Tradisjonen for tekking med trematerialer

Tekking av tak med trematerialer har lange tradisjoner i Norge, og har ulike uttrykk og tekkemetoder fra landsdel til landsdel. Både bord, stikker, spon og breder av gran og furu har vært benyttet. Levetiden på de tretekkede takene kunne variere, avhengig av materialkvalitet, treslag og klimatiske forhold.

Stavkirkene er viktige representanter for trearkitektur og byggeteknikk. Ved bygging av disse har man anvendt håndverksteknikker der man valgte de beste materialene til de mest utsatte stedene på huset. Taket og noen ganger veggene, ble tekket med spon. Dette var kløyvde spon eller stikker som ble formet med øks og tilpasset under tekkingen. Kirkespon ble også brukt på profane, ikkekirkelige, bygninger.

Bord som tekking var også brukt i tidligere tider. På kirker gjerne lagt liggende, sulagt. På eldre bilder ser vi også at stående bord, montert som over- og underliggere, er brukt på blant annet gårdsbygninger. Disse er ofte lagt som sekundær tekking når for eksempel never- og jordtakene ble utette.

I noen områder har tak blitt tekket med brede kløyvde stikker kalt «breder». Disse var cirka 50 til 110 cm lange og 10 til 30 cm brede. Tak har også vært tekket med uthulte kløyvde stokker som er lagt over- og underliggende. Denne teknikken er funnet i Aust-Agder og Telemark og kalles lokalt for «kvåv» eller «gvåv».

Tekking med trematerialer finner vi stort sett i hele landet, og både tradisjoner og materialtilgang har vært styrende for hvilke tekkemetoder man har brukt. Både stikker og spon har vært brukt som undertak for takskifer og teglstein

Smithsætra

Eierne, Gjertrud E. Eggen og Per Roar Aarnes, på Galten Gård ønsket å utføre reparasjon av taket på Smithsætra i tråd med opprinnelig utforming. Bygningene er laftet og hovedbygningen har en stor åpen overbygd veranda som går rundt store deler av bygningen. Istandsettingsarbeidet omfattet tekking av hele takflata med kløyvde stikker. Ved å tekke taket med stikker ble bygningens uttrykk gjenskapt slik huset framstod ved oppføringen. Dette er en betydelig jobb når man tar i betraktning at det gikk med ca 30 – 40 000 stikker og at tilgjengeligheten til stedet er vanskelig.

Tekkearbeidet er kostnadskrevende, men levetiden er relativt lang. Taket på hovedbygningen lå om lag 60-70 år før det ble så forringet at det måtte tekkes på nytt. Videre er materialene, nå som ved bygging i 1892, hentet like ved huset, og stikkene ble tilvirket på byggeplass. Transportkostnadene for materialene er derfor minimale. Uttak av materialer, og tilvirking av stikker ble gjennomført våren 2011, mens tekking ble gjort høsten samme år.

Materialkvalitet og tilvirking av stikker

Området rundt Smithsætra består i hovedsak av furuskog slik at materialtilgangen er god. Ved utvelgelse av materialer til stikker er rettvokst trevirke en forutsetning. En metode for å sjekke vridning er å hogge vekk barken på treet og dra kniven med et lett trykk nedover stammen. Kniven vil følge vridning. En annen måte er å se oppover stammen for å se om kvistene står rett over hverandre. På furu kan dette være vanskelig, men det er lettere på gran.

Uttak og produksjon ble gjennomført som kurs hvor deltakerne fikk opplæ­ring i hele prosessen fra valg av virke til produksjon av stikker. Etter at trevirke ble plukket ut, ble stokker transportert til egnet sted for videre behandling. Stokken ble delt opp i like lange kubber, i dette tilfellet ca 46 cm. Ved produksjon ble kabbene først delt i fire før de innerste årringene, ungdomsveden, ble hogd vekk. Ungdomsveden er vanligvis venstrevridd og vanskelig å bruke til stikker. Hvis treet har margsprekk, sprekk fra yta og inn til margen, bør man kløyve kabbene i denne. Det ble valgt virke med høy kjernvedandel.

Etter at kabbene ble oppdelt i fire, ble det stukket stikker som var ca 3 mm tykke nærmest kjernen og ca 6 mm. nærmest yta. Ved stikking ble kabbene satt på en stubbe i passende høyde for å oppnå god arbeidsstilling.

Etter bearbeiding ble stikkene buntet sammen og lagt i vann for å vaske ut næringsstoffene i vedcellene. Det ble også forsøkt å koke stikkene. I ettertid ble det vurdert at sistnevnte tiltak hadde liten virkning. Ved å legge buntene i vann hindret man blåvedsopp i å etablere seg. I friluft blåner furu i løpet av ei snau uke under optimale forhold for etablering av blåvedsopp.

Tekkearbeidet

Smithsætra hadde vært ute av bruk i flere år og hadde skader i andre deler av bygningen enn selve taket. Før tekking ble skader utbedret. Videre ble undertak av papp lagt, før sløyfer og lekter ble montert. Tekking ble gjennomført som oppfølgingskurs etter kurset om produksjon av stikker. En viktig del av begge kursene var vurdering av opprinnelig taktekke. Gjenværende stikker fra slutten av 1800-tallet viste både hvordan disse var bearbeidet og hvilket leggemønster som var brukt.

Tekking ble tidligere ofte gjennomført på dugnad for at arbeidet skal kunne gjennomføres så raskt som mulig. Samarbeid både mellom de som spikrer og de som løfter stikkene opp på taket er derfor viktig. Ved tekking på Smithsætra viste det seg at ikke alle buntene med stikker hadde tilfredsstillende kvalitet, og en del stikker ble derfor kassert. Det første laget var stikker som hadde 1/3 lengde, det neste laget 2/3 lengde og det tredje laget hadde full lengde. Taket hadde altså trelags tekking.

Mindre bunter med stikker ble sendt opp til de som spikret. Buntene ble lagt på takflata slik at hver enkelt stikke så raskt som mulig ble tilpasset til den underliggende. Med godt virke ble stikkene spikret uten bearbeiding. De stikkene som var vridd ble tilpasset med øks for å ligge godt. Det ble altså prøvd om hver enkelt stikke lå godt an til de underliggende stikkene og til spikerslagene før de ble festet med kun en spiker. Det ble brukt 2,5” blank spiker. Ved spikring ble stikkene spikret i spikerslagene og ikke gjennom den stikken som lå ved siden av.

Under arbeidet jobbet flere sammen på samme takflate. Som anlegg ved spikring ble det brukt et anleggsbord, «reia», og ei spikerkasse med samme bredde som lekteavstanden. Slik ble to rekker spikret samtidig av to håndverkere, og samarbeidet mellom disse er viktig. Utropet «reia går» er et bilde på dette. Stikkene ble lagt med innstikksida ned. Det er den sida av kabben hvor man fører kniven ned ved stikking. Videre ble stikkene festet slik at yteveden av stikkene ble lagt under den overliggende stikken. Avslutning på mønet ble det brukt bord som ble spikret sammen.

Kunnskapsoverføring

Kurs i uttak av materialer ble ledet av Steinar Moldal fra Dovre Handverksenter og kurs i tekking ble ledet av tradisjonshåndverker Henning Olstad. Videre fortalte Erik Winther Larsen ved Folkemuseet på Bygdøy om sitt arbeid med trematerialer som taktekke. Begge kursene omfattet hele prosessen fra skogen til ferdig tekket tak noe som ga kursdeltakerne høyt faglig innhold.

Lesetips

• Spontekking og tekkjardugnad, By og Bygd, 1971-1972
• Haandbog i Husbygningskunst, Edvard Kolderup, 1891
• Tre til tekking og kledning, Jon Bojer Godal
• Riksantikvarens informasjon om kulturminner: 3.5.2. Vedlikehold av flistak
• Gamle trehus, Tore Drange, Hans Olaf Aanensen, Jon Brænne 2011