Gamle hager

Undersøkelser og restaurering

#

Hva gjør et hageanlegg verneverdig, og hvordan går man fram for å undersøke hagens historie? Grundig kjennskap til hagens utviklingsforløp gir et godt utgangspunkt for både skjøtsel og endringer. Her er rådene som inspirerer deg til bevaring og god forvaltning av hagens kulturarv

Det er i hovedsak de private eiernes fortjeneste at vi fortsatt har et betydelig antall gamle og til dels svært verneverdige hage- og parkanlegg her til lands. Hager og parker utgjør en spesiell type kulturminner ved at de på den ene siden er menneskeskapte anlegg, på den andre kultivert natur. Som anlegg kan de ha blitt bygd ved store terrengendringer eller ved forsiktig tilpassing til naturlig terreng.

En hage er som regel anlagt sammen med et hus og utformet i forhold til dets formspråk og stil, alt etter eierens økonomi og interesser. Med flere generasjoner eiere kan hagen ha blitt lagt om flere ganger, helt eller delvis, selv om bygningen ikke er endret. Det hender også at huset er borte, mens hagen har overlevd.

I egenskap av natur skiller hager og parker seg markert fra andre kulturminner ved at de gjennomgår en kontinuerlig vekst og utvikling, styrtav naturlovene. Samtidig er det gartnerens vilje som bestemmer sammensetningen og utformingen av vegetasjonen. Begge disse kreftene må til for å skape en hage. Gartneren avgjør om hagen skal likne vill natur ved å la vegetasjonen få utvikle seg tilnærmet fritt, eller om den skal formes ved å holde busker og trær i sjakk med saks og sag. Uteblir gartneren, gror hagen igjen, og naturen gjør sitt beste for å ta den tilbake. Uavhengig av utforming eller tilstand utgjør hager og parker spesielle økosystemer med et rikt biologisk mangfold, og er en viktig del av grønnstrukturen i byer og tettsteder.

steingjerde Rogaland Karmøy foto Bygg og Bevar.JPG

Gamle steingjerder er en viktig del av hage- og kulturlandsskapet i Norge. Her er et gammelt steingjerde på Karmøy i Rogaland

logo_ra-outline-sh.jpg
Riksantikvaren

Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Klima- og Miljødepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.

Klikk her for å gå til Riksantikvarens hjemmeside

De viktigste periodene i hagekunstens historie i Norge

Middelalderhagen
1050 - 1550

Renessansehagen
1550 -1700

Barokkhagen
1700-tallet

Landskapshagen
1780 - 1880

1800-tallets hage
1850 - 1910

Nyformalismens hage
1900 - 1940

Funksjonalismens hage
1930 - 1960

Hva gjør et hageanlegg verneverdig

Klarer vi å tolke sporene, har alle hager og parker noe å fortelle om de tidene de har gjennomlevd, og om opprinnelige og senere eiere, deg selv medregnet. På den måten har gamle hageanlegg en verdi som kilder til kunnskap om fortida. Hagehistorien kan komplettere kunnskapene om folks levekår og hvordan de likte å ha det rundt seg. Selv på de minste husmannsplassene fantes det som regel noen blomster ved inngangsdøra og en duftplante å gni inn hendene med etter fjøsstellet.

Selv om nye hager på samme måten forteller om vår nære historie, har de eldste hagene ekstra høy verneverdi, både fordi det finnes så få igjen av dem, og fordi andre kilder til den eldste hagehistorien er sparsomme i Norge. Jo mer av det opprinnelige anlegget og plantene som fortsatt finnes i hagen, jo mer verdifull er den. En hage fra nyere tid som enten er sjelden eller representativ for en periode, et sted og/eller en del av befolkningen, vil også ha stor verneinteresse. Ettersom registrene stort sett omfatter hagene til de velstående og velutdannete, vil en godt bevart folkelig hage ha ekstra høy verneverdi. Gode eksempler på anlegg planlagt av fagfolk som bygartnere, anleggsgartnere og hage- og landskapsarkitekter, bør også tas vare på.

 

For en hage, som for ethvert annet kulturminne, er tilstanden et viktig kriterium for vern. Dersom et hageanlegg gror helt igjen, kan det lettere bli utsatt for nedbygging, det vil si at hagen helt eller delvis blir tatt til parkeringsplass eller byggeformål. Gjengroing i seg selv trenger imidlertid ikke å være så farlig for hagen. En analyse av vegetasjonen når det gjelder arter og alder vil kunne avsløre hva som hører til den opprinnelige hagen og hva som har vandret inn ubedt. En urørt, gjengrodd hage har større kildeverdi og er enklere å tilbakeføre enn en hage der oppryddingstiltak har fjernet opprinnelig vegetasjon og spor etter stier, trapper og andre bygde elementer. Gamle hager har også generelt stor opplevelses- og bruksverdi. En hage er som et langsomt skuespill, måned for måned og år for år, og en gammel hage med velvoksen vegetasjon vil kunne vise mer spennende scenebilder enn en ny. Som robust og innholdsrik ramme om lek, rekreasjon og tilstelninger er den gamle hagen svært brukbar.

 

Litt norsk hagehistorie

For å kunne bedømme verneverdien ved en gammel hage eller park, er det viktig å vite mest mulig om når den ble anlagt og hvilken stilepoke eller tradisjon den hører hjemme i. Her kan vi bare gi en kortfattet oversikt over utviklingen av hagekunst og -kultur i Norge.

Aquilegia vulgaris Ill  www.biolib.de.jpg

Aquilegia vulgaris eller akeleie finnes i mange farger og vokser i de fleste gamle hager. Trolig har de vært i landet fra klostertiden, det vil si fra før reformasjonen i 1537. Illustrasjon: Botanischer Bilder-Atlas (1884) nach De Candolle's Natürlichem Pflanzensystem. Carl Hoffmann/Ill www.biolib.de

Enkle, inngjerdete hager for nytte og pryd har eksistert fra førhistorisk tid. I Nord-Norge kalles de stuehager. Fortsatt er de å finne rundt om i landet, upåvirket av stilretninger. Med røtter i middelalderens korsdelte klosterhager ble en folkelig utgave av den geometrisk inndelte renessansehagen utbredt over hele landet. Den mer storslåtte barokkhagen etter franske forbilder fikk mindre innflytelse i Norge.

Forkjemperne for landskapshagen i England forkastet renessansens og barokkens rette linjer og formklipte vegetasjon. Norsk natur lå godt til rette for denne frie stilen, og små landskapsparker så dagens lys over mesteparten av landet med treklynger og store grasflater, spaserstier, oppdemte bekkeløp, paviljonger og maleriske utsikter. I 1800-tallets hage dominerte også landskapsstilen, men nå i krympet utgave i gårdshager og på små villatomter. Hagene var delt opp av grusstier som slynget seg gjennom buskas og over plener med frittliggende «teppebed» fulle av sommerblomster. Lysthus og kjøkkenhage med frukt og bær hørte også med. Støpejern og kunststein i møbler og utstyr fortrengte naturstein og trevirke.

Nyformalismen brøt med den kunstferdige landskapsstilen gjennom renessanse- og barokkinspirerte, rettvinklede grunnplaner, myket opp med hardføre stauder, roser og blomstrende busker som motvekt. Hagene ble inndelt i en serie rom ved hjelp av gjerder eller klipte hekker, der hvert hagerom hadde et eget motiv.

Arnt Magne Haugen Riksantikvaren markerud gård.JPG

Markerud gård i Nittedal ble bygd som lystgård av Collett-familien tidlig på 1800-tallet, og er fortsatt i privat eie. Samtidig med hovedbygningen er hagen i landskapsstil restaurert med slyngende grusstier, lindelysthus, blomsterbed og en enkel fontene. Nyttehagen med frukt og bær er ikke så stor som før, men gir fortsatt råvarer til husholdningen. Hus og hage og et område omkring ble fredet etter kulturminneloven i 2014. Foto: Arnt Magne Haugen/ Riksantikvaren

Funksjonalismen forkastet all bruk av historiske forbilder. Hagene skulle nå innrettes for aktiv bruk med ubrutte plenflater for lek og samvær, uten arbeidskrevende blomsterbed overalt. Staudebed ble lagt i kanten av plenen eller langs hellelagte gangstier som bare gikk der det var naturlig og nødvendig. Frittvoksende buskplantinger rammet inn hagen. En slik hage var lett å skjøtte for familien uten gartnerhjelp. Begrepet «naturtomt» fikk en positiv klang, og enkelte arkitekter og hagearkitekter skapte et unikt samspill mellom huset og et tilsynelatende urørt landskap. Store vindusflater mot hagen visket ut grensen mellom ute og inne.

Nyere hager kan også være verneverdige. Den enkle brukshagen er fortsatt mest vanlig, men mange av dagens hageinteresserte eiere har utviklet innholdsrike hager etter egen smak og inspirasjon. Også ganske nye hager kan ha høy verneverdi.

Jo nærmere vår egen tid vi kommer, jo mer sannsynlig er det å finne hager fra de senere periodene i mer eller mindre uendret tilstand. Mange 1800-tallshager har overlevd til i dag i en forenklet utgave ved at stakittet er erstattet med nettinggjerde, og bed og grusganger har fått gro igjen med gras.

Foto Atelier Rude Oslo museum.jpg

Fotografi fra slutten av 1960 årene som viser en stram og velordnet hage. Skillene mellom ulike elementer er tydelig. Fortsatt er imidlertid brukshagen synlig i nedre del av bildet. Foto: Atelier Rude/Oslo museum

Gjør deg kjent med hagens historie

Kunnskaper om norsk hagehistorie gjør det lettere å forstå din egen hage. Dersom du ønsker å gjøre endringer, bør du få fram en mest mulig sammenhengende beretning om hagens utvikling ved hjelp av kart, bilder og tekst. Selv om dette kan ta lang tid, er det en trøst å vite at utbedringen av en gammel hage sikkert tåler både et og to års utsettelse. Du kan også engasjere en landskapsarkitekt med erfaring fra slikt arbeid til å bistå i prosessen, særlig med tolkning og utarbeiding av kart og planer.

Gjennomgangen av kart, bilder og skriftlige kilder er spennende og vil som regel gi gode resultater, men kan være en møysommelig prosess. Skriftlig materiale har gjerne vært brukt før i andre sammenhenger, men det er først når man studerer det hele med hagebrillene på, at hagens historie trer fram. Alle aktuelle arkiver, både offentlige og private, bør gjennomgås. Det lokale biblioteket kan hjelpe deg å komme i gang.

Opprinnelige planer eller kart over hagen er svært sjeldne å finne, men det kan finnes andre gamle kart av interesse. Alle mulige avbildninger av hagen bør undersøkes. Kunstneriske framstillinger i form av tegninger og malerier kan vise seg nyttige. Det mest verdifulle er likevel private fotografier som viser hvordan hagen så ut på bestemte tidspunkt. Brev, regnskaper, branntakster og andre dokumenter kan fylle viktige hull i historieberetningen. Undersøk om det finnes publiserte beskrivelser av eiendommen i bøker, aviser og tidsskrifter. Hagebøker som var tilgjengelige da hagen ble anlagt, kan gi forklaring på utforming og konstruksjon av mange elementer.

Muntlige kilder må ikke glemmes. Tidligere eiere kan sitte med forklaringer som ikke finnes i noen andre kilder. Naboer og hageinteresserte folk i lokalsamfunnet kan også være til hjelp. Muntlige opplysninger må alltid sjekkes mot andre kilder og fysiske spor.

Spydeberg prestegård Foto Dagfinn Rasmussen.jpg

I 2014 ble Jacob N. Wilses (1735-1801) hage på Spydeberg prestegård innviet av Riksantikvaren og Kulturministeren. Wilse var godt innsatt i datidens hagelitteratur og debatten om den formale, «regulaire» stilen kontra landskapsstilen i den «engelske Smag». Så han fulgte rådet om å lytte til «Stedets ånd» og tilpasset sin hage til de naturlige forholdene i Spydeberg Foto: Dagfinn Rasmussen/ Riksantikvaren. 

Undersøkelsen av hageanlegget går ut fra det forholdet at anlegget i seg selv utgjør den viktigste historiske kilden. Alt du ser i hagen, bør betraktes som historiske spor og måles inn. Undersøkelsen bør derfor starte med en oppmåling og inntegning på kart av alle elementene i hagen. Et oppdatert grunnlagskart skaffes hos teknisk etat i kommunen, og finnes ofte på deres nettside. Kommunen kan også ha eldre, ikke oppdaterte utgaver av de kommunale oppmålingskartene. De kan vise forsvunne detaljer, og er nyttige å ha under og etter oppmålingsarbeidet. Er kartenes målestokk 1:1000 eller 1:500, må du få forstørret et utsnitt over din eiendom, helst i 1:100.

Dersom høydekurvene (kotene) på kartet er ufullstendige eller avstanden (ekvidistansen) mellom dem er 1 m eller mer, vil ikke terrengformen komme godt fram. Et oppmålingsfirma kan lage et terrengkart for din hage med høydekurver for hver 50. cm eller mindre, og samtidig måle inn alle viktige elementer i hagen som trær, busker og bed. Nærmere opplysninger fås hos kommunen.

Innmålingen på kartet av elementene i hagen kan du også gjøre selv. Ta utgangspunkt i huset og sett ut hjelpelinjer i flukt med husveggene, gjerne et rutenett som markeres ved hjelp av stokker som slås ned i bakken. Tegn inn hjelpelinjene på kartet. Innmålingen kan da gjøres vinkelrett på disse linjene med et langt målebånd.

Undersøkelsen av vegetasjonen skal skjelne mellom det som ble plantet opprinnelig og det som er kommet til senere. Som regel går det an å se forskjell på plantet og innvandret vegetasjon. Andre ganger trer det opprinnelige plantemønsteret fram først når man studerer registreringskartet. Planter som frør seg lett, kan finnes mange andre steder i hagen enn der de først ble plantet dersom det ble for trangt og mørkt for dem der.


For å bestemme ukjente planteslag i hagen hvis oppslagsbøkene ikke strekker til, kan det være hjelp å få ved en av universitetenes botaniske hager, i en planteskole eller et staudegartneri. En vurdering av tilstand og alder til gamle trær kan en arborist eller trepleier utføre for et honorar. Aldersvurdering ved kjerneboring anbefales ikke, da boringen punkterer treet og kan gi innpass for råte. Finnes det noenlunde friske stubber av allerede felte trær, kan årringstelling forsøkes. Eldre beskjæringsspor på gamle trær kan gi en pekepinn om tidligere utseende og form.

Hagetegning for Klæt gård Utformet ca 1952 Ill Sverresborg Trøndelag folkemuseum.jpg

Hagetegning fra 1952 for Klæt gård. Ill Sverresborg/ Trøndelag folkemuseum

Undersøkelser i grunnen

Et søkk i plenen kan være en gjenfylt hagedam, en nedråtnet stubbe, en gjengrodd sti – eller en moderne vannledning. Dersom ingen andre kilder kan forklare hva dette er, eller kildene beskriver elementer som det ikke er synlige spor igjen av i hagen, kan svaret kanskje bare finnes ved å gjøre en begrenset utgravning. Er eiendommen fredet, eller det finnes automatisk fredete kulturminner i hagen, er det nødvendig å kontakte kulturminnemyndigheten i fylkeskommunenpå forhånd for å innhente tillatelse. Ulovlig graving er straffbart. Det som graves ut, blir ødelagt for alltid, slik at det er viktig å vite hva man gjør. I dag finnes det andre metoder som fører til at du ikke ødelegger grunnen. Du kan få mer informasjon om dette ved å kontakte fylkeskommunen.

Dersom du har lov til å grave, kan arkeologenes metoder være nyttige. Merk av det området du vil undersøke, og start med å ta torva forsiktig av. Leter du etter en gjengrodd hagegang, vil den opprinnelige grusen eller singelen komme til syne i de øverste jordsjiktene, underbyggingen lenger ned. Man graver seg forsiktig ned for hånd, lag for lag, med krafse og murerskje. Hvert av lagene fotograferes og tegnes gjerne inn på eget kart. Det loddrette terrengsnittet i grøfteveggen må også fotograferes, kartfestes, måles opp og beskrives. Ta vare på prøver av singel, porselensbiter og andre ting du finner under gravingen, og marker på kartet hvor du fant dem. Når grøfta ikke har mer å fortelle, fyller du den utgravde jorda tilbake og legger på grastorva igjen.

Sammenfatningen av hagens historie bør gjøres både i tekst og på kart, ved å bruke det samme kartgrunnlaget som ved oppmålingen. Har hagen hatt flere forskjellige utforminger gjennom tidene, trengs et kart for hvert stadium. Først når dette er gjort, kan du ha oversikt over dagens hage og hvilke elementer i den som stammer fra hvilket tidsrom. Dermed kan du endelig avgjøre hva du vil ta vare på og hva du vil endre i hagen.

Er eiendommen fredet eller regulert til bevaring, må du innhente tillatelse fra myndighetene til å gjøre endringer, selv om du vil tilbakeføre hagen til et tidligere, kjent stadium. Ta kontakt med fykeskommunen eller kommunen for nærmere råd og opplysninger.

Markerud gård i Nittedal. Foto: Else "Sprossa" Rønnevig
Markerud gård i Nittedal. Foto: Else "Sprossa" Rønnevig

Hva kan du gjøre med hagen

Er vekstforholdene i hagen svært gode, trenger det ikke gå mange år før en del busker og trær blir så store at de skygger ut lyselskende planter i nærheten. Etter 30-40 år kan trærne ha fått et betydelig omfang både over og under bakken. Dersom hagen fra starten var planlagt med dette for øyet, for eksempel med en lysåpen blomsterhage og en skyggefull trehage, trenger du ikke gjøre annet enn å holde den ved like. Det vil si at du beskjærer busker og trær med noen års mellomrom for å ta vare på deres naturlige form.

Var hagen derimot planlagt uten tanke på at trærne en dag ville bli store, eller var planen at trær og busker skulle holdes i en bestemt størrelse og form ved stadig beskjæring, og dette ikke er fulgt opp, står du overfor noen valg. Du kan enten akseptere endringene og fortsette å skjøtte hagen slik den er i dag. Eller du kan velge å restaurere hagen, det vil si å sette den i stand slik den var tidligere, når dette stadiet fortsatt lar seg identifisere. Du kan også velge å rekonstruere et stadium i hagens utvikling som i dag ikke lenger er synlig, dersom du finner tilstrekkelig dokumentasjon for hvordan det så ut. Endelig kan du selvsagt fjerne alt det gamle og lage en ny hage.

Terrengkonstruksjoner, hagemøbler og hageutstyr vokser deg ikke over hodet, men må like fullt holdes ved like, repareres, suppleres eller skiftes ut. Vil du prøve å få tak i materialer og utstyr som er så likt det opprinnelige som mulig, kan det lønne seg å undersøke hvor det i sin tid ble laget eller kjøpt. Finnes det fortsatt lokale typer av stakitter og hagemøbler som du kan kjøpe eller kopiere? En del gammeldags hageutstyr produseres i dag på nytt, for eksempel møbler og urner av støpejern.

Du må også ta stilling til om du vil bruke moderne eller gammeldags anleggsteknikk når du reparerer fundamentet for grusstien, muren eller dammen. Eldre hagelitteratur spesifiserer forskjellige typer naturstein i flere lag under stier og murer, og fuktig blåleire som tettingssjikt til dammen. Markedet tilbyr plastduk i dammen og fiberduk og lette isolasjonsmaterialer til stier og murer. De gamle teknikkene kan vise seg best på lang sikt. Plastduken er ikke selvtettende slik fuktig leire er det. Hva du enn velger, prøv å unngå store, tunge maskiner inne i hagen.

Skigard og blå Tyrihjelm. Foto: Sigrid S. Murud
Skigard og blå Tyrihjelm. Foto: Sigrid S. Murud

Ta vare på gamle hageplanter

De fleste hageplantene våre er opprinnelig importert fra andre land og verdensdeler, formert opp av gartneriene og brukt av overklassen slik moten forlangte. Plantenes innførselshistorie gir en pekepinn om hva som passer i din hage.


Folk brukte ellers ikke penger på hageplanter, men fikk dem som gaver eller i bytte fra slekt og venner. Denne skikken lever fortsatt! Husmannskjerringa tok med frø og avleggere hjem etter pliktarbeidet som lukekone i hagen på storgarden. Vakre og nyttige ville vekster er til alle tider blitt hentet i naturen og plantet i hagen, ikke minst trær.

Samlinger av gamle hageplanter finnes ved flere botaniske hager, museer og undervisningsinstitusjoner.

I dag er hagevekstene betraktet både som en kulturhistorisk ressurs og en del av det biologiske mangfoldet. Enkelte hageplanter med stor spredningsevne, kan utgjøre en økologisk risiko. Kommunen har mer informasjon om disse artene.


De plantene som har overlevd i en gammel hage, er vel verd å ta vare på. Har du nylig kjøpt eiendommen, bør du bruke minst en vekstsesong på å registrere hva som vokser der. De gamle plantene kan formeres ved deling, stiklinger, avleggere eller frø, og dermed bringes arven videre. Enkelte planteskoler kan i dag skaffe gammeldagse stauder og roser. Noen hageeiere går på plantejakt på tuftene etter nedrevne husmannsplasser, der akeleie og spirea fortsatt blomstrer. Hvor kom plantene fra i din hage?

Sluttord

I denne artikkelen har vi forsøkt å styrke respekten for den gamle hagen som et levende kulturminne snarere enn å forklare hvordan en restaurering kan gjennomføres. Vi stoler på at hageeierens tanker om hva som bør gjøres med det gamle anlegget endrer seg i takt med økende kunnskaper om dets historie. Eieren må også ta hensyn til egen økonomi, familiesituasjon og vedlikeholdskapasitet. Vårt viktigste råd er: Skynd deg langsomt!