Murhus

Konstruksjon og kjennetegn

#

Bli bedre kjent med de ulike bygningskontruksjonene og egenskapene, skadebildene og mulighetene de gir. Denne artikkelen tar for seg hus oppført i mur.

Historikk

I siste halvdel av 1800-tallet ekspanderte mange byer i Norge kraftig. Det var stor innflytting til byene og behovet for boliger var derfor stort. Løsningen på dette ble leiegårdene i teglmur. Datidens arkitekter og ingeniører var for en stor del utdannet i Tyskland og tok med seg byggeteknikk og stilidealer fra kontinentet.

Bebyggelsesstrukturen på denne tiden består av kvartaler med hovedbygningene liggende ut mot gata med gavlene tett inn mot naboens gavl. En del gårder har en eller to bakfløyer. På eiendommen var det, avhengig av tomtestørrelse, eventuelle indre boliggårder i tillegg til frontgården. I bakgården var det ofte uthusbebyggelse som toaletter, staller, boder og lignende. Tidlig på 1900-tallet ble storgårdskvartaler vanlig og hagebyidealet gjorde seg gjeldende. Etter hvert gjorde den funksjonalistiske vektleggingen av lys og luft at lamellbebyggelse ble alminnelig.

Mange av bygningene fra både 1800- og 1900-tallet er tegnet av arkitekter. 1800-tallets murgårder har ofte stor rikdom i utsmykkingen, men hovedprinsippene for utforming endres lite på 1800-tallet. På 1900-tallet gjorde andre stilretninger enn historismen seg gjeldende. Århundret begynte med jugendstil, nasjonal-romantikken og siden klassisismen på 20-tallet. Bygningene besto fortsatt av saltakshus, men også bygninger med valmtak. Etter hvert gjorde de funksjonalistiske idealene seg gjeldende med mindre ornamenter, klarere former og volumer.

I mellomkrigstida og rett etter krigen ble det oppført mange bygninger med bærende teglvegger med betongdekker. Bygningene var smale – omkring 9 meter, noe som ga godt lys til alle rom. De var gjerne utstyrt med saltak eller valmtak – og skilte seg slik fra den rene funksjonalistiske stilen som var preget av flate tak, og et mer utfordrende formspråk enn disse noe tradisjonelle formene.

Oppbygging

Fasadene og den innvendige langsgående bæreveggen bærer bjelkelagene og belastningene fra taket. Sideveis stabiliseres gårdene av gavlene, trapperom og innvendige skillevegger. Bjelkelaget og takkonstruksjonene er i tre. Vegger og dekker blir bundet sammen med jernankre. Også bjelkelaget er med på å stabilisere bygningen.

Fram til tidlig på 1900-tallet utformes fasadene med utstrakt bruk av dekorelementer slik som gavler, gesimsbånd osv. Disse er utført som trekninger i kalkpuss, oftest undermurt for å sikre god holdbarhet. Det brukes også støpte gipsutsmykkinger som festes til fasadene.

Det ble etter hvert i de store byene stilt krav om murt gesims i stedet for gesims i tre. I Oslo gjaldt dette kravet fra 1827. Tidligere var gesimsen bygget i tre, men faren for brannspredning gjorde at man gikk bort fra denne løsningen.

 

Fundament/kjellermur

Murgårdene er tunge bygninger. Fundamenteringen avhenger av grunnforhold, type bygg og tilgjengelig teknikk/materialer. Mange er fundamentert til fjell eller fast masse, men der det er langt til fjell var det tidlig vanlig med fundamentering på treflåter. Ved varierende dybde til fjell er det vanlig at deler av bygningen står på fjell og deler på flåter. Treflåtene ble lagt under grunnvannsstanden for å forhindre forråtnelse av treverket. På 1900-tallet ble etterhvert armert grunnsåle og støpt gulv på grunnen vanlig. Etter hvert ble betongplate helt eller delvis armert på et underlag av grus/lettbetong/sand, forsterket under de bærende elementene og isolert med for eksempel treullsplate og/eller kantisolerende blokker vanlig.

Tidlig i perioden ble kjellermurene oppført i naturstein, noen ganger i kombinasjon med teglstein på innsiden, etter hvert ble betong det dominerende materialet.

Illustrasjonen til høyre viser innfesting av gulvbjelke i fasaden – Dette er en risikokonstruksjon fordi bjelkeenden blir liggende langt ut i murlivet hvor sjansen for fukt er stor og samtidig vil uttørkingen gå sakte pga den kompakte konstruksjonen.

Dette forholdet vil kunne forverres dersom de fukttekniske forholdene endres i veggen for eksempel ved bruk av for tett overflatebehandling som hindrer uttørking og innvendig isolering som vil senke temperaturen i veggen.

Innmurte bjelkeender er dessuten vanskelige å kontrollere og utbedre.

Illustrasjon Äldre murverkshus – reparationer och ombyggnad. Byggforskningsrådet, Stockholm

Murverket over vinduer og dører spenner i de tidlige gårdene i rette eller buete hvelv og bringer belastningen til murverket på siden av vinduene. Over åpninger ble det etter hvert vanlig å legge inn stålbjelker. Samtidig med at armert betong kom i bruk, ble det også mer vanlig å forsterke vindusåpninger med armering. Armeringen ble lagt direkte inn i murverket, eller en kunne benytte armerte betongbjelker.

Til feste av vinduer og dører ble det på begge sider av åpningen murt inn minst to treklosser på størrelse med en vanlig teglstein. Alternativt ble det slått inn kiler i fuger der mørtelen var utelatt. Som feste for innvendig kledning ble det murt inn spikerslag i tre. Dette hulrommet mellom muren og panelbordene er vesentlig for lufting/uttørking. Kledningen var underlag for forskjellige typer overflater (tapet, brystningspanel osv).

Etasjeskillere

Etasjeskillene for disse byggene besto fram til tidlig på 1900-tallet av trebjelkelag som hviler på front- eller bakfasaden og  innvendige bærevegger i tegl. Stubbloftet (hulrommet) er som oftest fylt med stubbloftsleire, av og til med sagflis. Bjelkeendene ligger ut i murveggen. Dette gir en utsatt posisjon på grunn av fukten utenfra og i murverket.

Seinere ble etasjeskillene helt eller delvis oppført i betong. Det skjedde først for etasjeskillene i våtromssonen. I etterkrigstida var dekkene som regel bygget av kryssarmert betong med oppforet tregulv.

Innmurte bjelkeender.jpg

Takkonstruksjon

Tidlig i perioden ble takkonstruksjonen som regel utført som sperretak med hanebjelke og en knebukk-løsning med murgesims. Fra et stykke ut på 1900-tallet ble etter hvert takkonstruksjonene utført langt spinklere. Bygningene ble da også ofte bygget uten knevegg – loftet ble lavere og derved langt mindre. Taket var ofte tekket med papp, teglstein, skifer eller skivetekking.

Loftene var tradisjonelt brukt som tørkeloft og bodarealer. Loftene var godt luftet. Dette sikrer at det ikke samles fuktighet i form av kondens osv. Det fører også til at taket holdes kaldt om vinteren slik at smelting av snø med påfølgende ising og derved skader i takrenner unngås. Loftsutbygging setter særlige krav til oppbyggingen av tak med god isolasjon og lufting for å unngå varmetap, oppsamling av fukt og varmegjennomgang med påfølgende ising og skader på taket/renner og nedløp.

Fasade malt med silikatmaling. Foto: Weber Norge
Fasade malt med silikatmaling. Foto: Weber Norge

Konstruksjon og materialbruk

Murgårdene fra denne perioden ble bygget med diffusjonsåpne materialer som muliggjorde god uttørking etter nedfukting. Det var god utlufting til konstruksjonene og lav temperatur. Dette gir lite grobunn for råtesoppene, selv om konstruksjonen består av en blanding av kalkmurt tegl og tre som bidrar til gode vekstforhold for råtesopp.

Bjelkeopplegget har alltid vært en svakhet fordi bjelkeendene her ligger innmurt og langt ute i fasaden, og derved utsatt for fuktighet over tid.

Varmen innenfra er med på å gi varme og derved uttørking av teglmuren i ytterveggen. Slik unngås for en stor del frostskader av teglsteinen, og bjelkeendene holdes forholdsvis tørre selv om de ligger ut i ytterveggen. Pussens og malingens funksjon utover å gjøre fasaden vakker, er å verne om den porøse teglsteinen i bæreveggen. Veggene besto av fuktåpne materialer. Dette fører til nedfukting, men også rask uttørking. Det er ikke mulig å ”tette” overflaten slik at fuktighet ikke slipper til – det er derfor svært viktig at overflaten er diffusjonsåpen, slik at fuktigheten har anledning til å tørke ut. I en konstruksjon der nedfukting er umulig å unngå fullt ut, vil det alltid være en stor fordel at uttørkingen skjer så raskt som mulig. Dette er særlig viktig for å hindre at bjelkeender og innmurte spikerslag blir fuktige og utsatt for råte.

Sementholdig sterk puss på teglfasaden fører til at puss og teglmur beveger seg ulikt og derved kan pussen løsne. Dersom pussen er sterkere enn underlaget og har godt feste kan den dra med seg overflaten på teglsteinene. Når det oppstår sprekker i puss og maling vil vannbelastningen øke og faren for frostskader øker også.

Murgårdene er utstyrt med takrenner og nedløp for å unngå at vannet treffer veggflatene. Veggflatenes profiler har ikke bare estetisk betydning – de fungerer også som dryppneser slik at vannet som treffer fasaden ikke renner nedover fasaden.

Kalkmørtelen i fuger og puss har liten fasthet, dvs at den har en viss evne til å føye seg etter bevegelser i murverket. Dette er en viktig egenskap som bl.a. gjør at mindre setningsskader ikke får særlige konsekvenser.

Vanlige skader

  • Utette tak (og takterrasser) med følgende nedfukting av treverk og murverk kan føre til soppangrep og råteskader i treverket samt nedfukting av murverk/puss slik at det oppstår skader i pussen og frostskader i teglsteinen.
  • Lekkasjer i vannrenner og nedløp med følgende nedfukting av maling, puss og murverk
  • Dårlig samvirke mellom mur, puss og maling kan føre til avskalling.
  • Tett overflatebehandling med påfølgende fuktoppsamling som kan gi råteskader i bjelkeender og frostskader på teglstein og puss.
  • Dårlig vedlikeholdte vinduer - nedfukting av bunnrammer osv. og råteskader
  • Konstruktive defekter på grunn av tidligere inngrep som har svekket konstruksjonen kan resultere i skjevheter og svikt.
  • Setninger i grunnen/fundamentene med påfølgende skjevheter, lastoverføringer osv.
  • Lekkasjer fra våtrom med påfølgende nedfukting og råteskader og dårlig innemiljø på grunn av muggvekst.
  • Manglende ventilasjon kan gi fuktig inneklima med muggvekst osv.
  • Fuktig kjeller på grunn av manglende drenering, overflatevannet ledes ikke bort og dårlig utlufting.
  • Bjelkeender som er murt inn i fasadene kan gi råteskader.