor fjøsveggen. Også andre stats- og fylkesagronomer tegna og tilrådde fjøs med kjeller til møkka.

I dag er det vanlig miljølærdom at avrenning fra møkk må skje i minst mulig grad, men en ble tidlig klar over at denne måten å lagre på var en stor fordel for å beholde næringa fra møkk til seinere gjødsling av gras, poteter eller korn. Det drøyde likevel til et stykke inn på 1900-tallet før gjødselkjellere ble vanlig godtatt som beste løsning av bøndene.

Hest og stall

Av andre rom for husdyr, var stallen for en eller flere hester det mest typiske. Å kunne ta ut hester for kjøring uten å uroe en stor bøling med kuer var noe av grunnen til at hestene fikk enerom. Hestene fikk fôring til andre tider enn de andre husdyra.

Egne fjøsrom for sauer, gris eller høner var også vanlig i låven, men gris og sauer kunne også få plass i fjøset.

Mur – stein eller betong

Tømmer og trevirke er lite holdbart om det ligger på jord. Derfor har naturstein med god form og størrelse vært det naturlige valget til å legge an de første tømmerstokkene på. Dette gjelder både de lafta låvene, og de seinere bygd i bindingsverkteknikk. Andre trekonstruksjoner er også brukt, som grindverk typisk for bygder på Vestlandet.

Stein har enten vært brukt enkeltvis, med flere samlet til fundamenter, eller som fullstendige murer der naturstein ligger utvalgt og pent tilpasset hverandre.

Men ofte er det unngått å bygge sammenhengene murer, særlig i nedsida på låver som ligger i skråning. Med åpninger mellom steinfundamenter i passe høyde, fikk en greie plasser til å lagre staur, sleder og annet som ikke krevde så mye høyde.   

Et viktig trinn i utviklingen var å mure naturstein med sementmørtel til fuger. Bedre tilgang på sement gjorde etter hvert helstøpte murer i betong til det vanlige. I etterkrigstida kom også flere slags ferdigstøpte blokker i bruk.

Fukt i sementstøp og naturstein

Mur med sement og sand /grus i et eller annet blandingsforhold har ganske stor evne til å trekke fuktighet fra jorda. Naturstein har ikke denne egenskapen, og kan ligge på jord uten at fuktighet trekkes opp. At fuktighet kan komme til på andre måter, som drypp fra veggflater, regn, kondens eller lekkasjer fra nedløp er en annen sak.

Men sement/betongmur som har jordkontakt og er anlegg for svill og stolper av tre er en vanlig årsak til råteskader. Årsaken er at betongen hele tida holder treverket nokså fuktig. Treverk lagt an på naturstein vil i stedet få tørke ut i langt større grad, selv om et våtere klima øker faren for skader også på denne materialkombinasjonen.

I ganske lang tid så en ikke forskjellen mellom naturstein og betong. Tre ble lagt rett på mur ved ombygginger og reparasjoner, uten svillepapp eller andre materialer som hindrer fuktighet i å trekke opp i treverk.

Typisk med tegl

Lafta fjøs var utsatt for råte med all fuktighet fra dyra. Fra slutten av 1700-tallet og til 1850 henta embetsmenn, med prestene som typiske pådrivere, nye løsninger for landbruket. Å bygge steinfjøs i stedet for tre, var blant det første av flere grep de trakk fram til å forbedre låvene. Et annet var å bygge med kjørebruer så lass med høy kunne tippes ned i laene.

Steinfjøs ble ikke så veldig vanlige. Men fra 1850 ble det i stedet typisk for mange distrikter å bygge med teglstein. Mange er likevel bygd i kombinasjon, der veggene av tegl er murt pent og presist på ringmurer av naturstein.

I løpet av 1800- og tidlig 1900-tall ble tegl et svært viktig byggemateriale. Å brenne tegl av leire ble en ganske stor virksomhet i mange distrikter. Små teglstein var regelmessige og lette å forme til gode fjøsrom, sammenliknet med naturstein

Strø

Ofte hadde låvene egne, mindre rom for strø. Det var vanlig å ta opp torv fra myrer, som ble tørka og kjørt til gårds for vinteren. Dette ble knust opp og fordelt inn til ku og andre dyr for å suge opp urin og annen fuktighet, rett og slett holde dyras plass mest mulig tørr. Strø kunne også være flis fra sagbruk eller høvlerier.

I låver som ikke blir brukt til dyr lenger, kan rester av strø trekke en del fukt fra lufta. Ikke sjelden gir det råte i vegger eller golv, så slike steder er verdt å sjekke. Rester av høy trekker fuktighet på samme måte, med samme skaderisiko for treverk over tid. 

Landkummer

Mens gjødselkjellerne stort sett er synlig fra utsida med høye murer og porter, har mange låver også sitt skjulte rom for annen type gjødsel. Å skille ut land, dyras urin, var viktig både for å utnytte den sterke gjødseleffekten, og for å holde annen møkk mest mulig tørr.

Landkummer ble tatt i bruk fra om lag 1860 og var vanlige i det neste hundreåret. De er ofte inne under fjøsgolv, og ikke så lette å oppdage. Belastninger på fjøsgolv, som alt har fått svakheter i armering nettopp fra urin og gjødselgass, kan gi svikt som er farlig under byggearbeid eller lagring på golvflatene. I seinere byggeteknikk har en gått vekk fra egne landkummer, og samler all gjødsel som blautgjødsel. 

Vedlikehold av gammel låve

Låvene som bygningstype kan se like ut fra utsida. Likevel er det klare forskjeller i måten de er bygd  på. Stolper og bjelker er satt sammen i system som varierer mellom distrikter og i tidsrom de er bygd. «Beresystem i eldre norske hus» er ei bok som gir mange eksempler på dette. Som bygningstype har låvene sin fordel for å vise bæresystem og oppbyginga fordi bærende bjelker ligger åpne uten å være pakka inn i plater, bord og isolasjon.

Noe en ofte ser i eldre låver er at bjelker har fått sig, en bøy nedover. Bjelkene er ofte satt inn over temmelig lange spenn. Egenvekta av tømmeret er nokså stor. Dessuten vil belastninger fra låvegolv, som gjerne blir lager for litt av hvert, tynge bjelkene ned til mer eller mindre tydelig bøy.

En eller flere bjelker som er bøyd ned behøver ikke være kritisk. Men det vil være riktig å se etter årsakene. Det samme gjelder skjøter som glir fra hverandre, stolper som ikke står i lodd lenger og liknende. Er det svikt i et fundament av stein? Svikter grunnen, for eksempel pga vannsig eller tele? Har noe blitt overbelastet med vekt eller sidepress?

Planter – pryd og ugagn

Så lenge brenneslene bare rekker over fotebladet og har selskap av markblomster langs grunnmuren, er plantene bare idyll langs låveveggene. 

Med mer vekst blir brennesle, bringebær og langt gras en faktor som bidrar til å holde fuktighet i mur og de nederste delene av veggen. Mens låver og uthus var i bruk, beita dyr inntil bygningene, eller det ble slått med ljå eller sigd for å få med alle strå.

Over tid vil effekten av planter og lauv som får ligge og råtne lett bli råte i treverk ned mot bakken. Busker og småtrær som får vokse der har selvsagt like stor virkning. Dessuten kan store røtter som trenger seg inn i steinmur og fundamenter sprenge dette fra hverandre.

En årlig slått av gras og annet, som også fjernes langs veggene er godt tiltak. Har busker eller trær grodd seg store, bør de felles. De fleste lauvtrær har sterke rotsystem som året etter felling vil skyte nye skudd. Det meste effektive tiltaket er som regel å skjære ned trær og busker på høst eller vinter, og så ha en blanding med glyfosat på stubbeflatene. Dette trekker ned i røttene og dreper hele treet.

Mindre trær kan rykkes opp før røttene har fått for godt feste. Det kan også være tiltak på større trær, men da trengs vinsj eller talje for å få med stubbe og røtter, og gjerne litt ekstra kutting av røttene.   

Låvebru – særpreg og fare

En tradisjonell låve har kjørebru eller låvebru som sitt særpreg. De kan være bygd på flere måter, helt av naturstein, av betong eller av naturstein og betong i kombinasjon med treverk. Spesielt trebruene er utsatt for vær og vind, og råte. Dermed er de til stor risiko ved ferdsel på dem.

Mange har stengt gamle låver helt for kjøring med traktor om låvebruene ser betenkelige ut. Det kan også gjelde betong, som kan være vanskeligere å vurdere, ikke minst mht til armeringsjern og tilstand på det.

Stopp av forfall

Låver har de samme svakhetene som andre bygninger for lekkasjer i tak, og vanninntrenging ved vinduer, dører og bakkenivå. Men siden bygningene er mye større vil noen problemer forsterkes. Større vegghøyder og tak uten renner og nedløp vil lett gjøre at mye regnvann pisker innpå veggene. Særlig i gavlveggen blir det stor takhøyde på låver.

Siden veggene ytterst sjelden er isolert vil de ha en fordel å av kunne tørke opp raskere. Svilla der alt vann samler seg blir likevel et utsatt punkt. Og klimaendringene med lengre og våtere perioder gjør sitt.  

Bruk nå og før

De færreste bygninger har fundamenter rett på fjell. Noen låver står for eksempel helt på sandjord eller leiregrunn, eller deler av bygningen gjør det.

Det kan være verdt å tenke over hvordan snø og tele virker på byggegrunnen. Hard barfrost vil gi televirkning /løft nesten uansett. Stein, som fundamenter ofte er bygd av, leder kulde veldig sterkt. Særlig er hjørner, der snøen fyker vekk, veldig utsatt for telehiv. Bygningskroppen kan holde på plussgradene noe lenger enn utelufta, men etter ei tid blir dette utjevnet. I en låve vil det typisk være fjøs, grisehus eller stall som er tette nok til å isolere vekk kulde, og samtidig i noen grad får en viss jordvarme.

Snø isolerer godt, når den først er kommet. Men dagens snørydding i tun er oftest en helt annen enn i fortida. Rydding med traktor gjør det mulig å fjerne snø helt inn til veggene på låven. Telen går da rett ned der snøen er borte, og trenger videre inn under murer og vegger. Så lenge snørydding stort sett skjedde med muskler og spade, var det ofte bare smale løyper mellom bolighus og dørene inn til fjøs og stall. Det ga et snødekke som i mye større grad holdt televirkningen unna murer og fundamenter på låven.

Kilder

Beresystem i eldre norske hus. Jon Bojer Godal, Steinar Moldal, Trond Oalann, Embret Sandbakken, Tapir Akademisk Forlag 2009

Akershusiske låver 1870 1970, Jan E. Horgen og Jan Våge, NIKU/Landbruksforlaget 2000

Norges låver, Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth (foto), Skald 2014

Takkonstruksjon – Åstak, Olle Christer Stenby, Bygg & Bevar https://www.byggogbevar.no/pusse-opp/tak/artikler/%C3%A5stak

Takkonstruksjon –Sperretak, Olle Christer Stenby, Bygg & Bevar https://www.byggogbevar.no/pusse-opp/tak/artikler/sperretak