Skorsteiner og skorsteinspiper

#

Siden middelalderen har skorsteinen vært kjent som det norske husets sentrale ildsted. Da skorsteinen ble påbygget en murt skorsteinspipe, ble den også «ildsikker». Alle husets ulike ildsteder kunne da tilsluttes skorsteinen, som med sin glødende grue fremdeles var husets hjerte.

Opprinnelig må «skorsteinen» ha vært et murt matildsted uten røykpipe. Beskrivelser kan tyde på en mannshøy mur av naturstein, men nøyaktig utforming kjennes ikke. Øverst var det anlegg for en stang der matkjelen ble hengt etter skora eller «skjæringen» over ilden i grua. For å unngå røyk og brannfare i dagligstua, var det fornuftig å plassere skorsteinen i forstua. Stua hadde lav himling og var lett å varme opp, mens forstua var åpen mot loftet.

Fra den åpne kjøkkengrua kunne man, gjennom en åpning eller kanal i murverket, fyre med trekull, torv eller ved, direkte inn i naborommets bileggerovn. Bileggeren varmet opp dagligstua eller sovekammerset, som også lå vegg i vegg. Disse rommene slapp da unna den plagsomme røyken fra grua. Røyk fra ovnen kunne uhindret stige opp fra grua til mørkeloftet og derfra ut via enkle åpninger i gavlvegger og tak. Ingen slike tidlige skorsteiner, uten røykpipe over tak, finnes bevart i Norge.

Grue med bakerovn på Tyndelsrud i Marker kommune. Foto: Bygg og Bevar
Grue med bakerovn på Tyndelsrud i Marker kommune. Foto: Bygg og Bevar

Hva er hva?

Skorstein, pipe og skorsteinspipe er navn som i dag brukes om hverandre. Den opprinnelige betydningen av ordet skorstein var «ildsted» eller «peis». I nyere tid er betydningen utvidet til også å gjelde røykpipen over tak.. Skorsteinen var opprinnelig ildstedet inne i bygningen, mens pipen betegnet røykrøret videre gjennom huset og taket.

Ildsikkerhet

Snorre gir Olav Kyrre (konge 1067-1093) æren for de første ovnsstuer i Norge. Om ovnen var en bileggerovn eller en vindovn gir ikke Snorre noe svar på. I Sverres saga (1185-1202) fortelles det at det ble gjort opp ild utenfor ovnen, i grua foran ovnsmunningen. Slik var ildstedsskikken med bileggere også lenger sør i Europa. Der ble de finere bileggere bygget av brent og glasert leire. I Norge kunne slike «kakkelovner» bli etterliknet, hugget og dekorert i kleberstein. Skriftlige kilder forteller om langvarig strid for innføring av mer ildsikre ovner og skorsteiner. Bergens bylov som ble innført i 1276, nevner fortsatt ikke skorsteiner, bare ovner.

I byloven heter det at ingen måtte legge ild i en ny ovn før den var godkjent av «gjaldkeren», som var kongelig embetsmann med politimyndighet.

I en Islandsk saga fortelles at Audun (biskop 1313 -1322) murte en steinovn i tømmerstua «slik som skikken var i Norge», og «lot røyken føre ut, selv om ovnen sto inne». Verken skorstein eller røykpipe blir nevnt, men forskeren Kristoffer Visted (Vor gamle bondekultur, 1908) mener historien ikke kan sikte til noe annet enn en bileggerovn hvor varmen kunne magasineres i ovnslegemet.

Feieren. Foto: Leif Ørnelund/ Oslo Museum
Feieren. Foto: Leif Ørnelund/ Oslo Museum

"Med skorstein ud af taget"

Visted viser også til den norske biskop Aslak Bolt som mellom årene 1432 og 49 bygger en ny skorsteinsstue på Rørvik. Dette er første gang Visted finner denne benevnelsen i norske middelaldertekster, og han antar at denne stua har skorsteinspipe. Om pipa var av naturstein eller tegl, sies ikke.

Utover 1500-tallet får vi flere sikre skriftlige eksempler på skorsteiner med teglsteinspiper, deriblant på prestegårder og lensresidenser bygget av tømmer. I steinbygninger, som på Akershus festning og erkebispegården i Trondheim, var røykkanaler forlengst innebygget i veggene.

Fra Danmark vet vi at byen Ribe hadde fast ansatt skorsteinsfeier i 1568. Og i 1570 vedtok byen at alle «som ikke hadde skorstein ud af taget» snarest måtte «råde bod derpå». Allerede her ser vi at benevnelsen skorstein også er tatt i bruk om røykpipa. Hva skorsteinpipa var bygget av, er ikke alltid like klart, men sies den å være ildsikker, betyr det stein. En professor i København murer i 1565 ny skorsteinspipe av teglstein. Den var før av plank, «ikke uden stor fare» heter det. Så seint som i 1702 ble det i Bergen nedlagt forbud mot røykpiper av plank. I våre byhus gikk bruken av skorstein som matildsted først av mote da vedkomfyren erobret kjøkkenet. Den gamle kjøkkenskorsteinen er derfor nå en sjeldenhet og stueskorsteinen er blitt det vanligste åpne ildsted, under det nyere navnet peis.

Foto: Bygg og Bevar
Foto: Bygg og Bevar

Ville røykpipa overleve?

Utover 1960-70-tallet så det lenge ut som om røykpipa over tak, som da fullstendig hadde overtatt benevnelsen skorstein, var på vei mot historiens kirkegård. En byggeskikk som med 500 års tradisjon hadde preget bebyggelsen, mistet fotfestet.

Gamle kjøkkenskorsteiner i byene ble revet. Mange ved- og koksovner var allerede før krigen i større hus erstattet av fossilfyrte sentralfyranlegg med vannbåren varme og veggmonterte radiatorer. Overalt ble mindre teglmurte ovnspiper, som gjerne sto på bjelkelag, tatt i bruk som luftepiper for nyinstallerte kjøkken, bad og toaletter. Utvendig ble de gjerne dekket til med beslag. De røykpiper som overlevde, ble i perioder også brukt til røyk fra olje og parafin.

I 1950-årene nådde ildstedskulturen et vippepunkt da elektrisk strøm ble solgt billigere enn koks. Ved var nå dyreste alternativ i byene og panelovnen ble et symbol på den nye tid. Søppelfyllingene og skraphandlerne ble lesset ned av fullt brukbare ovner. Koksovner ble også fraktet inn til strømløse skogshytter nær byene, og de glade hytteeiere bar inn bøtter med koks til hyttekosen i helgene, framfor å hugge skogsved rett utenfor hytteveggen. På landet holdt vedfyringen seg bedre, ofte takket være moderne «Bjønnovner» og andre «rentbrennende» vedovner som før siste krig var markedsledende. I våre naboland ble neste steg nye boligområder bygget uten røykpiper over tak, takket være fjernvarmeanleggene. Den tradisjonelle faglærte mureren mistet jobb og reparasjonsoppgaver som tidligere hadde holdt 1000-vis av flotte gamle skorsteinspiper ved like. Fagkunnskaper gikk tapt. Denne utviklingen vil det nå ta tid å snu, men det er fullt mulig, dersom vi får anledning til å velge både klimavennlig og historisk bærekraftig. Heldige er de som kan ta den gamle røykpipa i bruk. Interessen for vedfyring er derfor økende. Et tegn på dette er at det nå er solgt mer enn 100 000 av boka Hel Ved.

Foto: Bygg og Bevar
Foto: Bygg og Bevar

Skorsteinen i arkitekturen

Skorsteins- og takutforming i Norske kystbyer ble i bygningskulturen påvirket av Dansk og Hollandsk arkitektur. Tak og skorstein skulle utgjøre en meningsfull helhet. Pipene skulle ride på takryggen, og var det bare én pipe, skulle den sitte midt på. Var det flere, måtte de sitte symmetrisk. Bratte tak ble en fordel, for da kunne pipene enklere trekkes på skrå gjennom loftet, dit de tok seg best ut.

Saltakene var de enkleste å komponere da de hadde lengst og mest synlig takrygg. Valmtakene innsnevret takryggen og brede hus gjorde pipeplasseringen enda trangere. Var huset kvadratisk ble det uten takrygg og pipa måtte da få en plassering nedenfor pyramidespissen. Hus med pyramidetak ble derfor sjeldnere i Norge etter 1700.

Av hensyn til pipa og adkomst for feierne ble det sikret så mye takrygg at i hvert fall en enkelt skorsteinspipe kunne komme igjennom. Om det var liten takrygg og flere ildsteder, ble røykrørene trukket sammen til én pipe på taket. Om trekkingen ble særlig kraftig, måtte det selvbærende prinsipp forlates og spesielle tømmerstillaser eller «pipestoler» overtok skråbæringen under takene gjennom loftene.

Om huset er så heldig å ha en skorstein og skorsteinspipe som er murt etter historiske forbilder og retningslinjer, bør eieren være bevisst på å opprettholde disse kvalitetene. «Kalde» loft gir best adkomst til vedlikehold av pipene, og det kan bli avgjørende for levetiden. 

 

Foto: Bygg og Bevar
Foto: Bygg og Bevar

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i magasinet Norske Hjem nr. 5/2013