På et sperretak ligger takhuden (tekkingen, lektene eller taktroa) på sperrer. En sperre er i sin enkleste form to sakser (rafter eller bjelker) som er låst sammen i en ende og bæres av langveggene i den andre. Sperren går dermed fra møne til raft. Det eldste ordet vi har for bæring av taktro på tvers av huset, er rafte. Når to rafter bindes sammen, sperres de (altså bindes sammen i toppen) og da får vi en sperre. 

Tradisjonelt har sperretaket hatt størst utbredelse på Vestlandet. Det var gjerne bygd av spinklere dimensjoner enn åstaket og takvinklene har ofte vært bratte. 

Det finnes mange ulike varianter av sperretak og mange konstruktive elementer som tilføyes for å forsterke det. Først og fremst fordi et sperretaket i sin enkleste form risikerer å presse langveggene utover, (se illustrasjon til høyre). Sperretaket kan få en hanebjelke eller takstoler som forsterkning. I tillegg kan sperren få en fast forbindelse i loftsbjelken/sperrelunden slik at vi får et sperrebind.

Enkelt sperrebind ble bare brukt på hus som ikke var bredere enn 6-7 meter. Ble huset bredere ble sperrene utstyrt med en hanebjelke for å motvirke nedbøying av sperrene. Ble hanebjelken lengre enn 4 meter ble den understøttet av en eller flere stoler. Stolen er konstruert av en langsgående svill (reim) understøttet av stolper som var tappet inn i loftsbjelken. Skråstivere ble satt inn mellom stolpene, reim og eventuell hanebjelke. 

Vi skal se nærmere på to hovedvarianter av sperretaket, fotingsrøst og sveitserrøst. En viktig forskjell mellom disse konstruksjonene er forbindelsen med loftsbjelken/sperrelunden. Til sist ser vi på en kneveggskonstruksjon. Den er gjerne benyttet for å få et større loftsareal. 

Fotingsrøst - selvbærende sperretak

Tak som er bygget opp med denne konstruksjonen har såkalte sperrebind. Sperrene er "fotet" ned i loftsbjelken i en fast forbindelse og kalles gjerne fotingsrøst. Innfestingen av sperrene i loftsbjelken ble som regel trukket noe inn for å sikre at loftsbjelken kunne klare trykket fra takvekten. Dermed ble loftsbjelken stikkende noe lengre ut, da skjøtet man på en oppskalk i overgangen mellom sperren og den utstikkende loftsbjelken. Dette ga taket en karakteristisk svai ved gesimsen. 

Taklastene i denne konstruksjonen blir ført ned til loftsbjelken og loddrett ned i ytterveggen. utoverkreftene fanges opp av loftsbjelken. På bredere hus og større sperrelengder ble det felt inn en hanebjelke. Dersom hanebjelken var over 4 meter satte man som regel inn en takstol. Denne ble stivet av med skråbånd.

Sveitserrøst – sperretak med fritt opplagte sperrer

I sveitserrøstet er ikke sperrene fast forbundet med loftsbjelken til en selvbærende enhet. Sperrene er opplagret på ytterveggen og på en eller flere langsgående takstoler. Fordelen ved denne konstruksjonen er at sperrene kan trekkes langt ut fra vegglivet. Det ble særlig vanlig med sveitserhusene fra midten av 1800-tallet.  

Konstruksjonen har alltid hanebjelker og en eller flere stoler. Vekten av taket føres inn i bygget via takstolene. Sveitserrøstet passer godt til store bygninger, bredder opp mot 15 meter og mer var ikke uvanlig. Reima som bæres av takstolene måtte da ofte skjøtes med låseskjøter, gjerne franske låser over stolene. På smale hus finnes det varianter uten stoler, men med bjelker opplagret på gavlveggen.

Sperretak med knebukk

For å utnytte loftsetasjen bedre og for å kunne utsmykke gesimsene over vinduene ble mange takkonstruksjoner bygget med knevegger. Med en knevegg mener vi en vegg som går fra øverste bjelkelag mot raft.

Kneveggen er vanlig i murhus, men mange eldre trehus har også gjennom årene blitt ombygget til 1 ½ etasje ved hjelp av knevegger. Når huset har knevegg forbindes ikke lenger endene av sperrene med loftsbjelken til en trekant. For å unngå at taket presser kneveggen utover, lages en knebukk. Den har en stikkbjelke med en strever som opptar utpresset. Streveren tappes ned i loftsbjelken.