Skigard - varer nesten evig

#

Så lenge det har vært husdyrhold og jordbruk har det vært behov for å holde beitende dyr unna dyrket mark, enten ved å sperre dem inne eller sperre dem ute. I de skogrike områdene på Østlandet og Trøndelag har skigarden vært en del av kulturlandskapet så langt tilbake som mennesker har drevet jordbruk. Mer presist om når skigarden kom i bruk i Norge vet vi ikke, men funn tyder på at skigarder ble brukt som fangstgjerder allerede år 2500 f.Kr.

Med en så lang kulturhistorie er en skigard er mer enn bare et gjerde. Den er en del av en eldgammel håndverkstradisjon og en del av kulturlandskapet.

 

Bestanddeler i en skigard

En skigard består av tre elementer, skier, staur og en surring. Det finnes ulike betegnelser på delene av skigarden og variert materialbruk etter det som fantes tilgjengelig. Grunnprinsippene for oppbygning har derimot vært omtrent de samme.

Skier

Småvirke av gran, gjerne tynningsgran mellom 10-20 cm i diameter er godt egnet til skived. Virket kløyves og bør være rettvokst og ikke solvridd. Kløyvingen kan gjøres med øks og kiler. Det gir fire, seks eller åtte skier. Lengder bør være 3,0 til 3,5 meter.  Hvor gran ikke er tilgjengelig har det vært benyttet furu.

Staur

Staurene bør være seintvokste og harde. Underskog av gran med vanskelige oppvekstsvilkår gir varig og hardt virke. Se etter gran med kvist som vokser nedover. Gran fra myr eller næringsfattig jord gir også gode emner. Einer og furu har også vært benyttet hvor det er tilgjengelig.

Stauren kvistes godt, men glattes ikke – for da blir det vanskelig å få feste for surringene. Mange steder har det vært vanlig å bruke to størrelser i samme staurlag. Hovedstauret har lengde på 2 - 3 meter og diameter på 50-70 mm i rotenden. Hjelpestauren har lengde på 1,5 – 2 meter og litt mindre diameter. Det skal være mye høyde å gå på slik at stauren kan gjenbrukes selv om nedre del råtner.

bilde 3 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk skogbruksmuseum.jpg

Ordenes opphav

Ordet ski stammer fra det norrøne ordet skíð som betyr kløyvd trestykke, mens gard stammer fra garðr som betyr gjerde, innhegnet jordstykke, hage, gårdsplass, gård m.m.

Surring

Det er tradisjoner for ulike typer surring av staurparet, blant annet vidjer, gransvei, hårk og ståltråd. Surringen hjelper til med å holde staurveden på plass.

Vidje er en myk og seig kvist eller et rotskudd. Kvist av selje eller bjørk, samt røtter av bjørk er godt egnet. Den skal være slank og uten kvist. Mindre kvister kan skjæres av, men det er viktig å beholde alle fibrene intakte.

Gransvei er små tynne og myke granplanter som har hatt trange oppvekstsvilkår. De bør ikke ha større diameter enn ca. 20mm og splittes i to fra toppen. All kvist unntatt de øverste tustene fjernes fra stammen og emnene oppbevares i vann.

Hårk (Hork, henker, benne, sveg m.m.) lages av einerkvister som er lange nok til å legges i doble ringer etter oppvarming. Diameteren er gjerne på mellom 150 – 250 mm. Hårkene ble tredd ned på staurlaget for å holde skiveden på plass.

Ståltråd kan også benyttes som surring.

Skigard på folkemuseet, dessverre med surring av ståltråd. Foto: Bygg og Bevar

 

Bygging av en skigard    

Bygging av en skigard kan starte i et hjørne, ved en grind eller naturlig hindring. Rekkefølgen på arbeidet er: Spetting, nedsetting av staur, surring og opplegg av skier.  

 

Staur, surring og skier

Spetting og staur

Stauringa er viktig dersom skigarden skal bli stødig. Hullene til stauren må lages i løsmasser og være mellom 30- 40 cm dype. De kan lages med en staurstang (spesialspett med spiss som en pyramide) eller et vanlig spett. Staurene settes i par og det vanligste er at de spriker litt. Når stauren dras sammen med surringen blir den sittende bedre. Avstanden mellom staurene i paret kan være 10-15 cm. Avstanden mellom staurparet kan variere mellom 0,7 – 1 m, med lange skier og gode grunnforhold kan avstanden være opptil 1,5 meter. En ski bør nå over tre, kanskje opptil fem staurpar.

Det vanligste er at stauren står i lodd. I noen tradisjoner skal staurparet lene mot skiene, i noen tilfeller såpass mye på skrå at det blir 90° vinkel mot skiene. Stauren skal ikke kuttes i toppen, varierende høyder gir et naturlig og livlig preg, dessuten kan stauren gjenbrukes når den råtner i jorda.

Bilde 6 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum.jpg

Surringen

Gransvei eller vidje legges først i et tømmerstikk rundt hovedstauren, deretter i et åttetall rundt staurene, og bør rekke rundt tre ganger. Gransvei blir myke etter oppvarming og kan legges på med margsiden mot stauren uten vridning. Andre treslag må vris sakte rundt stauren. Enden av surringen er da den tykkeste delen, den må slås inn i spenn mellom staurparet.

Surringen bør legges på etter hvert som skiene legges på plass. Slik kan man legge både surring og skier på plass ovenfra og slipper å tre dem inn.

bilde 2 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk skogbruksmuseum.jpg
surring av gransvei.png

Skier

Skiene legges gjerne slik at toppenden på stauren hviler på bakken og rotenden hviler på en surring. Toppenden avsluttes oftest i en jevn høyde. For å unngå at noen dyr hoppet over gjerdet, var det noen steder vanlig å legge inn enkelte lengre skier.

Om skiene skal legges med barksiden opp eller ned hersker det ulik oppfatning om. Barking av skiene er uansett ikke nødvendig, for kløyvingen gir god tørking av virket.

Bilde 7 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum.jpg

Hjørner

Hjørnene i en skigard kan utføres med to eller tre staur. Med to staur vil skiene fra begge vinkler av gjerdet legges annen hver gang inn i det samme staurparet. Med tre staur vil den ene delen av gjerdet avsluttes i et staurpar, mens et tredje staur danner et nytt par hvor starten av det andre gjerde begynner. 

 

Varer ikke evig

Den sårbare delen av en skigard er spissen på stauren som er i kontakt med jord. Med godt virke kan den ha en levetid på 50 år. Selve skigarden har imidlertid mye lengre holdbarhet, ikke minst for det har vært vanlig å bruke lange staur som kan spisses og fundamenteres på nytt etter at nedre del er råtnet bort.

En hårk av einerkvister har svært lang levetid, kanskje opp mot 200 år. Kanskje 175 år lengre enn en ståltråd..

hjørner skigard.jpg