Osp - byggematerialet som holder skadedyrene unna

Det engstelige, men gode treet

#

Ospa er Norges nest vanligste løvtreslag, men har havnet i skyggen av bjørk, furu og gran når det kommer til bruk i hus. Det er synd, for ospen holder både skadedyrene unna og egner seg for deg som ønsker en ytterkledning som ikke mørkner. 

Utbredelse og karakteristikk

Osp var blant de første treslagene som inntok Norge etter at isen trakk seg tilbake for omkring 10 000 år siden. I dag finnes ospa spredt over hele landet, men det er i Telemark og i Agderfylkene vi finner de største konsentrasjonene. Det er antatt at omkring 8 % av løvskogen i Norge er osp.

Ospa er ikke kresen, men best vokser den i drenert dyp jord med frisk fuktighet. Osp har en jevn og lys ved med liten fargeforskjell mellom yteved og kjerne. Best synes forskjellen i stokkendene på nylige felte trær, idet yteveden er noe lysere og litt glassaktig på grunn av at den har høyere vanninnhold enn kjerneveden.

Som konstruksjonsvirke er det å foretrekke at ospa har vokst i næringsrik jord. Rask vekst gir store dimensjoner uten råte. Dersom ospa vokser seint, vil den som oftest råtne opp innvendig før den når attråverdige dimensjoner. Osp råtner for øvrig på en helt spesiell måte. Rå og utørket råtner den fort. Med tørket osp er det annerledes. Her utvikler råteprosessen seg fra utsiden. Det gjør at materialene kan se ubrukelige ut på utsiden, mens den innvendige veden fortsatt er hvit og fin.

For de fleste treslag er sen vokst å foretrekke. Tette åringer gir god kvalitet på materialene. Slik er det ikke med osp. Osp er nemlig et spredtporet treslag og hos disse er det liten sammenheng mellom årringsbredde og tetthet. En osp som har vokst raskt kan derfor ha høy styrke såfremt den ikke inneholder for mye virkesfeil. Barken på ospa kan være en god indikator på kvaliteten. Grå bark tyder gjerne på at treet har vokst sakte, mens en grønnaktig bark betyr rask vekst.

Osp Fra Egge Museum
Et snitt av osp. Legg merke til den innesluttede kvisten. Foto: Egge museum

Egenskaper

Som konstruksjonsvirke kan ospa langt på vei sammenlignes med gran. Ospa er et middels tungt treslag, men har omtrent samme tetthet som gran. Vanligvis krymper løvtrær ganske mye, men ospa er derimot et av løvtrærne som krymper minst, omtrent som gran.

Som konstruksjonsvirke

Treets mekaniske egenskaper er avgjørende for hvorvidt tømmeret kan brukes som konstruksjonsvirke. Undersøkelser (NISK-rapport 6/00 Osp som byggemateriale) viser at osp har tilsvarende egenskaper som gran når det gjelder:

  • Bøyfasthet (hvor stor belastning en bjelke tåler før den knekker)
  • Elastisitet (materialets stivhet)
  • Trykkfasthet (trykket loddrett på fibrene)
  • Strekkfasthet

Tilsvarende er ospa fordelaktig når det kommer til ulike bearbeidingsmetoder. Saging, høvling, pussing, dreiing og skrelling til finér er uproblematisk så lenge veden er tørr. Ved høvling av materialer som derimot ikke er tørket tilstrekkelig kan det forekommer fiberreisning. Også ved pussing er det er det nødvendig at materialene er tilstrekkelig tørre, helst bør virke inneholde under 12 % vann.

Ospa kan være urolig første gang den tørker. Derfor er det viktig at skurlasten legges opp med strø straks den er skåret, gjerne med en avstand på ca. 60 cm. Bord som ikke har tilstrekkelig strøstøtte vil raskt vri seg. Det må sørges for at virket har god luftning. Feilaktig opplegg fører til vridd last, ujevn høvling og fargefeil. Å sokke eller syrefelle (treet felles og lagres ukvistet en stund) medvirker også til at ospa roer seg. Da vil en del av vanninnholdet trekkes ut gjennom treets spalteåpninger i bladene. Trolig er en kombinasjon av syrefelling og press det beste.

Husbukkskade Foto Solvorn Laft Og Bygg
Husbukken kan gjøre stor skade på bygningene våre. I verste fall kan hele hus falle sammen. Foto: Solvorn laft og bygg

 

Biologisk holdbarhet

Sopper, bakterier og insekter arbeider uavbrutt med nedbryting av trevirke. Hastigheten på nedbrytingen er imidlertid avhengig av temperatur og fuktforhold i veden. Legger du et trestykke på bakken råtner det fort, dersom trestykke sitter under et takutspring og i tillegg er behandlet, vil nedbrytningen derimot gå senere. Hvor hurtig dette foregår er derfor avhengig av en rekke forhold:

  • Bygningsteknikk
  • Behandling av trevirke (maling, impregnering)
  • Klimaforhold
  • Vedlikehold
  • Trevirkets naturlige holdbarhetsegenskaper

Trevirkets naturlige motstandskraft mot sopp, avhengig av hvilken soppart det er snakk om. Noen sopparter har eksempelvis spesialisert seg på enkelte treslag. Generelt sett kan vi allikevel si at osp og gran har tilnærmingsvis lik motstand mot nedbryting fra de vanligste soppene i landet.

I enkelte distrikter i landet er det husbukken og ikke soppen som utgjør den største trusselen mot trebygningene. I enkelte områder kan så mye som 50 – 80 % av bygningene være rammet av angrep. Det er larvene fra husbukken som gjør skade på bygningene. De gnager lange slyngete ganger i yteveden, men aldri i det ytterste laget. Boremelet blir heller ikke kastet ut. Det medfører at det kan være vanskelig å påvise angrep. Larvestadiet kan dessuten vare i 4-5 år og i kaldt klima opptil 15 år. I hardt angrepne konstruksjoner kan det faktisk være fare for at bygget raser ned. Den store fordelen med osp er at den ikke angripes av husbukk. På steder som er hardt rammet, slik som kystdistriktene fra Larvik til Kristiansand og i fjordstrøkene på Vestlandet, har ospa en tradisjonsrik historie i husbyggingen.

Det er sagt at ospa i tillegg motstår pælemark, en musling som lever i saltvann. Undersøkelser fra Skogforsk (NISK-rapport 6/00 Osp som byggemateriale) viser at ospa ikke er resistent mot pælemark, men undersøkelsen er kun gjort med små prøver. I tradisjonelt byggeri er derimot ospa benyttet som kaipåler, lunner i sjø (trestammer båten kan gli på) og i vorrer (en hellende steinbrygge, bygd ved siden av ei båtstø), så her gjenstår det fortsatt en del dokumenteringsarbeid. Skogforsk hevder imidlertid i samme rapport at dersom man bruker ubarket tømmer begrenser man angrepene til endeflater, rundt kvister og ved barkeflenger. Her ser det ut til at vitenskapen er mer på linje med tradisjonen. Her heter det nemlig at ospa blir sterk mot pålemark dersom den blir lagt på sjøen med bark.  

Norsk Teknisk Museum Kinoreklame Fra 1950-tallet
Hugg ikke ospa ned, spar den til fyrstikker! Foto: DEXTRA Photo, Teknisk museum

 

Ospa i tradisjonelt byggeri

Å utelukkende snakke om ospa som utgangspunkt for husbygging yter ikke treslaget rettferdighet. Den har riktignok blitt brukt i lafting og annet konstruksjonsvirke, til brygger, vorrer og lunner i sjø, samt til kledning og panel. Men den har tatt stor plass som råmateriale for tregjenstander i husholdningen. Ospa er nemlig lett å skjære i og den avsetter ikke smak. I tillegg har løvet og den næringsrike barken vært nyttet til dyrefôr.

Det at ospa har hatt så høy verdi som dyrefôr kan være en av grunnene til at det finnes ganske få stående hus av ospevirke hvis vi sammenligner med gran og furu. En medvirkende årsak er at ospa har vært høyt skattet som fyrstikktømmer. Ospa var nemlig blant de første treslagene som ble utnyttet av den fremvoksende industrien på 1800-tallet. Ospa er lett og seig, og den brenner med en rolig flamme og gløder lite etter at ilden er slokket. Utover 1800-tallet ledet den voldsomme etterspørselen etter råstoff til fyrstikkproduksjonen til ren rovhogst. I en periode var det faktisk nødvendig å importere fyrstikkosp! Da er det kanskje ikke så rart at ospa havnet i skyggen av bartrærne.

At Ospa er resistent mot husbukk kan være en av grunnene til at vi finner flere gamle bygninger av osp i Agder fylkene. Her er den benyttet som konstruksjonsvirke og ikke minst som kledning på både innhus og uthus. En ospekledning som gis god lufting og avstand til bakken, anses for å være tilnærmet vedlikeholdsfri. Trevirke som eksponeres for regn og sollys vil etter hvert få en gul- eller brunfarget overflate for senere å bli grå. Ospa blir derimot i liten grad brun eller gul, men går gjerne direkte over til en gråfarge. Utsettes den for mye sollys blir den hvit. Ser man osp i samme vegg som mørke bartrær ser den sølvhvit ut. Innvendig hvor eksponeringen for sol og fukt er mindre vil ospa derimot kunne holde seg lys. Den har derfor vært et attraktivt virke i himlinger. I Østfold finnes det også eksempler på at den har vært nyttet som takspon fordi den er lett å spalte. 

Bilder Fra Austrumdal I Bjerkerheim Foto Jon Bojer Godal
I Austrumdal i Bjerkerheim finnes en flott låve bygget av osp. Konstruksjonsprinsippet er såkalt "høghus". De krokete og flott sammenbundne stammene gir bygget en sakral stemning. Foto: Jon Bojer Godal

Det eldste stående bygget i osp vi kjenner til i dag er lensmannsstovo på Agatunet i Ullensvang kommune. Huset er antakelig reist i 1780 og bygget har holdt seg svært godt. Jon Bojer Godal skriver at tømmeret er som nytt og at det ikke viser tegn til angrep fra husbukk. Måten ospa slites på har også fordeler i laftede bygg. Ved mekanisk påkjenning blir overflaten glatt, noe som er attraktivt. Dessuten kjenner vi fra andre treslag at en glatt overflate i mindre grad kan bli utsatt for oppfukting og soppangrep.

I Austrumdal i Bjerkerheim står det en låve reist i 1932 som hovedsakelig er bygget av osp. Konstruksjonsprinsippet er det man kaller "høghus". Arbeidet i låven er fint utført og det er anvendt et litt krokete tømmer, noe som gir bygget en nesten sakral stemning skriver Jon Bojer Godal.

Populariteten til osp i husbygging har økt noe de siste årene, ikke minst ettersom værgrånet og ubehandlet kledning har blitt populært. For innvendig bruk er også ospa attraktiv fordi den holder godt på en lys og jevn farge. I badstuer er ospa enerådende. Den leder varmen dårlig, slik at man ikke brenner seg på baken. Så takk ospa neste gang du setter deg i en glovarm badstu!