Laftehus

Konstruksjon og kjennetegn

#

Bli bedre kjent med de ulike bygningskonstruksjonene, samt egenskapene, skadebildene og mulighetene de gir. Denne artikkelen tar for seg laftehuset.

Oppbygging

Laftebygningen dominerer over en lang tidsperiode. Fra middelalderen og frem til 1900-tallet var laftekonstruksjonen langt på vei enerådene. Det gir lite mening å fastslå når byggverk med krysslagde stokker oppsto. Tre råtner, så det sikkert at lafting oppsto tidligere enn det vi kan finne fysiske eksempler på. De absolutt eldste laftene som er funnet er i tyske brønner. Blant annet er det gjort funn i Kückhoven som dateres til 5090 før Kristus.

Tilnærmet alle slags bygninger ble oppført i lafteteknikk – fra kirker og bolighus til fjøs og løer samt andre næringsbygg. Teknikken ble brukt i by og land. I indre dalstrøk er det bevart flotte laftebygg med synlige laftevegger. På flatbygdene og ut mot kysten og i ”trebyene” er de aller fleste panelte gamle trebygningene oppført i laft. I byene førte frykten for brann til krav om bygging i mur, men selv innenfor områder med slik ”murtvang” ble det reist tømmerhus, ofte utvendig pusset for å framstå som murhus og for å være mer brannsikre.

Laft

Illustrasjon: Lars Hammerlin/ Svenska bygnadsvårdforeningen

Logo RA-gull kopi.jpg
Riksantikvaren

Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Klima- og Miljødepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.

Klikk her for å gå til Riksantikvarens hjemmeside

Den lange tidsperioden og den geografiske spredningen har ført til store variasjoner i de konstruktive løsningene for fundamentering, etasjeskiller, takkonstruksjon og det arkitektoniske uttrykket. Utformingen av laftingen har også endret seg over tid. Formen på laftehodene og selve lafteknuten kan være viktige tidfestingskriterier. Jon Bojer Godal m.fl.* snakker om at det finnes 6 urformer når det gjelder form på halsen. Det er firkantet trøndersk knutnov, grøyplaft (vage), skallelaus nov i planhoggen plank, findal, halvkløyving (med trekant) og rævskoro. Fra disse urformene er det utviklet senere og mer sammensatte laft.

Lengden på lafteveggene ble begrenset av tømmerets lengde, men det ble bygget bygninger med atskillig størrelse, slik som for eksempel trønderlånene. De innvendige skilleveggene har stor konstruktiv betydning i store hus. Store bygninger kan være satt sammen av flere separate laftekasser. En del laftete bygninger har laftete vegger bare opp til et visst nivå, for eksempel opp til overkant 1. etasje og bindingsverkskonstruksjoner over dette

 

Fundament/grunnmur

Fundamenteringsmetoden for laftehus varierer, og følger i stor grad utviklingen av fundamenteringsteknikken gjennom tidene. Mange eldre laftehus er enkelt fundamentert med en enkel steinsetting – store flate steiner som fordeler vekten fra syllstokken. En vanlig fundamenteringsmetode var også å legge et fundament av stein under alle lafteknutene – altså en form for punktfundamentering – med store stein ofte gravd ned til frostfri dybde. Mellomrommet ble fylt med mindre stein (som ikke er satt ned i frostfri dybde) slik at det ser ut som en ringmur.

Fra 1800-tallet ble det vanlig å fundamentere med ringmur, men metodene beskrevet overfor ble fortsatt brukt. Oppbyggingen av ringmurer har endret seg gjennom tidene. Ringmuren kan i sin enkleste form være ei grøft fylt med stein og med en tørrmur oppå. Ensidige murer er vanlige (støttemurer). Stablet opp med ”murt” ytterside, er de avhengige av takfyll. Muren kan også være en kistemur som består av to atskilte natursteinsmurer med stein eller jord mellom. Den kan være forsterket ved at den er murt med kalkbruk som bindemiddel.

Ved større hus er steinene gjerne tilhugde eller jevne bruddstein slik at lastene fordeles jevnere. Nyere laftehus har moderne fundamentering.

Drenering var tidligere ikke vanlig, men det ble gravd avskjærende grøfter og terrenget ble bearbeidet slik at vannet ble ledet bort fra bygningen på overflaten.

Foto: Bygg og Bevar
Foto: Bygg og Bevar

Yttervegger/bærevegger

Laftekonstruksjonen består av bearbeidete (medratte) tømmerstokker lagt oppå hverandre og felt sammen (laftet) i hjørnene. Laftet skal være trangt og så tett som mulig. Det er opp gjennom tidene utvikla flere ulike typer laftehogg, dvs. måter å utforme selve lafteknuta på. Mellom stokkene ble det brukt spesielle typer mose som tetting (etasjemose). For å hindre at stokkene vrir seg eller glir ut, brukes dømlinger. Dette er trenagler som blir drevet ned i hull i stokken under og stokken over ofte med en avstand på ca. 3 meter og aldri rett over hverandre. Dømlingene binder stokkene sammen og virker avstivende på veggen. Det ble også brukt vertikale strekkfisker for å sikre slik avstivning. Behov for avstivning er det også ved åpninger i lafteveggen – slik som ved vinduer og dører. Ved dørene ble det brukt beitskier, mens ved vinduene ble det gjerne brukt dømlinger.

Mange laftehus har innvendig og eller utvendig panel. På baksiden av panelet tettet man gjerne for å redusere trekken. Avispapir har opp gjennom tidene vært mye brukt til tetting og isolering. Mange var også tettet med kalkpuss eller leire. Dette ga både en tettere vegg og dersom pussen var synlig et inntrykk av murhus, som man så på som finere. Ofte ser man lafteveggoverflater med store hakk. Dette er gjort for å få bedre feste for slik puss. Mange laftevegger er innvendig tapetsert. Underlaget for tapetet kan være denne type puss eller plater/panel.

Dømlinger. For å stive av tømerveggen ble det satt inn grove trenagler, såkalte dømlinger, mellom stokkene. Ill: Anders Frøstrup
Dømlinger. For å stive av tømerveggen ble det satt inn grove trenagler, såkalte dømlinger, mellom stokkene. Ill: Anders Frøstrup

Etasjeskillere

Etasjeskillene består av trebjelker, stubbloft med isolasjon, gulvbord og vanligvis himling i underkant av bjelkelaget. Senteravstanden var tidligere større (0,8 – 1,0 m) enn dagens standard. Bjelkelagene er ofte isolert med leirfylling, sagflis eller koks som ligger på stubbloftet mellom bjelkene. I en del bygninger er stubbloftsbordene og bjelkene himlingen i rommet under, men det er også vanlig med panel evt. andre overflater i himlingen.

Bjelkelaget over kjeller/kryperom ligger som regel på murkrona, ikke inn på lafteveggen, evt. direkte på grunnen.

Bjelkene i loftsbjelkelag kan være en del av takkonstruksjonen. Loftsbjelkelaget har ofte en viktig funksjon som sikrer sammenbindingen mellom veggene og tar opp krefter fra takkonstruksjonen slik at veggene ikke blir skjøvet utover av sidebelastningene.

 

Takkonstruksjon

Laftehusets takkonstruksjon kan være utført på flere måter. Åstak, enten bare med mønsås eller med flere åser, en kombinasjon av åstak og sperretak, ulike former for sperretakskonstruksjoner, ofte med en form for knebukk, hanebjelke eller takstol med undergurt, er vanlige konstruksjoner.

Åstaksløsningene fordeler det meste av vekten til gavlene evt. innvendige tverrvegger, mens sperretak og takstoler overfører det meste av vekten fra taket til de langsgående veggene, samt evt. innvendige langsgående bærevegger. Sperretak i hus uten innvendig langsgående vegger må ha sammenbinding av ytre langvegger. Gesimsløsningen er avhengig av type takkonstruksjon. Vekten fra taket bidrar til å presse laftestokkene sammen og sikre god tetthet. Det er derfor viktig å bruke tunge materialer på taket. Torv, skifer, tre og teglstein er vanlige tekkematerialer.

Åstak.JPG

Åstak på Valdres folkemuseum med "stående" taktro. Taket er tekket med skifer. Foto: Bygg og Bevar

Konstruksjon og materialbruk

Treverk er et organisk materiale som vil reagere på klimaendringer og andre påvirkninger fra inne- og utemiljøet. Dette er framtredende når bygningen er ny, men laftebygningene vil ”leve” og bevege seg gjennom hele levetiden.

Treverk krymper når det tørker. Krympingen er større på tvers enn i lengderetning. I tillegg til denne krympingen vil også laftestokkene presses sammen av vekten den første tiden. Dette gjør at man regner med krymping på 1–3 cm pr. meter vegghøyde. Dette er det viktig å ta hensyn til når det bygges nytt eller når det skal repareres. Treverket er i noen grad fleksibelt – det gjør at det til en viss grad følger bevegelser i fundamentene. De ”myke” fundamentene gjør at samvirket mellom de enkelte delene i laftekonstruksjonene er ekstra viktige. Dette samvirket gir i mange tilfeller en kapasitet til å tåle endringer eller svikt i deler uten at følgende blir store – bygningene har ofte gode marginer i slike tilfeller.

Treverk har stor evne til å tørke ut etter nedfukting. Det er svært viktig at utvendig overflatebehandling av treverk gjøres med diffusjonsåpne materialer som muliggjør god uttørking etter nedfukting. Det er ikke mulig å ”tette” veggen slik at fuktighet ikke slipper til. I en konstruksjon der nedfukting er umulig å unngå fullt ut, vil det alltid være en stor fordel at uttørkingen skjer så raskt som mulig etter nedfuktingen. Varmen innenfra er med på å gi varme og derved uttørking av ytterveggene.

Mange laftehus er enkelt fundamentert og har liten avstand mellom treverk og terreng. Terrenget har i varierende grad fall fra bygningen. Dette er viktig forhold å rette opp i for å unngå store fuktbelastninger på konsentrerte steder. For å unngå oppsamling av fuktighet i eventuell kjeller er det viktig med god lufting. Mange laftehus har bjelkelag lagt i sand/jord – endrete fuktforhold kan få store konsekvenser i slike konstruksjoner.

Råtesoppskader i gulvbjelkelaget grunnet mangelfull drenering
Råtesoppskader i gulvbjelkelaget grunnet mangelfull drenering

Vanlige skader

  • Utett tak med følgende nedfukting av treverk og murverk – kan føre til soppangrep og råteskader i treverket
  • Lekkasjer i vannrenner og nedløp med følgende nedfukting av maling og treverk
  • Dårlig konstruksjonssamvirke på grunn av tidligere inngrep – utglidninger, redusert styrke osv.
  • Dårlig vedlikeholdte vinduer – nedfukting av bunnrammer etc. og råteskader
  • Setninger i grunnen/fundamentene med påfølgende skjevheter, lastoverføringer osv.
  • Lekkasjer fra våtrom med påfølgende nedfukting og råteskader og dårlig innemiljø på grunn av muggvekst
  • Manglende ventilasjon kan gi fuktig inneklima med muggvekst osv.
  • Fuktig kjeller på grunn av manglende drenering, overflatevannet ledes ikke bort og dårlig utlufting. Fuktig kjeller kan også skyldes stor vannbelastning på veggfeltet under vinduer fordi fuktigheten fra vinduet ikke ledes ut, men i stedet kommer inn i veggen.
  • For høyt terrengnivå slik at nedre deler av veggen blir stående fuktig

 

Hva bør du passe på i et laftet hus?

Fukt

Trekonstruksjoner er utsatte for råteskader ved høy fuktighet over tid. Det er derfor ved alle tiltak viktig å ikke gjøre noe som fører til oppsamling av fuktighet i treverk. Laftevegger uten utvendig panel er sterkt utsatt for vær og vind. De har ikke utskiftbar værhud slik som panelte bygg av ulike typer. Laftestokkene er massive slik at nedbrytning går langsomt. Samtidig viser laftestokkene stor evne til uttørking når forholdene rundt er tilrettelagt for det.

Fasadene er utsatte bygningsdeler. De fleste skadene på fasadene er knyttet til vann. Det gjelder slagregn, taklekkasjer, defekte vannrenner/nedløp, vann som blir trukket opp fra grunnen og vann fra fuktig inneklima. Det har oppstått mange skader på grunn av oppsamling av vann i konstruksjonene fordi den nyere malingen er for tett. Det er ikke mulig å ”tette” veggen slik at fuktighet ikke slipper til – det er derfor svært viktig at veggen er diffusjonsåpen slik at fuktigheten har anledning til å tørke ut.

Det er viktig å sikre fall fra bygningen og god utlufting. Heving av gatenivå og annet terreng (ofte også med fall mot huset) gir vannbelastning til deler av fasadene som ikke har vært beregnet for en slik belastning. Fuktighet trekkes lettere inn i veggen. Terrengheving medfører også at lufting i kjelleren blir vanskeligere. Mangler ved vannrenner og nedløp gir raskt store fuktbelastninger på bygninger. Enkle skader utbedres altfor seint og blir kostbare utbedringer.  Moderne bruk av bygningene gir store fuktbelastninger – vaskefatet er byttet ut med dusj og innetemperaturen er langt høyere. Vårt krav til komfort fører til at vi ønsker tettere og varmere bygninger. Disse to forholdene fører til mindre utlufting av rom og konstruksjoner, større temperaturforskjeller inne og ute, økt innvendig luftfuktighet og større fare for vannlekkasjer på grunn av skader eller mangler ved installasjonene. Det er derfor enda viktigere enn tidligere å bruke riktig type materialer og gode tekniske løsninger for at det ikke skal oppstå skader. Denne økte fuktbelastningen krever bruk av tette membraner på spesielt utsatte områder slik som badegulv og ventilasjon på bad.

Bilde 12 Nedfall.JPG

Laftet bygning med råteskader og svikt i fundamentet. Et tungt tak bidrar dessuten til kraftig nedbøying. Foto: Bygg og Bevar

Svikt i fundament og endring av konstruksjon

Mange eldre hus er dårlig fundamentert eller det har oppstått skader på fundamentene på grunn av tiltak i grunnen nær bygningen eller lignende. Dette sammen med evt. dårlig drenering er forhold som ofte krever tiltak. Ved tiltak i grunnen er det viktig å ikke forstyrre fundamentene unødvendig slik at det oppstår setninger.  

Laftekonstruksjonen er avhengig av at de ulike delene fungerer godt sammen. I svært mange bygninger er det gjennom tidene tatt nye åpninger i laftekjernen. Dette kan være kritisk for bygningen dersom omfanget er stort, utførelsen er dårlig eller plasseringen er feil i forhold til konstruktive forutsetninger. Det er svært viktig at nye åpninger gjøres på en slik måte at veggens konstruktive oppbygging og samvirke beholdes. Typiske eksempler på skadelige tiltak er nye åpninger tett inntil nov – dette fører til at novets avstivende rolle reduseres og veggen kan i enkelte tilfeller gli ut.

 

Etterisolering

Innvendig etterisolering fører til at veggen blir kaldere og mindre luftig. Dette gjør at veggen etter nedfukting tørker ut saktere. Dette kan gi økt fare for råteskader.

Mange laftehus er panelt. Innblåsing av isolasjon i hulrom mellom ytterpanel og veggene vil med stor sannsynlighet gi råteskader. Panelet må i så fall utlektes. Utlekting vil kunne gi uheldige konsekvenser på linje med utvendig etterisolering ved at vegglivet endres i forhold til takutstikket, vinduslivet og grunnmurslivet. Demontering av panel vil også ofte være vanskelig uten at deler blir ødelagt.

Etterisolering av bjelkelag mot kalde kryperom må følges opp ved kontroll og evt. tiltak i kryperommet for å redusere fuktbelastningene på materialene (ventilering, fuktsperre på bakken, osv.)

Tilsvarende må vurderes på kalde loft, dersom loftsbjelkelaget etterisoleres. Da må det følges opp med å sikre god lufttetthet gjennom bjelkelaget (kan være behov for montering av dampbrems) og tilstrekkelig ventilasjon av loftet.

Det er ofte dårlig lufttetthet rundt vinduer og i overganger. Dette utgjør ofte en viktig del av husets ventilasjon i det opprinnelige bygget. Ved etterisolering og tetting inkl. utskifting av vinduer/tetting rundt vinduer, kreves det forbedring av ventilasjonssystemet, for eks. ved montering av flere veggventiler i alle rom (naturlig ventilasjon) og/eller mekanisk ventilasjon.

Konstruksjonen før kledningen kommer på plass. Foto: Christer Stenby, Bygg og Bevar
Konstruksjonen før kledningen kommer på plass. Foto: Christer Stenby, Bygg og Bevar

Etterisolering vil endre temperatur- og fuktbalansen i den opprinnelige delen av konstruksjonen, og kan være kritisk for materialene i forhold til fuktoppsamling og råte. Innvendig etterisolering fører til at veggen blir kaldere og mindre luftig. Dette gjør at veggen etter nedfukting tørker ut saktere. Dette kan gi økt fare for råteskader. Innblåsing av isolasjon i hulrom mellom ytterpanel og veggene vil med stor sannsynlighet gi råteskader.

Bruk av for tett overflatebehandling stenger fuktigheten inne og gir råteskader.

Økt fuktbelastning innvendig gjør at det er enda viktigere enn tidligere å bruke riktig type materialer og gode tekniske løsninger for at det ikke skal oppstå skader.

Ved omfattende etterisolering og tetting må det sikres tilstrekkelig ventilasjon. Den opprinnelige er ofte ikke god nok.

Denne veiledningen ble første gang utgitt i november 2012 av Riksantikvaren