Ovnsproduksjonen i Norge startet tidlig på 1600-tallet. Den eldste kjente, daterte norske ovnen er merket 1638. Det er vanlig å skille mellom ovner som er laget i jernverksperioden, da ovnsplatene ble støpt ved jernverk i åpne former, og i støperiperioden, da man benytter lukkede former og en mer industrialisert produksjon. Omstillingen trer i kraft rundt år 1800 og utvikles videre opp gjennom århundret.

De fleste gamle jernverkene nedlegges i 1860-1870 årene, bortsett fra Ulefos, Bærum og Eidsfos. På slutten av 1800-tallet finnes det nærmere 50 ulike produsenter av ovner i Norge. Jernstøperiene videreutviklet teknologien slik at man kunne støpe tynnere og mer presist enn før. Som følge av dette utvikles en rekke nye ovnsmodeller, der i blant etasjeovner med mye ornamentikk. Industrihistorien ender hovedsakelig med nedleggelsen av de fleste norske jernstøperier midt på 1900-tallet. Av norske støpejernprodusenter holder Jøtul (gr. lagt i 1853, het tidligere Kværner) stand fremdeles. Ved Ulefos (gr. lagt i 1657, tidligere Holden) er det og fremdeles drift.

Utvikling

De første ovnene besto kun av en enkelt kasse. I denne perioden finner vi vindovner eller bileggere, hvor man fyrer opp ovnen via en peis i naborommet. Bileggere har derfor ingen ovnsdør. På disse eldste ovnene er bibelske motiv ofte brukt. Jernverkene hadde ansatt bilthuggere (treskjærere) som skar de vakreste motiver.

Fram mot 1700-tallet blir kongelige portretter, monogram, krigssymboler og politiske motiv populære. Etter kom også greske og romerske motiv på banen, samt innslag fra det norsk bondeliv.

Etasjeovnene ble utviklet tidlig på 1700-tallet, for å utnytte brenslet bedre. Den første norske, fullverdige etasjeovnen ble produsert ved Fritzøe Verk i 1732, selve ovnen er datert 1729 - det var vanlig å bruke støpeformene i lengre tid. De tidlige etasjeovnene har en fyringskasse nederst, og alt fra en til flere avtrappede etasjer. Noen har også røykkasser i blikk. Disse kassene ga bort i mot umiddelbart varme i rommet, mens de tykke jernplatene i ovnen ellers brukte lang tid på å varmes opp.

Ovnskunsten ser ut til å ha fulgt samtidige trender og stilarter. Utover på 1700-tallet dominerer rokokkoen som siden avløses av klassiske ovner i Louis Seize og empire. Under første halvdel på 1800-tallet er det empirens stramme uttrykk som dominerer, og arkitektoniske ovner i klassisistisk stil. På denne tiden overtar bla. arkitekter bilthuggerens arbeid med å formgi ovnene.

Rundt midten av 1800-tallet blir biedermeierovner med ovale etasjer populære. Siden kommer også andre etasjeovner, preget av historismen, med intrikat dekor, gitterdører og kroner. Etter 1850 kommer «rundovnen» på markedet. Disse sylinderformede ovnene kan fyres med både ved, koks og kull.

Rundt 1905 og 1914 får norske jernovner en renessanse. Støperiene hyrte inn arkitekter som tegnet nye modeller inspirert av de gamle, klassiske ovnene. Den populære ovnen fra Ulefos «Model 1766», opprinnelig skåret av Bech, gjenopptas på dette tidspunktet. Denne modellen er fremdeles i produksjon, som et av verdens eldste industriprodukter.. Utover på 1920- og 1930-tallet kommer det mindre kasseovner, firkantede koks- eller magasinovner. Først med et nybarokk preg og siden, utover på 1930-tallet, i en strammere, mer funksjonalistisk stil.

 Datering

Det er ikke alltid lett å tidfeste en ovn. Noen ovner har datering på platene, men den henspeiler som oftest til når formen ble skåret. Formene kunne benyttes i mange tiår. Ble formen endret fikk den nytt årstall. Under støperiperioden får ofte ovnene tildelt et produksjonsnummer. Litt detektivvirksomhet i gamle priskuranter kan gi opplysninger om produksjonsår. Ofte kan man også vurdere alder ut fra hvilken stilepoke ovnen hører inn under.

Vi håper denne artikkelen kan være til hjelp og nytte for deg som vil finne ut mer om din gamle ovn.