Hele prestegårdstunet er eid av en stiftelse med medlemmer fra kommunen og det lokale historielaget. Hovedbygningen med sidefløy er fredet, og alle tiltak må tas opp med Riksantikvaren. Låven er i en litt annen situasjon.

Ulik status?

--På hovedbygningen er det utført dendrokronologiske undersøkelser. Det samme er ikke gjort med låven, noe jeg syns er synd. Det er vanskelig å si helt hvor gammel den er. I skriftlige kilder fra prestegården ser at vi låve er omtalt i 1664. Om deler av den tidas låve er intakt i dagens bygning, er uklart. Men både spor i bygningen og nyere skriftlige kilder viser tydelig at låven vi har for oss i dag er bygd i flere omganger, sier stiftelsens leder Hans Jørgen Skinnes.

I styret for prestegården deltar også fylkeskonservator uten å ha stemmerett. For låven som ikke er fredet, blir tiltak informert om og drøfta med fylket.

Sentral i gårdsdrifta

Blant det som lar seg dokumentere er en ombygging i åra 1859 til 1861. Videre ble det bygd to staller, i 1893 og i 1900. Kufjøset ble ombygd i 1872 og 1889, og en siste gang under andre verdenskrig etter 1940.

I denne tidsperioden var gårdsdrifta helt sentral for presten, familien og alle som arbeidet på prestegården. Låven inneholdt også fjøs for sau, grisehus, hønsehus og en stor treskelåve med den typiske kjørebrua opp fra utsida. Utafor den lå også en hestevandring. Hestevandringa var lagt av store støpte jernhjul med staker koblet til hesteselene. Hestene gikk i mer eller mindre tålmodig i ring rundt, og fra de store jernhjula var det forbindelser med tannhjul og lange stag inn til treskeverket på låven, som måtte stå tørt.

Den tids hestekrefter måtte ha vann og høy. Godt høy var svært viktig, og hadde selvsagt sin plass i låven.

Stort innvendig laftebygg

Grunnflata for fjøset er 180 m2, og for låven totalt 725 m2. Til forskjell fra låvebrua, og fjøset med murer ut mot verden, ligger høylaene i prestegårdslåven litt skjult inne i bygningen. Det krevde stor plass for alt høy til kuer, sauer og hester gjennom høst, vinter og mye av våren.

Her har stiftelsen hatt stor innsats, forteller Hans Jørgen Skinnes:

-- Råteskader var typiske nederst i lafteveggene i romma det hadde vært husdyr. Men taket over laene måtte tas først. Taket ble satt i stand fra 2010, for en stor del med innsatsen til Sølve Søyland, en av stiftelsens viktige ildsjeler.  Det ble også satt opp takrenner, noe det ikke hadde vært før.

-- Laene i prestegårdslåven er lafta. Totalt er tømmerkassene 14 x 25 meter, og innafor dette er det lafta 4 laerom. Da vi begynte var det en del råteskader etter lekkasjene i taket. Det ble først satt inn avstivinger med kraftig plank og gjengestål gjennom lafteveggene. Dette skjedde i 2015. Året etter fortsatte arbeidet med å skaffe laftetømmer fra skog i Høyjord, et stykke lenger inn i fylket. Lokalt rundt oss der det for godt jordsmonn og rask vekst på tømmeret.

Høyden på tømmerkassene er nesten 6 meter, eller 28 omfar med lafta tømmer.

--Tømmeret ble barka på dugnad og lagt til tørk her. Sjølve laftinga ble gjort av lokale laftere, på timepris. Det var Tor Sørbø, Ole Anton Gunnerød og Gaute Holtung som deltok i dette.  

Golv med pukk og støp

Mellom de fire laene ligger en mellomlåve, der det i dag er dør ut på sørsida. Motsatt side er i dag tettet med kledning. Men fra innsida ser vi tydelig stolper etter en gammel innkjøring, som viser at det en eller annen gang har vært ei kjørebru midt på langsida av låven.  

Stiftelsen ønsker å bruke plassen i låven til flere ting. Derfor har mellomlåven fått støpt betonggolv, og det er laget toaletter for bruk ved konserter eller utstillinger.

-- Det støpte golvet har stor fordel for å lagre på paller, og å kunne flytte med palleløfter når det trengs. Prestegården har mange gamle maskiner fra landbruket, og tungt støpejern er typisk for dem, sier Hans Jørgen Skinnes.

Og utstyr trengs, også i dag når noe skal gjøres. Stiftelsen har en del selv, som jekker og taljer. Med noe betaling til vanlig pris, og gode kontakter, har en ellers hatt med både kranbil og traktor til krevende oppgaver. -- Resultatet er at vi har fått gjort mye for lite, oppsummerer Hans Jørgen Skinnes.    

Endring og nye materialer

Svært mange låver ble mye forandret i tida etter andre verdenskrig, blant annet med overgang til å høste og lagre gras som silo. Vegger av tømmer eller bindingsverk kunne rives, og bli erstatta av mur eller stålkonstruksjoner. Låven på Våle prestegård er eksempel på det motsatte. Etter at fjøset ble bygd om under krigen, ble låven lite endra fram til den gikk helt ut av bruk ca 1990.

Betongfjøs over gjødselkjellere har vært et svakt punkt i mange låver. I mange golv ble armeringsjern lagt for lavt ned i sementen, eller sprekker har åpnet for gjødselgass. Dette gir veldig rask opprustning av armeringsjernet. Følgen er at mange fjøsgolv har sviktet brått og brutalt, og tragisk for dyr og eiere.

På prestegården er gjødselkjelleren tømt, deretter er alle overflater vaska og malt grundig. Stiftelsen har sikret det hele med å legge inn store jerndragere som holder golvene oppe. Fjøset har lenge vært tilhold for Linjentene, ei gruppe som dyrker og arbeider med lin.

Allsidig bruk til nye formål

--Arbeidene på låven krever mye av Stiftelsen Våle Prestegård, men gir også nye muligheter nå som det begynner å bli ferdig.

For arbeidene med laene ble det budsjettert med 1,2 millioner kroner i år 2000. En del egne midler har stiftelsen hatt til dette, og svært gode bidrag har vi fått fra Sparebankstiftelsen DNB. Utover dette har en stor mengde dugnadstimer vært avgjørende.

--Det har forenklet en del at tiltak i låven ikke er underlagt krav fra Riksantikvaren. Der ser vi forskjell fra de andre bygningene på prestegården.

Resultatene er for det første at Linjentene har romslige og gode forhold for å jobbe med lin i fjøset. På treskelåven er mye av utstillingene på plass. Den kan også brukes til konserter. Det blir det også muligheter for i de restaurerte laene. Her ser jeg for meg at profesjonell lyssetting av veggene kan få dem fint fram, sier Hans Jørgen Skinnes.

Men først ut for Stiftelsen Våle Prestegård er Sensommerfestival første helg i september. Da viser tunet seg fra sin beste side, med marked, sauer, hester, folk og veteranmaskiner som durer og driver treskeverk.