Gran – et treslag med sterke kvaliteter

#

Et grantre kan vokse seg til tømmer og trelast på svært ulike måter. De som bygde hus før oss vurderte i større grad egenskapene til hvert enkelt tre. La oss starte med en tur til skogs for å se hvordan grana, vårt viktigste skogstre, blir gode materialer til huset du skal sette i stand.

Skog og vekst

Fra naturens side tåler grana svært godt å stå i skygge. Små granplanter kan spire fra frø og stå mange år i skyggen av større trær, som bjørk, or, eller andre store gran- eller furutrær. Gamle hus, og da mener jeg generelt bygninger fra før 1950, har i større grad materialer fra grantrær som har stått i skygge og begrenset lystilgang det meste av levetida. Ved et slikt vekstforløp får trematerialene tettvokst ved. Ofte var trær som ble materialer til de eldre bygningene 100 -150 år ved hogst.  

TettvTreapril2009 003.jpg

Årringene måles langs ei rett linje fra margen og ut mot barken. Denne stokken har en vekst som likner mye på gamle idealer for godt bygningstømmer. Årringbredden opp til ca. 70 år er mellom 1 og 2 millimeter, for så å øke noe.

I et moderne skogbruk vil store deler av granskogen i Norge bli regnet som hogstmoden ved en alder fra 80 til 100 år, og på den mest næringsrike jorda ned til 50 – 60 år. For oss skogeiere er det mest rasjonelt å hogge skog over større arealer, og sikre ny skog med å plante så snart som mulig etterpå. Også politisk har dette vært viktig fra midten av 1900-tallet. Snauhogst etterfulgt av planting på denne måten, gir en helt ny generasjon unge grantrær. Dermed kommer grantrærne stort sett til å vokse i mye lys helt fra de er småplanter til de er store og klare til å bli en del av nye hus.

IMGP1052.JPG (1)

Mye av tømmeret vi bruker i dag, kommer fra skog som er plantet etter snauhogst. I slik skog vil de nye trærne få svært mye lys i de første tiåra etter planting.

IMGP0965.JPG

Granskog etter snauhogst og planting, som nå nærmer seg en ny hogst. Tørrkvist som står 90 grader ut fra stammen er typisk.

IMGP1030.JPG

Grå, flaket bark, «skillingsbark» er typisk for de eldste granene i plukkhogd skog. Kvisten går langt ned på stammen, er delvis tørr, men mye av kvisten har liten diameter.  

Hogst med vurdering av enkelttrær

Det er verdt å se nærmere på samspillet mellom skogbruket og bygninger fra 1700-, 1800- og første del av 1900-tallet.

De gamle bygningene har i stor grad tømmer og trelast fra skog der hogsten skjedde ved å plukke ut enkelttrær, eller hogst av svært små flater. I en slik type skog kunne nye trær spire fram fra frø etter trær som stod igjen. Etter en slik hogst stod det igjen en skog med blanding av noen få store trær, flere halvstore trær, og små, yngre trær. Litt forenklet kan se tida fra 1500-tallet til ca. 1950 som en lang periode der en drev en plukkhogst i en eller annen form.

Å ta ut de største trærne hadde prioritet. I det meste av denne tida ble det hogd for å høste så mye stort og salgbart tømmer som mulig, uten tanke for å sikre at nye planter levde opp.

IMGP1053.JPG (1)

I plukkhogst ble i første rekke de største trærne hogd ut. Når det igjen ble tid for hogst på samme sted, var det duket for å hogge nytt tømmer som for en stor del hadde hatt skygge og en dempet tilvekst.

Tekniske framskritt og mindre tømmer

Aktiviteten i skogbruket fulgte i høy grad utviklingen i teknikk. Som milepæler kan nevnes de første vanndrevne oppgangssagene på 1500-tallet, videre til sirkelsagene ble vanligere etter 1860. Oppgangssagene var ikke mer effektive enn at oppdeling av tømmerstokker med håndsag, eller kløyving og tilhogging av flate sider med øks, var like aktuelt. Men ny teknikk for å lage sagbladene tynnere forbedret oppgangssagene mye fra slutten av 1700-tallet.

Omtrent på omtrent samme tid som sirkelsagene kom, ble også mobile sager og høvler drevet med damp tatt i bruk. Derfra gikk veien nokså raskt til å drive de sammen maskinene med elektrisk kraft.

IMGP4200.JPG

Bakside av breie kledningsbord. De vannrette kuttene på tvers av bordet i midten stammer fra tennene på oppgangssag. Bladene var tjukke, lagd i ganske mjukt jern sammenliknet med blad som vi kjenner i dag.

Behovene for trevirke til gruvedrift var til stede og økte i denne lange perioden, med Røros og Kongsberg som typiske eksempler. Fra 1700-tallet kom en rekke jernverk i drift, sammen med papir- og celluloseindustri i siste del av 1800-tallet. 

Følgene av dette var at flere og flere så behov for kontroll på hvor stor høstingen av tømmer av egentlig var. Opprettelsen av Landsskogstakseringen 1917 og en fornyelse Skogloven i 1932 var følger av dette.

Stil i samsvar med teknikk 

I siste del av 1800-tallet ble kravet til sagtømmer for trelast redusert til minimum 6 tommer eller ca 15 cm. Svært mange steder i Norge var det nå nokså uthogde skoger.

Da sveitserstilen kom til Norge fra Europa i 1840-årene, passet dette bra både for skogbruket og den nye teknikken. Selv gamle hus med tømra vegger kunne nå kles inn med høvla smale bord, tilbygg med ekstra etasjer, eller store verandaer.  Dette gjorde det lett å være moderne for mange, og må ha bidratt mye til at sveitserstilen fikk stort omfang fra 1860 til 1920.

DSC_2093.JPG

Sveitserstilen passet godt for å utnytte tømmeret som var igjen i norsk skog etter lang tid med høsting av store trær. Utvendig kledning, golvbord og panel innendørs var smalere og tynnere enn før. Bord til kledning og panel ble ofte profilhøvlet. Nye sag- og høveltyper gjorde dette mye raskere. Også sirlige utskjæringene ble lett tilgjengelig med nye bandsager.

Sveitserstilen bruker materialer med små dimensjoner både i bærende konstruksjon og i utvendige flater. Bredden på panel og kledning er veldig ofte 5 tommer bred, eller ca 12 cm. Med tynne sagblad var det mulig å skjære bord av små tømmerstokker. Hadde en litt større stokker ble det både et og to bord ekstra av stokken i forhold til det som var mulig med oppgangssagene. 
Den som restaurerer et hus i sveitserstil i dag, kan ofte se at bord har svært tett vekst. Spesielt kan kledningen ha nøye utvalgte bord både av gran og furu, med årringer ned i 1 mm bredde.

Tømmer, skogbruk og variasjoner

Etter denne historiske gjennomgangen, kan det være lett å tenke at alt var bedre før. Så enkelt er det nok ikke. Variasjoner i trevirkets kvalitet har det alltid vært. 

For det første ble hus bygd av det tømmeret som var å skaffe i rimelig nærhet. Frakt måtte skje med hest eller fløting, helt til jernbaner ble bygd ut i siste del av 1800-tallet. I mange distrikter hentet en tømmer fra næringsrik skogsmark, og bredden på årringene ble da ganske stor. Spesielt er dette typisk for breie bord til gulv, eller bjelker og plank i store dimensjoner. Til dette måtte en ha stort tømmer. Et lokalt begrep som «bjelkeskau» forteller at dette var den delen av skogen der trærne både ble store og lange nok til nettopp bjelker.

IMGP0842.JPG (1)

Bjelker og breie bord må skjæres av store stokker. Da vil en samtidig måtte bruke tømmer med breiere årringer enn på trelast i små bredder og tykkelser. Til venstre snitt av gammel bjelke fra låve, 6 x 6 tommer. Til høyre snitt av bjelke i 6 x 10 tommer. Legg merke til den svært tettvokste kjernen, som stammer fra en lang sturingsperiode i granas vekst.

Situasjonen rundt byggeprosessen betydde også mye. Kunne en planlegge en ny bygning og hogge tømmeret over tid, så var det også mulig å sortere virket godt til det nye huset. Skulle et nytt hus opp etter deling av en gård eller en brann, var en i større grad nødt til å godta stokker med vridninger, litt krok og rask vekst med breie årringer. Alternativet var å flytte hus som kunne frigjøres, for eksempel når småbruk ble nedlagt, eller folk dro til Amerika.

Sorteringsvilje og kunnskap

I kjeden med skogbruk, trelast og tømrere er det i dag mangelen på vilje til å sortere som er flaskehalsen for å få fram tettvokst trelast av gran.

Som skogeier er jeg godt kjent i egen skog, og kan i noen grad plukke ut tettvokst tømmer ved egen hogst. Noe av skogen har mer tettvokst tømmer på grunn av næringsforhold i jorda, eller fordi det aldri har vært snauhogd der.

SkogMaskin3.jpg

Tømmer med tettvokst ved lar seg også plukke ut med moderne utstyr.

Mange skogeiere setter bort den praktiske hogst- og kjøringsjobben til entreprenører med hogstmaskiner. Med noe instruksjon har også de gode muligheter til å plukke ut egnete tømmerpartier. Men skal sortering av tømmer fra skogen ha noe for seg, må dette tømmeret kunne holdes samlet gjennom foredling på sagbruk og høvleri.

Tømreren eller huseieren har mulighet til å etterspørre tettvokst trelast ved innkjøp, eller sortere selv. Både kunnskap om å sortere, og tid/ kostnad ved slik sortering, er ofte for lite verdsatt. 

IMGP0665.JPG

I de fleste tilfeller må en tåle noen unntak av bord med noe raskere vekst når for eksempel skal kle en vegg. I denne originale kledningen, trolig fra 1890-tallet, har de første borda fra venstre svært tettvokst og bra ved. Bordet lengst til høyre er tydelig fra en stokk med raskere vekst. Men det er til gjengjeld nesten kvistfritt, og har tålt tidens tann godt.

IMGP4250.JPG

Tettvokst og god trelast bør prioriteres til vannbrett og utvendige lister. Ser en nøye etter på gamle bygninger, er det i mange tilfeller brukt gran. Hva som var tilgjengelig lokalt har spilt en stor rolle.

DSC_2553.JPG

Lafteknute av gran som avslører et tettvokst tømmer på seterhus i fjellskog. Gran vokser mange steder langt opp mot snaufjellet, og kan gi godt virke.

Per øyvind Berg.JPG
Per Øyvind Berg

Per Øyvind Berg født 1966, er skogeier i Lardal i Vestfold. Han er skogbruksutdannet på høgskolenivå, og har arbeidet med blant annet skogtaksering og journalistikk.