Tradisjonelle tekkematerialer

#

De tradisjonelle tekkematerialene i Norge er never med torv, tre, skifer og tegl. På slutten av 1800-tallet kom ulike papprodukter og platetak, senere også sementstein. Hvilket materialet som er brukt har sammenheng med lokal beliggenhet, ressurstilgang og følgelig tradisjon. Sørg derfor for å velge rett taktekking til ditt hus.  

Taket på en bygning skal ikke bare holde regn og fuktighet ute, det skal også isolere mot kulde og trekk. Den bærende delen av taket er takkonstruksjonen. Den skal bære taktekkingen og i mange tilfeller bord som ligger over åser og sperrer - taktroa. I Norge har det vært tre dominerende takkonstruksjoner: Åstaket, mønsåstaket og sperretaket. I ulike varianter har de vært i bruk frem til i dag. 

Taktekkingen holder taket vanntett. Ofte har den et ytre og et indre lag, hvor det ytre beskytter mot sol, vind og endel av nedbøren. Nevertaket holdes for eksempel på plass av torv, bord eller stein, mens tegltak alltid ligger over et undertak av stående eller liggende bord som drenerer eventuell fuktighet.

Valg av taktekking bør gjøres på bakgrunn av lokale tradisjoner og opprinnelig tekking på huset. Den har som regel bakgrunn i ressurstilgang og klima, men håndverkstradisjoner, skiftende stilidealer og bygningslover har også hatt betydning. På grunn av variasjonene ser vi store ulikheter mellom tak og og tekkematerialer rundt om i landet. Et torvtak krever eksempelvis en ganske slak takvinkel for at torva skal holde seg på plass. Et slikt tak egner seg best i et kaldt og tørt innlandsklima. På Vestlandet skal derimot taket ta unna store nedbørsmengder, da ble det gjerne tekket med grove skiferheller på et bratt tak. 

 

Nevertak med torv

Never er sammen med tre blant de eldste materialene vi finner brukt til tekking av tak. Nevertak med torv var et billig, tett og holdbart tak med god isolasjonsevne. Neveren ble gjerne lagt på et underlag av tre og overdekket med torv. Jo flere lag never, jo lengre levetid, 6 lag never var vanlig, men opptil 16 lag har vært brukt. 

Man la ofte to lag med torv, ett lag med røttene opp og det andre med røttene ned. Tilsammen ca 15 cm. Les mer om nevertak.

Torv på never, Folkemuseet på Bygdøy. Foto: CEWG
Torv på never, Folkemuseet på Bygdøy. Foto: CEWG

Spontak

Kjært barn har mange navn, så også med denne tekkingen; flis, stikker, spon og shingel (det finnes sikkert flere navn også). Spontak er kjent fra middelalderens stavkirker og har sikkert vært utbredt på profane bygninger også. Spon kan tilvirkes ved saging, kløyving, høvling eller skjæring. Fremstillingsmetoden gir ulike produkter. Øksing og skjæring med kniv gir den beste holdbarheten. 

Leggemåten er vanligvis sideveis oppå hverandre, sulegging, for så å legge i motsatt retning i raden ovenfor. Det kan også legges samme vei over hele taket, avhengig av lokale værforhold. Saget spon legges ofte i forband med en liten spalte mellom hver flis. Saget spon kan både være rett og kileformet i lengderetningen. 

Høvlet spon eller flis er fremstilt ved bruk av en stor høvel, i dette tilfellet en maskinhøvel. Foto: Bygg og Bevar
Høvlet spon eller flis er fremstilt ved bruk av en stor høvel, i dette tilfellet en maskinhøvel. Foto: Bygg og Bevar

Naturskifer/Villheller

Villheller er heller som ikke er bearbeidet, men brukt med formen de hadde da steinblokkene ble kløyvd til heller i bruddet. Hellene ble festet med jern- eller trenagler med hull tre-fire tommer fra overkanten. Tekkemåten har vært vanlig i områder med tilgang på egnet stein og ble i hovedsak anvendt på uthus og bygninger med mindre krav til tett tak. Villhelletak ligger godt når det er utført med jevne flater og omlegg, men det er et krevende og vanskelig arbeid.

Tekkingen er tung og krever dessuten en solid takkonstruksjon. 

Fra Ryfylke. Foto: Bygg og Bevar
Fra Ryfylke. Foto: Bygg og Bevar

Bordtak

Tre som tekkemateriale på tak har lange tradisjoner i Norge. Det finnes tidlige eksempler på bruk av både spon, never og kvåv. Da oppgangssagen fikk sin utbredelse på 1500-tallet ble det mange steder vanlig med tekking av stående bord med over og underligger. I underliggeren ble det ofte høvlet riller for å lede vannet bort.

Kvaliteten på materialene er avgjørende for holdbarheten på bordtaket. Minst mulig kvist, vinterhogst og unngå bord med margsprekker.

Denne typen bordtak har også vært vanlig som undertak for andre typer tekkinger, særlig tegltak. Les mer om bordtak

Bordtak i bygningshistorisk park på Dovre. Foto: Bygg og Bevar
Bordtak i bygningshistorisk park på Dovre. Foto: Bygg og Bevar

Taktegl

Tegl har vært brukt og importert til Norge siden middelalderen. Frem til slutten av 1600-tallet var den forbeholdt offentlige bygninger og velstående i byene. Importen kom fra Danmark, Tyskland og Nederland. I perioden 1600- 1800 får tegltakene mer alminnelig utbredelse, særlig langs kysten.

Den klassiske takteglen i Norge er enkeltkrum. Den har vært produsert ved stort sett alle teglverk og ble opprinnelig strøket for hånd i bestemte former. Sammen med den harde brenningen skapte det variasjon i form og fargespill. Dobbeltkrum taktegl har vært utbredt i blant annet Sverige, men har ikke tradisjoner i Norge. Det har heller ikke glasert taktegl, som kun i få tilfeller er brukt.

I enkelte byer ble det fra slutten av 1800-tallet forbudt med krummet stein. Årsaken var risikoen for brannspredning ved at gnister lett blåste inn under taktekkingen. Det var også en av årsakene til at den flate takteglen ble populær på slutten av 1800-tallet. Flate taktegl har tett fals, og var tettere og mer brannsikre enn krumme taksteiner. Den flate steinen ble også lagt i forband. Les mer her

Lav og algevekst trenger ikke å være skadelig for taket. Foto: Bygg og Bevar
Lav og algevekst trenger ikke å være skadelig for taket. Foto: Bygg og Bevar

Skifertak

Tilhugne skiferstein kom antakelig i bruk på 1700-tallet. To typer ble utbredt, lappskifer og ruteskifer.

Lappeskifer kan ha ulike fasonger, de mest utbredte er valdresform og vosseform. Valdresskiferen er noe mindre og spissere i enden. Ved tekking med lappheller får man et dobbelt lag med stein over hele takflaten. Det gir et svært tett tak. Kalles også hanskebak i enkelte deler av landet. 

Ruteskifer er firkantede steiner som legges med spissen ned. Den gir bare en enkel tekking, untatt i omleggene. Den har vært utbredt i de nordligste delene av landet og i Sør-Gudbrandsdalen. 

Les mer her 

Skifertekking i Valdres. Denne skiferformen kjennetegnes av en spiss i fremkant. Foto: Bygg og Bevar
Skifertekking i Valdres. Denne skiferformen kjennetegnes av en spiss i fremkant. Foto: Bygg og Bevar

Halmtak

Halm- og stråtak regnes blant de eldste takmaterialene. Et halmtak har holdbarhet på 25-30 år. Dette har ikke vært spesielt utbredt i Norge, bortsett fra i grensetraktene. Bildet viser Tyndelsrudlåven i Marker, Østfold fra 1700-tallet. Tak av strå eller halm er miljøvennlig og har lange tradisjoner i blant annet Sverige, Danmark, Holland og England.

Tyndelsrudlåven i Marker, Østfold. Foto: Bygg og Bevar
Tyndelsrudlåven i Marker, Østfold. Foto: Bygg og Bevar

Platetak av stål, kobber og sink

Frem til den industrielle revolusjonen var taktekking av metall selve kremen av taktekking. Produksjonen av tynnplater var svært kostbar. Utgangspunktet var klumper av metall som måtte hamres ut for hånd eller ved hjelp av vanndrevne hammere. Med fremveksten av valseverkene på 1800-tallet sank prisene på metalltakene.

Ståltak gikk fra standsmessige hus til låver og uthus, på slutten av 1800-tallet kom de kjente og kjære bølgeblikkplatene. Annerledes var det med kobberplatene og tildels sink, som har forblitt et kostbart tekkemateriale.

Det er i hovedsak to former for platetekking: skivetekking og båndtekking. I noen tilfeller dukker en tredje variant opp, lappetekking, men den er mer uvanlig. Skivetekkingen er den tradisjonelle teknikken, mens båndtekking er en metode som dukker opp på 60-70-tallet. Les mer her

Kuppel i kobber. Foto: Bygg og Bevar
Kuppel i kobber. Foto: Bygg og Bevar

Nyere tekkematerialer

En rekke nye tekkematerialer dukket opp fra slutten av 1800- tallet og fremover. Blant de mest populære er takpapp, både som selvstendig tekkematerialet og undertekking for andre typer, samt sementstein.

 

Takpapp

På siste halvdel av 1800-tallet begynte man å produsere papp impregnert med tjære. Pappen ble hugget ut i firkantede former, dyppet i tjære og bestrødd med sand. Ulempen var at tjæra fordampet slik at bare pappen ble tilbake. Etterhvert utviklet man imidlertid asfaltimpregnert takpapp. Den kunne brukes som selvstendig tekking og ble populær på funkishus med flatt tak. Den ble også brukt som underlag for annen tekking som tegl, skifer, sementstein etc. 

 

Sementstein

Sementsteinen kom på markedet fra 1910-tallet og fikk raskt stor suksess. Den var billig å produsere og kunne tilsettes farge for å imitere teglstein. Det fantes tidlig mange varianter, blant annet flate falsede stein og stein med en eller flere bølger. 

Takpapp.JPG

Gjenreisngshus fra Olderfjord i Finnmark, nå på folkemuseet i Oslo. Huset er bygget i 1951 og er tekket med papp påført strø av skifer e.l. Foto: Bygg og Bevar

Kilder:

Anders Frøstrup: Rehabilitering. Konstruksjoner i tre. Gyldendal (2008)

Fortidsminneforeningen: Gode råd om tak på eldre hus. Fortidsminneforeningen (1983)

Jon Bojer Godal m.fl: Tekking og kledning med emne frå skog og mark. Akademika forlag (2014)