På teglverkets tufter

#

Godt bevarte murer og takflater av teglstein er flotte syn. Steinen vi ser er i mange tilfeller fra små lokale teglverk. Et av dem var Moe teglverk i Larvik. Her finnes fortsatt litt av den store ovnen som brant i mange døgn, og noe av utstyret som formet leire og sand til gode byggematerialer.    

 

- Den første ovnen og verket lå omtrent der verkstedet står nå. Det ble tatt leire litt lenger bort i ryggen på denne sida av bekken, sier Nils Moe (75). Han peker ut av kjøkkenvinduet mot en bratt bakke på andre sida av jordet. Her ble det første teglverket satt i drift ca. 1880.

God leire var en viktig forutsetning for sterke teglvarer. Gården Moe hadde i tillegg en bekk som ga vann, og et område med gode sandforekomster til leirblandingen. Stedegne naturressurser var en forutsetning for å kunne etablere teglverk. Store mengder ved var en annen faktor, men den var tross alt lettere å frakte.

I tillegg må slekta til Nils ha hatt allsidige og dyktige håndverkere på et nivå som lå over det vanlige for folk i bygdesamfunnet. Tippoldefaren, som startet teglverket, var også urmaker med 40-50 stueklokker bak seg. Andre i slekta lagde brilleinnfatninger, drev klespressing og må ha vært erfarne i gjørtlerfaget (støping av messing og andre metaller). Det var også smie på gården. Alt dette var gode kort å ha på handa for holde i stand og utvikle utstyr til å bearbeide leira. 

IMGP2430.JPG

Det første teglverket lå til høyre for tunet. Det nye ble flyttet bak bygningene i bildet, nær Lågen. Også her var det god leire å finne, og ikke minst rikelig med vann. Foto: Per Øyvind Berg

TeglVMoeOkt2018v2Foto300dpi.jpg

Den nye og moderniserte teglverket på Moe ble liggende på nedsiden av gårdstunet. Her var det god og ikke minst kort tilgang til ressursene. Skjermdump fra Norkart, illustrasjoner Per Øyvind Berg. 

Tungt arbeid

-Jeg har jo sjøl aldri sett produksjonen her. Det er mange detaljer en skulle hatt mer greie på. En del hørte jeg av far, som sleit seg ut på mye av arbeidet. Han begynte å jobbe med dette som sjuåring. Han var veldig opptatt av hvordan leira skulle være for å få effektiv framstilling og godt tegl, forteller Nils Moe.

Som neste generasjon bonde på gården har han likevel oversikt over noe av utstyret som hørte til teglverket. Ikke minst er regnskapsbøkene fra drifta i årene på 1890-tallet og fram til 1916 bevart. Den viser ganske jevne leveringer av «tagsten, mursten, mellemsten» og i noen grad også teglrør. Gårdsbruk i bygda var de viktigste kundene, men noe ble også solgt til oppbygging av skoler, og trolig til enkelte håndverkere.

I året 1898 hadde verket 32 leveringer. 6950 murstein og 11 505 takstein er hovedproduktene dette året, men mellomstein, pipestein og noen få teglrør er også avregnet. Ovnen som da var i bruk er oppgitt å romme 5000 murstein og 6500 takstein. Noen notater tyder på at en kombinasjon av de to typene stein ble brent samtidig, trolig for å utnytte varmen og plassen best mulig. Avhengig av lager, salg og fyllingsgrad på ovnen, kan det ha blitt brent en eller to ganger i året.

Per øyvind Berg.JPG
Per Øyvind Berg

Per Øyvind Berg født 1966, er skogeier i Lardal i Vestfold. Han er skogbruksutdannet på høgskolenivå, og har arbeidet med blant annet skogtaksering og journalistikk.

Driften ved et teglverk

Man starta med å spa, eller skjære ut leire fra bakken, og fraktet den gjerne på

trillebår om det var gangavstand fra råleira til leirmølla. Der overtok møllekusken. Han sørget for å blande fine- og grove leirlag. En mann med trillebår tok imot den ferdig elta leira og trilla den bort til formerhuset. Der mottok formeren ofte ei stor blokk leire, som han skar opp og banka inn i treformer som lå på et bord. Ofte fikk en 8-10 stein av blokka. Overskuddsleira blei skjært bort, og en banka teglsteinen ordentlig på plass i formen med ei kjevle dyppa i vann. Takstein blei skjært i tynnere skiver og lagt i former etter størrelse, for så å legges over i andre former med krumming. 

Leire til takstein måtte være fastere enn til murstein, og tålte heller ikke så mye ureinheter. Til forming av murstein måtte en ha fin, tørr sand. Den ble brukt som slippmiddel mellom mursteinen, formene og underlaget hvor den ble banket. De som banket stein brukte den også på hendene, omtrent slik bakere brukere mjøl  når de knar deig.

Deretter blei den våte steinen trilla videre bort i et tørkehus, eller blei lagt på bakken til tørk.

Ovnen

Brennovnen var rektangulær eller kvadratisk i formen. På bunnen av ovnen var det luker inn til brennkanalene, hvor en putta inn ved til brenning. Lang og tynn bakhun av gran var god å bruke, og ga bra trekk i ovnen. 

Mellom brannkanalene blei teglsteinen stabla. Gjerne murstein i bunn, så takstein og deretter et tynt lag med murstein. Åpningen der en hadde stabla inn steinene, blei så murt igjen. 

Fyring natt og dag

Så tente en på. Noen brenninger tok 3 dager, noen 4 dager og ekstra store brenninger opptil 8 dagers brenning! Etter at brenninga var over, kunne det gå 10-14 dager før en åpna ovnen. Da var steinen blitt såpass kjølig at en kunne håndtere den. Så blei den lagt til tørk i ladene for ferdigbrent stein. Der blei den liggende til snøen kom for da kunne man få frakta den av gårde på sleder.

Fra Styrstua Teglverk som ble etablert for å reise Kongsberg kirke.

IMGP0763.JPG

Rør av tegl var viktig for å komme i gang med å grøfte jorder mot slutten av 1800-tallet. Også i byer og tun var slike rør viktige for å få kontroll på overflatevann og bedre sanitærforhold. Foto: Per Øyvind Berg

IMGP2116.JPG

Takteglen ble laget i treformer forsterket med smidde jern. Den har også doble haker som fester steinen i lektene. Foto: Per Øyvind Berg

IMGP2115.JPG

Samme form fra baksiden med synlig forsterkning. I Norge ble det bare produsert enkeltkrummet stein, i Sverige var det vanlig med dobbeltkrummet stein. Foto: Per Øyvind Berg

Økende etterspørsel etter tegl

Fjøset på Moe er fra 1902, og murt opp med teglstein som må være fra verket på gården. Mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig å bygge fjøs i tegl, som fikk erstatte eldre fjøs av lafta tømmer eller naturstein. Tegl tåler fuktigheten fra dyr og gjødsel mye bedre enn tre. Dessuten kunne teglmurene pusses med kalk, som ga lysere og mer trivelige rom for dyr og røktere.

En av amtsagronomene i Vestfold skal ha vært pådriver for å opprette verket på Moe. Å skaffe teglstein var viktig for å bedre husdyrholdet. Og ikke minst var bedre grøfting av jorder viktig. Teglrør var derfor et viktig produkt fra mange teglverk.

I byene hadde tegl i vegger og på tak vist sine klare fordeler for å hindre raske spredninger ved brann. I den økende industrialiseringen i Norge fra midten av 1800-tallet var også murstein av tegl godt egnet til store industribygninger. Det førte til at tegl stod på høyden som byggevare i tiårene like før og etter år 1900.

IMGP2053.JPG

Utviklingen mot teglsteinsfjøs ble støttet opp av offentlige rådgivere for husdyrstell. Fjøset på Moe har grunnmur av naturstein, som kanskje er gjenbrukt fra en eldre låve. Foto: Per Øyvind Berg

Nytt verk og dampmotor på elvevann

- I 1908 fornyet man verket på gården. Det ble plassert nærmere Lågen, samtidig som det ble murt opp en større ovn. For å blande leira ble det skaffet en motor, mest trolig en dampmotor. Den fikk kjøling med vann fra Lågen i denne kummen, sier Nils Moe på en tur ned i elveskogen. Her er også andre deler av verket synlig, selv om mye er revet eller råtnet bort.

-Utfra det som står igjen her, mener jeg uttaket av leire har vært i bakken der borte. Leira har blitt spadd opp på et transportband eller en vogn på skinnegang som har gått bort til blanderiet.

IMGP2188.JPG

Den store kjølevannskummen til dampmaskinen hentet vann fra Lågen. Foto: Per Øyvind Berg

Nils Moe peker først på et firkantet murfundament, det må ha vært for motoren. Enda litt lenger bort, river han vekk noe gras og vegetasjon rundt et annet murfundament i bakken, mye mindre enn kjølekummen. Det har form som kan tilsi store anleggsflater for hjul, eller den store akslingen som han har fraktet opp til låven. Med litt mer sparking i bakken, kommer det stadig opp biter av murstein. To hele stein som ligger inntil hverandre er typisk å komme over i blant. Og det er lett å tenke seg at de kan ha vært enkle fundamenter for oppbygde karmer av plank der steinen kunne tørke mest mulig i friluft før brenning.

IMGP2452.JPG

Akslingen fra det siste av teglverkene er 260 cm lang, og den firkanta delen er ca 10 x 10 cm. Nils Moe mener den må ha arbeidet horisontalt i et kar eller trau for leira.  Rester av reimhjulet ses i andre enden av akslingen. Foto: Per Øyvind Berg

-Tida for tørking og brenning er noe av det jeg ikke vet noe om. Men steinen må jo ha vært tørka før den ble lagt i ovnen. Brenninga tok også lang tid, flere døgn. Men hvor mange? Vedforbruket har jeg hørt tall for, men greier ikke si hvor mange favner det dreide seg om. Men det må jo ha gått med enorme mengder ved for å holde høy varme i flere døgn, sier Nils Moe.

IMGP2219.JPG

Fra bakken inne i oreskogen må leira ha blitt spadd opp på et transportband eller vogner på skinner fram til blanderiet. Den kraftige akslingen han har i behold må vært lagret opp på fundamentet. Foto: Per Øyvind Berg

Konkurransen hardner til

Rundt år 1900 og seinere hadde industrielt drevne teglverk blitt vanlige. Et av disse verkene var Tønsberg teglverk. Det ble etablert på gården Teie på Nøtterøy i 1875. Her lå et jordstykke med store mengder blåleire. Spade og hakke var redskapen for å grave ut leira, og leiren ble ført på trillebår og senere i vogn på skinner til fabrikken, der den ble brent til murstein, takstein og drensrør. Menyen av ferdige teglvarer var altså helt lik den fra Moe i Lardal.

Men en dampmaskin på 12 hestekrefter ble brukt i drifta, og det ble etterhvert en stor produksjon. Fra 1880 er det oppgitt 1.450 000 murstein, 500.000 takstein og 100.000 drensrør på årsbasis. Her arbeidet en bestyrer, formann og 70 arbeidere, og drifta ved Tønsberg teglverk var omtrent like stor som i resten av amtet.

Mye tyder på at Moe teglverk var blant de få gårdsteglverkene som over noen tiår rundt forrige århundreskiftet greide seg ganske bra i konkurranse med industrielle teglverk. Men i 1918 ble verket solgt ut av familien og kjøperne var utenbygds personer. I 1936 ble det kjøpt på tvangssalg av andre lokale bønder. Ingen av eierne etter 1918 hadde samme kunnskap om brenning og andre detaljer, så teglverket ble snart etter nedlagt.

IMGP0629.JPG

Leire er råvare for god tegl, og finnes svært mange steder i Norge. Her har tegl kommet tilbake til opprinnelsen, så og si. Knust takstein er lagt i hjulspor for å bedre grepet i en bratt bakke med blåleire, som noen sjeldne ganger er tørr og stiv, eller såpeglatt i fuktig vær. Foto: Per Øyvind Berg

- At den beste leira for gode teglvarer tok slutt, skal også ha virket inn. Under krigen ble ovnen revet for å bli bygd opp et annet sted til knott-tørke for generatorved, sier Nils Moe. Hans far fikk kjøpe tilbake teglverket i 1959.

Selv om han understreker hvor mye han mangler av kunnskap om tegldrifta, har han likevel vært en god stifinner over leirebakker og bekkekanter der et typisk bygdehåndverk i sin tid fant sted. Teglverket på gården Moe er ikke unikt. På en rekke steder i landet ble det etablert mindre gårdsdrevne teglverk. Om du vil vite mer om teglverk i ditt område kan du søke deg frem på: https://www.teglverk.no/

IMGP2237.JPG

Murstein fra gamle teglverk har ofte lommer og andre spor fra manuell pressing og knaing av stein. Mange har også to hull, trolig fra en liten bøyle som teglarbeiderne stakk inn i våt stein for å løfte den ut av former. Foto: Per Øyvind Berg

Det gamle teglbruket ved Julita gård i Södermanland ble dokumentert for Nordiska museet i 1928, under ledelse av Sven Drakenberg. På denne tiden hadde industrialiseringen av teglproduksjonen kommet langt. Ved Julita gård er derimot produksjonen fortsatt langt på vei manuell. Mange av prosessene i filmen tilsvarer nok de som ble benyttet ved teglverket på gården Moe. Foto: Svensk Filmindustri.

Kilder:

https://www.teglverk.no/

Lardal Bygdebok, Bind 2, Gunnar Christie Wasberg mfl., 1973.

Øystein Sårheim / Nøtterøy historielag: Fra teglverk til Rosahaugpark.

Styrstua teglverk, av Dag Kristoffersen

Reidar Lund: Teglverk i Nedre Eiker. Forlaget Langs Lågen, 1991

https://www.teglverk.no/images/dokumenter/2009_StyrstuaTeglverk.pdf

Vedlikehold av tegltak, Riksantikvaren / Bygg og Bevar

https://www.byggogbevar.no/pusse-opp/tak/artikler/vedlikehold-av-tegltak