Slik legger du et tegltak

#

Tekking med taktegl har lange tradisjoner i Norge. Gammel taktegl varierer i form og farge og gir taket et livfullt og vakkert preg. Skal taket tekkes om bør man så langt som mulig gå for gjenbruk. Vi viser deg hvordan du skal gå frem.

Tekking med tegl i Norge

Tegl har vært brukt og importert til Norge siden middelalderen. Frem til slutten av 1600-tallet var den forbeholdt offentlige bygninger og velstående i byene. Importen kom fra Danmark, Tyskland og Nederland. I perioden 1600- 1800 får tegltakene mer alminnelig utbredelse, særlig langs kysten. Fra skriftlige kilder kan det dokumenteres at det over Risør havn i 1670, ble importert godt over 43 000 teglstein!*

Økt etterspørsel etter tegl, sammen med lover om murtvang i byene ga grunnlag for en betydelig vekst i den nasjonale teglverksdriften. På 1800-tallet var det omkring 300 teglverk i gang i Norge. Mange var sesongdrevne, men rundt de store byene i Østfold, Oslo og Rogaland fantes industriell produksjon av tegl, også for eksport. Det siste norske teglverket Bratsberg, ble nedlagt i 2014.

Bruk av taktegl medførte en endring i byggeskikken, noe vi blant annet kan se på takvinklene. Fra 1600-tallet ble det bygget hus med takvinkler opptil 45 grader. Dette utelukker torv som tekkemateriale, disse har antakelig opprinnelig vært tekket med tegl.

I mange land har det vært vanlig å legge taktegl direkte på lekter. I Norge har det alltid vært undertak også lekter. På Vestlandet som regel supanel i mønets lengderetning, i øvrige deler av landet har over og underligger vært vanlig. Som regel høvlet man da vannrenner i bordets underkant for bedre drenering av fuktighet.

Enkeltkrummet taktegl.JPG

Den klassiske enkeltkrum takteglen som har lange tradisjoner i Norge. Her med undersiden opp og dermed synlige knaster. Ofte finner man fingermerker og andre synlige spor etter arbeiderne som produserte den håndstrøkne teglen. Foto: Bygg og Bevar

Ulike typer

Den klassiske takteglen i Norge er enkeltkrum. Den har vært produsert ved stort sett alle teglverk og ble opprinnelig strøket for hånd i bestemte former. Sammen med den harde brenningen skapte det variasjon i form og fargespill. Dobbeltkrum taktegl har vært utbredt i blant annet Sverige, men har ikke tradisjoner i Norge. Det har heller ikke glasert taktegl, som kun i få tilfeller er brukt.

I enkelte byer ble det fra slutten av 1800-tallet forbudt med krummet stein. Årsaken var risikoen for brannspredning ved at gnister lett blåste inn under taktekkingen. Det var også en av årsakene til at den flate takteglen ble populær på slutten av 1800-tallet. Flate taktegl har tett fals, og var tettere og mer brannsikre enn krumme taksteiner. Den flate steinen ble også lagt i forband.

Takstegl Riksantikvaren.jpg

Øverst: De vanligste typer takpanner som er i handelen. Til venstre en vanlig enkeltkrummet stein uten fals, dernest den dobbletkrummete med fals, som ikke har tradisjoner hos oss. Den tredje steinen er flat og legges i forband. Flat stein som legges på vanlig måte uten forband, har forøvrig også vært brukt. Ill: Riksantikvaren

Nederst: Ny enkeltkrum tegl uten fals. Til høyre en vanlig rød variant, til venstre en kunstig eldet stein, såkalt "engobert". Foto: Sjur Mehlum, Riksantikvaren

Den første flate taksteinen i Norge ble patentert 8. mars 1895 av Gunnar Knudsen, som senere ble statsminister. Denne steinen er ofte kalt patentstein og stemplet med patentnummer 5285. I løpet av kort tid var det flere som tok patent på ulike varianter av flat takstein. En av de mest kjente er steinen til Anton Syversen fra Fredrikstad, som patenterte den klassiske "fredrikstadstenen" 13. desember 1900. 

Claes Lampi Tegleverk.no
NyHellesund.jpg

Flat taktegl lagt i forband på et hus i Ny-Hellesund i Søgne kommune. Denne tekkingen er noe tettere enn enkeltkrum. Foto: Bygg og Bevar

Gjenbruk av taktegl

Et velfungerende tak er en forutsetning for bevaring av en gammel bygning. Når taket lekker oppstår raskt store skader. Ofte utpekes tekkematerialet som problemet, men som regel er årsaken å finne i undertaket og i lekter og strø (sløyfer). Det kan være en og annen stein som har forskjøvet på grunn av vind eller råteskader i strø eller lekter. Lekkasjer kan også oppstå på grunn av skader i takpappen. Det er først når taktegl er knust eller sprukket at den må skiftes ut.  

Ved omlegging av taket står man ovenfor valget om man skal gjenbruke den tidligere tekking eller legge en ny. Det foretrukne er å gjenbruke den gamle tekkingen dersom det er mulig. Tegl er et velprøvet og holdbart materiale. Gamle tegltak har en patina og er preget av produksjonsmetoder som ikke lenger er mulig å gjenskape.

Ved gjenbruk er det ofte nødvendig å supplere med stein. Enkelte steder organiseres innsamling av brukte takstein. Det er også mulig å finne brukt taktegl på Finn eller andre markedsplasser. Det kan være vanskelig å finne akkurat samme type, men enkeltkrum takstein tåler ganske store ujevnheter. Derfor kan det være mulig å benytte enkeltkrum fra ulike teglverk.    

Knust stein og stein som har forskøvet seg må utbedres.JPG

Sprukken eller knust taktegl må byttes ut. Ellers kan stort sett taktegl omlegges. Det er viktig å sjekke taket jevnlig, ikke minst legges på plass stein som har forskjøvet seg. Her er det en stein som må byttes ut og en som må legges på plass, finner du dem? Foto: Bygg og Bevar

Hvordan legge taktegl?

Gammel takstein fjernes forsiktig og lagres for gjenbruk. Det kan for eksempel gjøres på loft dersom man har et takvindu. Forvitret og knust stein må byttes. Lekter og strø fjernes, er det skader i taktroa eller gesims må disse utbedres. Ikke bytt mer enn det som er nødvendig.

I dag vil de fleste som legger tegl på taket bruke takpapp på troa slik at vann, snø og kondens som havner mellom tekking og tro renner av. Den legges etter anvisningen fra produsenten, som regel med 8-10 cm overlapp og et overheng på ca. 5 cm ved raftet.

Strø og lekter er sårbare for skader, man bør derfor velge materialer av god kvalitet. Det er også viktig at de dimensjoneres for god lufting mellom takpapp og taktegl. Ikke minst er det viktig dersom loftsrommet også er oppvarmet.  Man bør bruke minst 1" x 2" til strø og lekter. Da blir det en 5 cm stor luftespalte mellom tekking og papp. God lufting reduserer snøsmelting på taket og ising ved raftet. Rask tørking av stein reduserer dessuten faren for mosegroing og alger. Frem til 1930 -tallet var det imidlertid vanlig at man ikke brukte sløyfer, noe som medfører at en omlegging med sløyfer kan føre til at taket blir noe høyere enn tidligere. Dersom loftet ikke er brukt som oppholdsrom og loftet er godt ventilert, kan man gå noe ned på dimensjonene. Fordelen med eldre taktegl er at den ikke er så tett, slik at luftingen er bedre enn ved bruk av "moderne" stein. Løsningene bør vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Den gamle taktroa var råteskadet etter mange vannlekkasjer og byttes nå ut. Den gamle teglsteinen skal legges tilbake igjen..JPG

Her er består undertaket av ukantede over- og underliggere. Det er høvlet vannrenner i underkant av bordene. Foto: Bygg og Bevar

Ved legging av sløyfer skal de helst legges over taksperrene om mulig. Ettersom avstanden mellom sperrene i de fleste gamle hus ikke tilsvarer dagens standard, kan dette kravet fravikes. Mange ønsker dessuten å "rette" opp taket på hus med setninger og skjevheter. Det kan gjøres ved å  justere høyden på lekter og strø. Ved mindre ujevnheter er det som regel overflødig. Krum taktegl er fleksibel og tåler ujevnheter, dessuten kan en fullstendig oppretting bryte med husets uttrykk og se for "nytt" ut.

Taktro med over og underligger samt bare lekter.JPG

Frem til 1930- tallet brukte man som regel ikke strø/sløyfer. Det kan skape problemer dersom man legger om taket med dagens standard på strø og lekter. Taket blir da en del høyere enn tidligere. Her er det kun benyttet lekter for steinen, heller ikke papp. Men så er det til gjengjeld en godt luftet låve! Foto: Bygg og Bevar

Omlegget på steinen varierer. På krum taktegl er det imidlertid vanlig med 35 mm omlegg og minst 25 mm til sidene. På flat taktegl bestemmes omlegget av falsen. Gammel taktegl er som regel ikke festet mekanisk, unntaket er dersom taket er værutsatt eller svært bratt. Har tekkingen tidligere ligget godt er det heller ikke nødvendig å spikre. Dersom enkelte taktegl stadig forskyver seg eller deler av taket, som raft, gavler, møne og kilrenner er værutsatt, kan man vurdere å feste enkelte deler av tekkingen. Det kan gjøres med spiker, moderne klips kan som regel ikke tilpasses gammel taktegl. Spikerhullet bores ut med bor for keramiske fliser/glass.

Mønepanna spikres fast i et mønebord med en galvanisert spiker utstyrt med stort hode. Her bør høyden tilpasses slik at mønepanna ligger et par millimeter over takteglen.

Med arbeid på taket hører godt utførte detaljer på beslag, nedløp og renner. Disse arbeidene bør utføres av en blikkenslager med erfaring fra arbeid på gamle hus. Man bør ikke bruke plastbelagte standardvarer!

Oslo foto Bygg og bevar.JPG

En flott tak, men inntrykket ødelegges av at det er brukt plastbelagte standardvarer på renner og nedløp. Bruk en erfaren blikkenslager som kan produsere detaljer til nettopp ditt hus. Den svarte pipehatten er forøvrig heller ikke heldig. Foto: Bygg og Bevar

Slik finner du riktig lekteavstand

For å finne lekteavstand legges 10 stein sammen med undersiden opp. Legg dem først så tett som mulig, mål minste byggmål mellom knastene. Trekk steinen deretter så mye som mulig og mål største avstand byggmål mellom knastene. Passe lekteavstand blir middelverdien mellom største og minste byggemål delt på 10.

Kilde: Gamle Trehus - Drange, Aanensen, Brænne. Universitetsforlaget 1994

Vedlikehold

Minst et par ganger i året bør man inspisere taket, gjerne vår og høst. Stein som har forskjøvet seg skal legges på plass og knust eller sprukken stein må byttes ut. Ofte er det takteglen på de nederste delene av taket som utsettes for mest slitasje, her er også vannmengdene størst. Skader i disse delene av taket fører raskt til skader.

Mose på taket utgjør nødvendigvis ingen stor risiko, men den kan holde på fuktigheten unødig lenge. Ved å øke soltilgangen reduseres mosegroing, fjern eller tynn ut trær og gjenstander som skygger for solen. Fjern også løv og greiner som faller ned på taket. Dersom du vil fjerne mosen, gjøres det helst mekanisk, f.eks. med en stålbørste eller jernrive. Man kan også bruke høytrykksspyler, men da må man være forsiktig for ikke å fukte ned undertaket. Bruk av kjemiske midler for fjerning av mose, alger eller lav har kort virkning.

Et bånd av kobber, bly eller sink parallelt med mønet kan bidra til å redusere begroing. Regnvann som renner over båndet vil ta opp litt av metallet og avsette dette lenger ned. Metall-salter forhindrer plantevekst

ujevnheter skaper liv forskjell mellom ny og gammel taktegl.JPG

Forskjellen mellom nytt og gammelt. Det gamle taket har liv og variasjon i form og farge. Det nyere taket i bakgrunnen når ikke gamlingen til takfoten engang! Foto: Bygg og Bevar

* Hans Olav Stegarud, rådgivar kulturminnevern, Aust-Agder fylkeskommune (https://www.austagderfk.no/tjenester/kulturminnevern/kulturminnevern-2011/oktober-tegl-som-taktekking/ )

 

Kilder:

Gamle Trehus: Drange, Aanensen, Brænne. Universitetsforlaget 1994.

Rehabilitering. Konstruksjoner i tre: Anders Frøstrup. Gyldendal 2008

Gode råd om tak på gamle hus: Fortidsminneforeningen 1983

www.teglverk.no