Garnbua i Nevlunghavn – valg av materialer

Del II

#

Rundtømmer er et sentralt element i takkonstruksjonen på Garnbua i Nevlunghavn. Fordelen er at det er sterkt og krever mindre bearbeiding på byggeplassen. Forutsetningen er at skogeieren vet å plukke ut riktige materialer. Per Øyvind Berg skriver her om hvordan han som skogeier fant de riktige materialene som trenges for å få et sterkt, tett og tradisjonelt tak i Nevlunghavn.

Historisk sett ga det god ressursutnyttelse og flere praktiske fordeler om en kunne bygge deler av huset med mest mulig runde stokker. Laftearbeidet var tungt, enten stokkene skulle hogges flate, eller få en annen form. Stort tømmer av gran og furu fikk god salgsverdi om det kunne hogges inn til kraftige bjelker, eller sages til breie bord. Selv om oppgangs- og sirkelsager effektiviserte mye, ble bord lenge prioritert til golv eller yttertak.

IMGP0420.JPG

Krokete stokker lot seg ofte bruke i taket. Litt krok var typisk noe en utnyttet i eldre tak. Krok i ett plan er ok, hvis stokken kan vris med kroken oppover i retning mot mønet. Foto: Per Øyvind Berg

Rundtømmer av de litt mindre trærne, var på sin side lettere å håndtere. Det har samtidig stor styrke. Det er to grunner til å utnytte nokså små dimensjoner øverst i bygningen. Tenk deg arbeidet med en slik stokk som skulle 7-8 meter opp, og bli et tak på store låver eller bolighus. Derfor er det i takkonstruksjonene man oftest finner rundtømmer, eller i praksis tømmer som bare har små flater tilpasset med øks.

Per øyvind Berg.JPG
Per Øyvind Berg

Per Øyvind Berg født 1966, er skogeier i Lardal i Vestfold. Han er skogbruksutdannet på høgskolenivå, og har arbeidet med blant annet skogtaksering og journalistikk.

DSC_0947.JPG

Skogs- og jaktkoier viser ofte hvor nøysomt trevirket ble utnyttet. Veggene er laftet av ganske smått tømmer. Foto: Per Øyvind Berg

DSC_0957.JPG

På innsida ser en at enda mindre rundtømmer er lagt tett, med noe mose i mellom. På ei lita koie var ble takflata så stiv nok at en slapp stendere inne i rommet. Trolig har det vært spon på taket, før bølgeblikk kom på plass. Foto: Per Øyvind Berg

Undertrykt gran

Undertrykt gran beskriver de minste granene i en skog der større trær dominerer. Les mer om gran her. Undertrykt gran har vært førstevalget for å skaffe varig og stivt tre til flere formål. Gjerdepåler og staur til hesjer er typiske eksempler for de minste dimensjonene. Med litt større diameter er vi snart oppe i typiske åser i tak, med dimensjon fra 3-5 tommer. (7-12 cm)

Utover denne diameteren vil tømmeret stort sett få mer normal vekst og noe breiere årringer. Også dette virket har god styrke så lenge stokken ikke er kantet inn av sag eller øks. Stokker med mest mulig hel ytterside har sterke trefibre i behold. Yttersida blir som et rør, som tross alt er sterkt selv om det er hult inni.

Gran er det typiske treslaget for eksemplene og fotoene i denne artikkelen. Men avhengig av hvor en er i landet kan furu, osp eller flere andre treslag være brukt på liknende måter. 

Taket i Garnbua

Takkonstruksjonen i Garnbua består av både åser og sperrer. Her finnes det mange varianter. I Garnbua består hovedbæringen av sperrer og på disse er det lagt åser som bordtaket er festet i. Konstruksjonen er både materialbesparende og anvendelig. Forutsetningen er imidlertid at åsene er nøye utvalgt til formålet, det vil si sterke og små i dimensjonene.

Det var artikkelforfatteren som skulle levere rundtømmeret til Garnbua i Nevlunghavn. Håndverker Eddie Andersen visste hva de trengte og ønsket tettvokst gran. Aktuelle lengder var ca. 6,5 og 3 meter, for å passe med avstanden mellom de opprinnelige sperrene. Toppmålet skulle være 10-11 cm, eller litt større.

Garnbua takflate innenfra

Ferdig takflate. Svilla er delvis skiftet, og skjøtet med fransk lås (bare delvis synlig). Foto: Per Øyvind Berg

Avsmaling

Som skogeier med erfaring i å vurdere tømmer på rot, var det lett å plukke ut tettvokst og ellers egnet tømmer denne gangen. Et forhold som mange glemmer er at en tømmerstokk alltid har en viss avsmaling.

-Men alle trær er store ved rota, og spinkle i toppen, tenker vel de fleste.

Jo, sant nok. Men graden av avsmaling på tømmer varierer mye. Normal avsmaling på tømmer er definert til 1 cm pr. meter. I dette tømmerpartiet var det mulig å sortere ut til en mye mindre avsmaling. Jeg gikk i utgangspunktet etter skog med seintvokst gran. På flere av stokkene ble det kappet vekk 1-2 meter fra rota. Ved å kappe vekk litt fra rota, får den første stokken mye mindre avsmaling. Rota har ofte litt krok også, og tennar og innvokst kvist. Det kan bety merarbeid for tømreren.

Kvist var det lite av i dette tømmeret. De kvistene som fantes var små, friske og godt sammenvokst med veden rundt. Det var heller ikke samlede kvistkranser på stokken, noe som er særlig kritisk om de kommer midt mellom sperrepar.

IMGP0254.JPG

Slanke som flaggstenger. Liten avsmaling sparer en del arbeid når tømmeret skal tilpasses mot taksperrer. Tømmeret er her lagt fram for nærmere kapping sammen med kunde. Da kan feil, som litt råte og slepeskader i topp og rot, forsvinne helt fra tømmeret. Største lengder i dette tømmeret er 8-9 meter. Foto: Per Øyvind Berg

Spor av tid – hvilken?

En viktig forutsetning for å kunne levere tømmer til dette restaureringsoppdraget var at jeg kunne stå for skogsdrifta selv, med egen redskap i form av motorsag, traktor og vinsj.

Opprinnelige materialer er nesten alltid kvistet og barket med øks eller barkespade. Motorsaga kan gi noen kutt inn i stokken når en kvister. Men det går an å unngå. Tømreren får heller ta noe finpuss av kvist med øks eller høvel.

Alternativet for 9 av 10 tømmerstokker i dagens skogbruk er felling og kvisting med hogstmaskin. På svært mye av tømmeret blir barken kraftig skrapet av, og valsene som mater stokken forbi kvisteaggregatet presser merker inn i veden.  Dette setter tydelig preg på tømmeret, og melder tilskueren om at bygget er fra ny tid, og ikke 1830 eller 1910. Men i vinterperioder med stabil kulde og tele i barken, vil også en del tømmer gå gjennom hogstmaskinen uten skader.

DSC_1907.JPG

Tradisjonelt er alt virke hogd på vinteren, og barket på stedet. Barking gjorde kjøringa på snøføre lettere, og gjorde dessuten at tømmeret fikk noe tørk før det ble skyvd ut i bekker og elver for fløting. Sleping på snø rensket tømmeret ekstra godt for gjensittende bast. Barking er hardt arbeid med tæla tømmer, og går mye lettere i vårlig mildvær. Et snølag gjør det lettere å holde barkespaden unna søle og jord. Per Øyvind Berg

Vinterhogd

Tradisjonelt har tømmer blitt hogd på vinteren, blant annet på grunn av behovet for å transportere på snøføre. Som skogeier med traktor og vinsj i verktøykassa er det naturlig å utnytte vinterføret på samme måte. Om vinteren er dessuten opptaket av vann og næring i tømmeret på et minimum. Det gir skadeorganismer som sopp og insekter dårligere kår enn på vår- og sommerhogd tømmer.

En best mulig utnyttelse av rundtømmer faller sammen med dette. Med avtale om utplukk av egnet tømmer i tide, kan dette skje om vinteren. Enten du skal barke selv, eller det hører med i bestilling til skogeier, bør også dette skje om vinteren, eller våren. Da vil tømmeret stort sett bli tørt nok til bruk i løpet av sommeren eller høsten.

DSC_1908.JPG

Tettvokste trær gir rundtømmer med størst styrke og stivhet. På små trær som har stått i skygge blir det oftest lite kvist. Litt svartkvist er et godt tegn.Foto: Per Øyvind Berg