Kalk har vært benyttet som bindemiddel i mørtel og maling fra middelalderen og helt fram til 1950-årene. Kalk til overflatebehandling består av kalk, vann og eventuelle pigmenter. Kalken leveres i pulverform (hydratkalk/tørrlesket kalk) eller i deigform (våtlesket kalk). Ved kalking er det den tradisjonelle våtleskete kalken som er riktig å bruke.

Underlaget

Overflatebehandlingen må velges med utgangspunkt i hva som har vært tradisjon. Vær oppmerksom på at innvendige murflater tidligere kan ha blitt malt med limfarge, komposisjonsmaling eller oljemaling.

Kalk kan bare benyttes hvis underlaget tidligere har vært kalket, eventuelt hvis underlaget er ren kalkpuss eller en svak kalksementpuss, med liten andel sement. Kalk kan også hvittes rett på naturstein eller på teglstein som ikke er for hardt brent. På slike underlag får imidlertid kalken dårligere heft, og den slites fortere av på utsatte steder.

Kalk kan ikke benyttes på flater som er malt med olje-, plast- eller sementbaserte malinger. Hvis det, ved hjelp av arkivundersøkelser, ikke er mulig å finne ut hvilken overflatebehandling som tidligere er benyttet, kan man skaffe seg indikasjoner på dette ved følgende enkle prøver:

• Mineralske underlag, som kalk og sement, oppløser seg, eller «freser» ved å legge en liten bit av materialet i en 5–10% saltsyreoppløsning.
• Plast- eller oljemalinger reagerer ved å «boble opp» eller løses med et vanlig kjemisk malingfjernemiddel. Gammel linoljemaling kan være tungtløselig. Likevel løses den som oftest i lut.
• Man kan også prøve å brenne et flak av malingen. Hvis det blir lukt eller røyk, er det olje- eller plastbasert bindemiddel i malingen.

Tilberedning av våtlesket kalk

Tilberedning av kalkvann

Før man kan blande ut kalken, må det lages kalkvann. 10 kg kalkdeig røres grundig ut i 100 liter rent vann og står deretter lufttett tildekket i minst 15 timer, til kalken bunnfeller. Kalkvannet er det klare vannet over bunnfallet. Den bunnfelte kalken kan brukes om igjen til å lage kalkvann flere ganger.

Tilberedning av hvittekalk

Kalk til hvitting lages ved at 1 volumdel kalkdeig utrøres grundig i 3 volumdeler kalkvann. Det må ikke benyttes tykkere blandinger. 

Tilberedning

Minst et døgn før kalken skal brekkes, legges pigmentene i bløt i kalkvann. 1 volumdel pigment røres ut i 1 volumdel kalkvann. Etter ett døgn vil fargen bunnfelles til en pasta. Kalkvannet helles fra. Det er pastaen som er utgangspunktet ved fargingen. Kalk er etsende! Hud og øyne må beskyttes!

Forarbeidet

Løse kalklag vippes bort med stålsparkel. Overflaten stålbørstes, gjerne med en børste påmontert et ekstra langt skaft, slik at man får kraft på børstingen. Løse partikler børstes vekk. Eventuelle sår i pussen, eller løse og dårlige partier, utbedres med kalkmørtel. Vinduer, oljemalt treverk og andre tilstø- tende bygningsdeler beskyttes med plast som tapes fast.

Naturstein, ornamenter, sokler etc., som ikke skal kalkes, kan beskyttes ved å pensle på en leirvelling på forhånd. Denne børstes lett av etter endt kalking. Gamle dekorasjoner, bumerker og lignende på flatene må ikke røres. Disse må bare behandles av kyndig konservator.

Fukting av underlag

Den rengjorte og børstede flaten fuktes med rent vann før kalkingen påbegynnes. Bruk vannslange med fin spredning eller ryggtåkesprøyte. Underlaget er klart for kalking når det etter noen tid er svakt sugende.

Underlaget må være fuktig, men ikke blankt av vann. Under arbeidet må ikke overflatene utsettes for sterk sol eller nedbør, eller temperaturer under +5 C. Vår eller sommer er gunstig tid for kalkarbeider. Presenninger til dekking må altid være for hånden i tilfelle sterk sol eller regn.

Påføring

Kalken påføres med firkantet kalkekost. Ca. 1/3 av kosten dyppes, og rennende kalk på kosten ristes lett av i spannet. Kalken «plaskes» forsiktig på ved kryssbørsting etter prinsippet «vått-i-vått». Kalkblandingen må stadig omrøres under påføringen. Benytt gjerne en fyldig radiatorpensel til dette. Den er også hendig til nøyaktigere strykning inntil listverk etc. Hver andre eller tredje gang kalkekosten dyppes, bør man ta et tak med radiatorpenselen langs bunnen av spannet for å røre opp bunnfelt kalk.

Den pigmenterte kalken påføres som beskrevet for kalkhvitting, men man må legge enda større vekt på at kalken skal påføres vått-i-vått, samt at underlaget er fuktig. Jo sterkere fargen er pigmentert, desto lettere oppstår store fargenyanser. Man må ha blandet ut så mye kalkfarge at man ikke risikerer å slippe opp for kalk midt på en flate. Skjøter legges til hjørner, gesimser eller andre naturlige skiller der fargeforskjeller ikke blir så tydelige.

Hvis underlaget er blitt for tørt, det vil si for kraftig sugende ved påføring av kalken, fuktes det igjen forsiktig, gjerne ved bruk av gartnersprøyte med fin tåkedusj. Dette må stå til underlaget igjen er «passe sugende». Det foregående kalkstrøk må være tilstrekkelig tørt og må stå et døgn, før neste påføres. Ved tørt vær kan det være nødvendig med meget forsiktig forvanning, før man kalker andre strøk.

Vær oppmerksom på at kalken nesten er gjennomsiktig ved påføring. Dekkevnen kan først bedømmes når kalken har tørket opp.