Skigard - varer nesten evig

#

Så lenge det har vært husdyrhold og jordbruk har det vært behov for å holde beitende dyr unna dyrket mark, enten ved å sperre dem inne eller holde dem ute. I trefattige områder ble ulike stengsler bygd av stein, hvor det fantes rikelig med tømmer bygde man gjerder av tre, ofte ble det en skigard. 

I de skogrike områdene på Østlandet og Trøndelag har skigarden vært en del av kulturlandskapet så langt tilbake som mennesket har jobbet med jorda. Mer presist om når skigarden kom i bruk i Norge kan vi ikke fastslå, men funn tyder på at den ble brukt som fangstgjerde allerede år 2500 f.Kr. Med en så lang kulturhistorie er en skigard mer enn bare et gjerde. Den er en del av en eldgammel håndverkstradisjon, den representerer en dyp materialforståelse og er en naturlig del av kulturlandskapet.

 

Bestanddeler i en skigard

En skigard består av tre elementer, skier, staur og en surring. Det finnes ulike betegnelser på delene i en skigard og materialbruken avhenger av det som fantes tilgjengelig lokalt. Grunnprinsippene for hvordan den bygges har derimot vært omtrent de samme.

Bilde 5 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum.jpg

Bjarne Gunnarrud (1915-1999) og Georg Løvhaugen (1917-1980) setter opp skigard rundt skogvokterboligen fra Galten i Engerdal på Norsk Skogbruksmuseum. Bildet ble tatt høsten 1979. Her vrir de en gransvei på staurparet. Den ble laget av undertrykt smågran. Sveiemnene skulle helst tas tidlig på våren, for da var smågrana spesielt smidig. Den skulle likevel helst legges i bløt før den ble bearbeidd og brukt. Den nedre delen av smågrana måtte kvistes.  Foto: Ole-Thorstein Ljøstad, Anno Norsk Skogbruksmuseum 

Skier

Småvirke av gran, gjerne tynningsgran mellom 10-20 cm i diameter er godt egnet til skived. Lengdene bør være mellom 3,0 til 3,5 meter. Virket kløyves og bør derfor være rettvokst og ikke solvridd. Dersom kløyvingen gjøres med øks og kiler brytes ikke fibrene som ved saging, og virket trekker mindre vann og drenerer bedre Det gir fire, seks eller åtte skier. Hvor gran ikke er tilgjengelig har det vært benyttet furu.

kløyving av skier.png

Inndeling av skier etter stammediameter. Ill: Bygg og Bevar

Ordenes opphav

Ordet ski stammer fra det norrøne ordet skíð som betyr kløyvd trestykke, mens gard stammer fra garðr som betyr gjerde, innhegnet jordstykke, hage, gårdsplass, gård m.m.

Staur

Staurene bør være seintvokste og harde. Underskog av gran med vanskelige oppvekstsvilkår gir varig og hardt virke. Se etter gran med kvist som vokser nedover. Gran fra myr eller næringsfattig jord gir også gode emner. Einer og furu har også vært benyttet hvor det er tilgjengelig.

Stauren kvistes godt, men glattes ikke – for da blir det vanskelig å få feste for surringene. Mange steder har det vært vanlig å bruke to størrelser i samme staurlag. Hovedstauret har lengde på 2 - 3 meter og diameter på 50-70 mm i rotenden. Hjelpestauren har lengde på 1,5 – 2 meter og litt mindre diameter. Det skal være mye høyde å gå på slik at stauren kan gjenbrukes selv om nedre del råtner.

bilde 3 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk skogbruksmuseum.jpg

Georg Løvhaugen deler en gransvei på langs. Dette ble gjort ved hjelp av hendene, etter at det var lagd et lite smitt sentralt i endeflata med en kniv eller ei øks. Foto: Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk skogbruksmuseum

Surring

Det er tradisjoner for ulike typer surring av staurparet, blant annet vidjer, gransvei, hårk og ståltråd. Surringen hjelper til med å holde skieveden på plass og presser stauren sammen.

Vidje er en myk og seig kvist eller et rotskudd. Kvist av selje eller bjørk, samt røtter av bjørk er godt egnet. Den skal være slank og uten kvist. Mindre kvister kan skjæres av, men det er viktig å beholde alle fibrene intakte.

Gransvei er små tynne og myke granplanter som har hatt trange oppvekstsvilkår. De bør ikke ha større diameter enn ca. 20mm og splittes i to fra toppen. All kvist unntatt de øverste tustene fjernes fra stammen og emnene bør oppbevares i vann.

Hårk (Hork, henker, benne, sveg m.m.) lages av einerkvister som er lange nok til å legges i doble ringer etter oppvarming. Diameteren er gjerne på mellom 150 – 250 mm. Hårkene ble tredd ned på staurlaget for å holde skiveden på plass.

Ståltråd kan også benyttes som surring.

Skigard på folkemuseet, dessverre med surring av ståltråd. Foto: Bygg og Bevar

 

Bygging av en skigard    

Bygging av en skigard kan starte i et hjørne, ved en grind eller naturlig hindring. Rekkefølgen på arbeidet er: Spetting, nedsetting av staur, surring og opplegg av skier.  

 

Staur, surring og skier

Spetting og staur

Stauringa er viktig dersom skigarden skal bli stødig. Hullene til stauren må lages i løsmasser og være mellom 30- 40 cm dype. De kan lages med en staurstang (spesialspett med spiss som en pyramide) eller et vanlig spett. Staurene settes i par og det vanligste er at de spriker litt. Når stauren dras sammen med surringen blir den sittende bedre. Avstanden mellom staurene i paret kan være 10-15 cm. Avstanden mellom staurparet kan variere mellom 0,7 – 1 m, med lange skier og gode grunnforhold kan avstanden være opptil 1,5 meter. En ski bør nå over tre, kanskje opptil fem staurpar.

Det vanligste er at stauren står i lodd. I noen tradisjoner skal staurparet ikke stå i rett, i noen tilfeller står stauren såpass mye på skrå at det blir 90° vinkel mot skiene. Stauren skal ikke kuttes jevne i toppene, varierende høyder gir et naturlig og livlig preg, dessuten kan stauren gjenbrukes når den råtner i jorda.

Bilde 6 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum.jpg

Bjarne Gunnarrud og Georg Løvhaugen setter ned staurpar i en skigard. Hullene spettes opp og staurene står mellom 30-40 cm ned i bakken. Foto: Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum 

Surringen

Gransvei eller vidje legges først i et tømmerstikk rundt hovedstauren, deretter i et åttetall rundt staurene, og bør rekke rundt tre ganger. Gransvei blir myke etter opphold i vann, eventuelt oppvarming, og legges på med margsiden mot stauren uten vridning. Andre treslag må vris sakte rundt stauren. Enden av surringen er da den tykkeste delen, den må slås inn i spenn mellom staurparet.

Surringen bør legges på etter hvert som skiene legges på plass. Slik kan man legge både surring og skier på plass ovenfra og slipper å tre dem inn.

bilde 2 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk skogbruksmuseum.jpg

Bjarne Gunnarrud legger på en gransvei. Legg merke til at øverste del av smågrana ikke er kvistet. Gransveien vris i et åttetall rundt staurparet Foto: Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk skogbruksmuseum

surring av gransvei.png

Ved surring av en gransvei startet man med et tømmerstikk, deretter surres sveien med margen mot stauren, i et åttetallsmønster. Ill: Bygg og Bevar

Skier

Skiene legges gjerne slik at toppenden på stauren hviler på bakken og rotenden hviler på en surring. Toppenden avsluttes oftest i en jevn høyde. For å unngå at noen dyr hoppet over gjerdet - særlig frihetssøkende geiter, var det noen steder vanlig å legge inn enkelte lengre skier.

Om skiene skal legges med barksiden opp eller ned hersker det ulik oppfatning om. Barking av skiene er uansett ikke nødvendig, for kløyvingen gir god tørking av virket.

Bilde 7 Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum.jpg

Bjarne Gunnarrud og Georg Løvhaugen legger skiene på plass i skigarden etterhvert som surringene er ferdige. Det ser ut til at det har vært gjenbruk av materialer ved byggingen av denne skigarden i 1979. Foto: Ole-Thorstein Ljøstad Anno Norsk Skogbruksmuseum

Hjørner

Hjørnene i en skigard kan utføres med to eller tre staur. Med to staur vil skiene fra begge vinkler av gjerdet legges annen hver gang inn i det samme staurparet. Med tre staur vil den ene delen av gjerdet avsluttes i et staurpar, mens et tredje staur danner et nytt par hvor starten av det andre gjerde begynner. 

 

Varer ikke evig

Den sårbare delen av en skigard er spissen på stauren som er i kontakt med jord. Med godt virke kan den ha en levetid på 50 år. Selve skigarden har imidlertid mye lengre holdbarhet, ikke minst for det har vært vanlig å bruke lange staur som kan spisses og fundamenteres på nytt etter at nedre del er råtnet bort.

En hårk av einerkvister har svært lang levetid, kanskje opp mot 200 år. Det kan være 175 år lengre enn en ståltråd..

 

Kilder

Sandberg, Magnus: Gjerder før og nå. Heggenes, 1997

Borgen, Bjørn Emil: En skigard blir til. Norsk Folkemuseum. Oslo, 1991

Byggforskserien: Skigard. Virke, verk og vøling. Norges byggforskningsinstitutt, 1998

 

hjørner skigard.jpg

Ulike løsninger på hjørner i en skigard, sett ovenfra. Ill: Bygg og Bevar