Reisverkshus

Konstruksjon og kjennetegn

Ill: Lars Hammarlin, Svensk Byggnadsvård

Bli bedre kjent med de ulike bygningskonstruksjonene og egenskapene, skadebildene og mulighetene de gir. Denne artikkelen tar for seg reisverkshuset.

Reisverkshus har vegger som består av en bærende rammekonstruksjon av stolper og sviller og med innsatte veggplanker i slisser som utfylling i rammeverket. Plankene er ofte kraftige 7" x 3" og festet sammen med dømlinger. Det ble også brukt planker med not og fjær og i noen tilfeller løse planker. Konstruksjonen er alltid panelt.

 

Historikk

Teknikken er kjent fra siste del av 1700-tallet. Da ble bærekonstruksjonen fylt ut med loddrette firhogde stokker i samme dimensjon som rammeverket. I sveitserstilperioden fra 1850 – 1900 ble denne konstruksjonsmåten mer vanlig. Systemet ble etter hvert utviklet til en mer materialbesparende konstruksjon. Utfyllingen i rammeverket besto da av plank i stedet for stokker. Impulsene til denne endringen kom i stor grad fra Tyskland og Sverige. Utover på 1800-tallet kom det en rekke lærebøker som omtalte denne konstruksjonsmåten.

Byggemåten er arbeidskrevende. Dette er nok grunnen til at det etter 1900 ble utviklet enklere konstruksjoner. Stolpekonstruksjonen ble erstattet av plankene som ble de bærende elementene i veggen. Utviklingen foregikk for det meste utenfor Norge, bl.a. ble det i Sverige utviklet en rekke varianter for prefabrikkerte ferdighus. I Norge fortsatte man stort sett å følge den tradisjonelle byggemåten på byggeplassen. Men også i Norge ble det oppført en del svenske ferdighus, og etter hvert kom ferdighusproduksjon i Norge også i gang.

Reisverksvegg Oppriss ,gamle Trehus 1992

På høyre side er reisverkskonstruksjonen uten kledning, lister etc. Oppriss Gamle Trehus 1992

Logo RA-gull kopi.jpg
Riksantikvaren

Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Klima- og Miljødepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.

Klikk her for å gå til Riksantikvarens hjemmeside

Yttervegger/Bærevegger

Tidlige eksempler på reisverk er utført i grove materialer. Bærekonstruksjonene av sviller og stolper er utfylt med firhogde stokker i samme dimensjon som stolpene, satt loddrett. Fra midten av 1800-tallet ble reisverkskonstruksjonene utviklet slik at det i stedet for stokker ble brukt plank.

Veggen besto av sviller på grunnmuren som ble skjøtet sammen på halv ved i hjørnene. Stolpene ble tappet inn i svilla i hjørner, ved vinduer og dører og ellers med ca 2 meters avstand. Stolpene ble så tappet opp i en reim som danner bæring for bjelkelaget i etasjen over. Sviller og stolper ble forankret med jernbindere (jernhaker). Gulvbjelkene ble nedkammet i reimen og på oversiden ble det nedkammet ei ny svill som fundament for stolpene i etasjen over.

Ved oppførelsen ble rammeverket satt opp først, så takkonstruksjonen og til slutt ble plankene tredd inn og drevet sammen etter tørking. Plankene hadde ofte not og fjær for å tette godt – det var viktig for en tett vegg. Stolpene, losholtene og svillene hadde spor som tilsvarte tapper i hver ende på plankene. Disse sikret at delene ble holdt sammen og at veggen ble tett. Plankene ble satt i plan med veggens innside, på yttersiden var det derved plass for kryssavstiverne som ble montert etter at plankene var på plass. På begge sider av plankene ble det montert papp. Veggene ble panelt utvendig og panel eller plater innvendig.

I perioden 1900 – 1950 ble det bygget reisverksvegger hvor stolpekonstruksjonen ble erstattet av planken, som nå ble veggens bærende element. Plankene ble festet til svilla med spiker – det var derfor ikke lenger mulig å drive dem sammen. Dette førte til at veggen ble mer utett enn den tradisjonelle reisverksveggen. Ferdighus ble produsert etter to systemer, enten pre-cut (alle deler ferdig skåret, gjæret og profilert fra fabrikk) eller ferdige elementer/lemmer.

 

Etasjeskillere 

Etasjeskillene består av trebjelker, stubbloft med isolasjon, gulvbord og vanligvis himling i underkant av bjelkelaget. Senteravstanden var tidligere større enn dagens standard på 600 mm. Bjelkelagene er ofte isolert med leirfylling, sagflis eller koks som ligger på stubbloftet mellom bjelkene. I en del bygninger er stubbloftet og bjelkene himlingen i rommet under, men det er også vanlig med panel, evt. andre overflater i himlingen. Loftsbjelkelaget har ofte en viktig funksjon som sikrer sammenbindingen mellom veggene, og tar opp krefter fra takkonstruksjonen slik at veggene ikke får sidebelastningene fra taklasten.

Takkonstruksjon

Takkonstruksjonen ble for reisverkshuset løst på flere måter. Det vanlige er en form for sperretak med hanebjelke, ofte med knevegg og stol. Taket kan være tekket med mange typer materialer. Teglstein og skifer er nok det vanligste.
Snitt -reisverk

Oppbygningen av en reisverkskonstruksjon. Ill: M. Boro/ Riksantikvaren

Varmeisolering og tetthet

Reisverksveggen er bygget opp av flere lag med panel og papp på hver side av selve reisverket. Dette gir ikke en fullgodt isolert vegg etter dagens krav bl.a. fordi luftrommene er store og lufta kan lett sirkulere. Selv om veggene har brukbar varmevne, er de likevel å betrakte som ”varme” vegger pga. varmetapet. Dette fører til at også utvendig kledning, som ofte er montert uten noen form for utlekting (drenering og ventilering) likevel holder seg godt dersom den ikke har for tett maling. Dette skyldes at varmetapet gjennom veggen gir gode uttørkingsmuligheter for den fukt som tilføres fra utvendig (eller innvendig) side. Varmetapet er altså en del av den opprinnelige veggkonstruksjonens fuktsikkerhet.

Plankene i reisverksveggene krymper under uttørkingen etter at veggene er ferdig montert og plankene drevet sammen. Veggtyngden er ikke med på å presse de vertikale plankene sammen slik som den er på laftehusets horisontale stokker. Reisverksvegger er imidlertid normalt forsynt med kledning og lag med papp på hver side, og har derfor normalt god lufttetthet. Utettheter er derfor ofte konsentrert til typiske svake punkter som fuger/tetting rundt vinduer og andre veggåpninger, samt overgang mot golv/fundament og mot tak eller etasjeskiller.

Det har vært vanlig å øke isolasjonsevnen gjennom innsprøytning av isolasjon i hulrommene, men dette gir dårligere utlufting og fuktoppsamling og er ikke tilrådelig. Et slikt tiltak vil øke risikoen for råte i kledning og konstruksjon. 

Etterisolering av bjelkelag mot kalde kryperom må følges opp ved kontroll og eventuelle tiltak i kryperommet for å redusere fuktbelastningene på materialene (ventilering, fuktsperre på bakken, osv.). Tilsvarende må vurderes på kalde loft, dersom loftsbjelkelaget etterisoleres. Da må det følges opp med å sikre god lufttetthet gjennom bjelkelaget (kan være behov for montering av dampsperre) og tilstrekkelig ventilasjon av loftet.

Det er ofte dårlig lufttetthet rundt vinduer og i overganger. Dette utgjør ofte en viktig del av husets ventilasjon i det opprinnelige bygget. Ved etterisolering og tetting inkl. utskifting av vinduer/tetting rundt vinduer, kreves det forbedring av ventilasjonssystemet, f.eks. ved montering av flere veggventiler i alle rom (naturlig ventilasjon) og/eller mekanisk ventilasjon.

Ill: Lars Hammarlin, Svensk Byggnadsvård
Ill: Lars Hammarlin, Svensk Byggnadsvård

Treverk er et organisk materiale som vil reagere på klimaendringer og andre påvirkninger fra inne- og utemiljøet. Dette er særlig framtredende når bygningen er ny, men trebygninger vil ”leve” og bevege seg gjennom hele levetiden. Treverket er i noen grad fleksibelt – som gjør at det til en viss grad følger bevegelser i fundamentene.

Treverk har stor evne til å tørke ut etter nedfukting. Det er svært viktig at treverk behandles med diffusjonsåpne materialer som muliggjør god uttørking etter nedfukting. Det er ikke mulig å ”tette” veggen slik at fuktighet ikke slipper til. I en konstruksjon der nedfukting er umulig å unngå fullt ut, vil det alltid være en stor fordel at uttørkingen skjer så raskt som mulig etter nedfuktingen. For reisverksbygninger er det svært viktig å opprettholde luftspalten mellom det ytre panelet og selve reisverket.

I eldre reisverksvegger er hovedbæresystemet et rammeverk av sviller og stolper. Planken som er drevet inn mellom svillene har ingen bærende funksjon, og hull taking i slike vegger er vanligvis uproblematisk. I nyere vegger er stolpene fjernet og erstattet av plank, som dermed har fått en bærende virkning. Hulltaking kan ikke gjøres uten statisk vurdering.

Flotte Villa Dammen i Moss er et reisverkshus, energieffektivisert på en skånsom måte. Foto: Bygg og Bevar
Flotte Villa Dammen i Moss er et reisverkshus, energieffektivisert på en skånsom måte. Foto: Bygg og Bevar

Vanlige skader

  • Utett tak med følgende nedfukting av treverk og murverk – kan føre til soppangrep og råteskader i treverket.
  • Lekkasjer i vannrenner og nedløp med følgende nedfukting av maling og treverk.
  • Dårlig konstruksjonssamvirke på grunn av tidligere inngrep – utglidninger, redusert styrke osv.
  • Dårlig vedlikeholdte vinduer – nedfukting av bunnrammer osv. og råteskader.
  • Setninger i grunnen/fundamentene med påfølgende skjevheter, lastoverføringer osv.
  • Lekkasjer fra våtrom med påfølgende nedfukting og råteskader og dårlig innemiljø på grunn av muggvekst.
  • Manglende ventilasjon kan gi fuktig inneklima med muggvekst osv.
  • Fuktig kjeller på grunn av – manglende drenering, overflatevannet ledes ikke bort og dårlig utlufting.
  • Stor vannbelastning på veggfeltet under vinduer fordi fuktigheten fra vinduet ikke ledes ut, men i stedet kommer inn i veggen.
  • For høyt terrengnivå slik at nedre deler av veggen blir stående fuktig.

 

Utgitt november 2012 av Riksantikvaren