Fredete bygninger skal bevares og vedlikeholdes på en måte som forårsaker minst mulig forandring i materialer, farger og utseende generelt. Antikvarisk verdifulle og fredete bygninger som opprinnelig har vært tjærebredd, skal tjærebres med ren og ufortynnet, milebrent tyritjære, som er det tradisjonelle materialet. Arbeidet skal utføres med pensel eller annet håndverktøy. Kulturminnevernet etterstreber å bruke gamle og tradisjonelle materialer og håndverksmetoder ved restaurering, istandsetting og vedlikeholdsarbeid. Da fremmer man samtidig bevaringen av håndverket og av den tradisjonelle materialforståelsen [1-5]. Det er tjærens trebeskyttende egenskaper, sammen med en kulturhistorisk begrunnelse, som ligger til grunn for valg av materiale.

Forskning og utprøving har ført til de rådene vi gir her. Av gamle kirkeregnskaper går det fram at tjæren vanligvis ble kokt inn før tjærebreing, og at den ble kokt inn til såkalt «rør-tjære» eller til bek. Vi vet ikke hvilke temperaturer eller koketider som ble brukt, og vi vet ikke hva «rør-tjære» betyr. «Rørtjære» defineres som innkokt slik at den fortsatt er rørbar og bek som innkokt så mye at den er meget seig i avkjølt tilstand.

Instruks for tjærebreing av bygninger med antikvarisk verdi

1. Det skal brukes milebrent tyritjære.

2. Tjæren som skal brukes foreligger vanligvis på dunker à 25 eller 30 liter. Dunkene skal være merket fra produsent med tønnenummer i brenninga og den totale produksjonen (for eksempel fra tønne nummer 2 av i alt 6, 2/6), år/dato for brenninga og navn på produsent. Prøver fra tjæreproduksjonen skal være kontrollert og godkjent av Riksantikvaren på forhånd. Lågen (en tyntflytende vannfase som synker til bunns i tjæra) skal være tappet av før salg. Mer enn 3-4 % låg (i bunnen) eller vann (på toppen) er reklamasjonsgrunn.

3. Tjæren skal kokes før påføring og innkokingsgraden dokumenteres (temp + tid).

4. Underlaget skal være tørt og lett børstet, slik at det er noenlunde fritt for støv og løse partikler. Gammel, krystallisert tjære kan med fordel bli sittende, da denne vil smelte sammen med den nypåførte tjæren og gi et tykkere tjæresjikt, noe som er en fordel.

5. Tjæren må varmes i vannbad før påføring og påføres med pensel eller annet håndredskap. Været bør være varmt, tørt og stabilt, slik at tjæren får optimale tørkeforhold.

6. På nedslitte, uttørkete og solutsatte overflater hvor tjæren trekker helt inn i treverket, anbefales snarlig gjentagelse av behandlingen (for eksempel etter 4–10 dager når tjæren er tørr) slik at det kan bygges opp et tjæresjikt utenpå treverket. Dette vil øke slitestyrken.

7. Ved bruk av stillaser og stiger som blir stående under arbeidet, må disse sikres uten at bygningen påføres nye sår eller hull. Metallstillaser må jordes i tilfelle lynnedslag. Riksantikvaren anbefaler bruk av «lift» framfor stillaser.

8. Vinduer og eventuelt sprinkleranlegg el skal pakkes inn slik at de ikke blir skadet av tjæra.

9. Tjærebreing av automatisk fredete kulturminner (stavkirker) eller andre bygninger av stor antikvarisk verdi, skal dokumenteres og rapporteres ifølge retningslinjer fra Riksantikvaren.

Kommentarer til instruksen

Det har vært foretatt eksperimenter hvor forskjellige innkokingsgrader ble sammenliknet [6]. I tillegg har tjære fra en tidlig fase i brenningen kalt «A» blitt sammenliknet med tjære fra en sen fase kalt «B». Tjæreprøver fra først og sist i brenninga har forskjellig kjemisk sammensetning [7] fordi tjæra som tappes først ut av mila er brent ved lavere temperatur enn den tjæra som tappes seinere. Temperaturene stiger i løpet av hele brenningen.

Generelt kan man si at A ved alle innkokingsgrader får større slitestyrke enn B på solutsatte overflater, og at slitestyrken bedres jo høyere innkokingsgrad (se tabell 1). A danner et lag eller en tjærefilm utenpå treverket, og tørker fortere enn B. B trenger lettere inn i treverket og egner seg bedre som impregnering. Man kan si at A virker nærmest som en lakk og B som en olje. Man bør planlegge på forhånd hvor mye tjære man kommer til å trenge av den ene eller den andre typen og i tillegg ta hensyn til innkokingsgrad (volumet minker inntil 25 % ved koking, mest for B-tjære).

På solsiden er det best å bruke tjære fra en tidlig tjærefraksjon som toppstrøk, fordi den bygger best film og er mest slitesterk. Ved flere strøk, som nevnt under punkt 6, kan man eventuelt bruke en tjære fra en sen fraksjon først, som et grunningsstrøk for å mette treverket, og bruke tidlig tjære som toppstrøk. Generelt kan man si at sørvendte vegger og tak i alle retninger bør påføres en A tjære med høy innkokingsgrad. B tjære, eventuelt også med lavere innkokingsgrader, kan brukes på skyggesider med liten slitasje og eventuelt som grunningsstrøk.

Tjære blir mer tyktflytende etter koking, og må varmes for å bli lett å jobbe med og for at man skal klare å stryke tynt nok. Derfor er det også viktig å jobbe i varmt og godt vær. Vannbad er praktisk fordi det ikke kan overstige 100ºC og dessuten brannsikkert fordi tjære ikke kan antennes ved så lave temperaturer. Hvis tjæra påføres for tykt, får man stort svinn ved at den siger og drypper av vegger og tak. A-tjære er mer tyktflytende enn B-tjære ved alle innkokingsgrader.

I hvilken grad tjæra trekker inn er også avhengige av kvalitetene på treverket, tetthet og porøsitet. Dårlig tjærebreingsresultat kan like gjerne skyldes dårlig (porøst) treverk som dårlig tjære.

Kokeanvisning for tjære

Kokingen bør foregå på forhånd som en arbeidsoperasjon for seg, ikke ved kirken. Man bør koke utendørs, men helst under halvtak, slik at man er uavhengig av været. Nærhet til brennbare materialer/bygninger må unngås på grunn av brannfare. Gryten må passes hele tiden. Særlig tjære fra den første del av brenningen, som kan være tyktflytende og kornet på konsistensen, skummer kraftig og må røres i for at den ikke skal koke over.

Hvis man skal koke porsjoner á 25–30 l er en gryte på ca 60 l passende, og kokeplaten bør ha en effekt på 4–5000 W [6]. Man bør passe på å tappe av eventuell låg før koking. Hvis det dreier seg om en høy innkokingsgrad er det en fordel å tappe av tjæra før den kommer mye under 50ºC, og blir for tyktflytende. Gryte og utstyr rengjøres greit med varmt vann og vaskemiddel til oppvaskmaskin, og rødsprit er velegnet til annen rengjøring, matolje kan eventuelt brukes til hender og på hud. Vasking med såpe og vann til slutt.

Disse koketemperaturene og tidene kan sees på som veiledende. 

Tjæreprodukter i handelen

Av de tjæreprodukter man kan få kjøpt i fargehandelen i dag, er det svært få rene tjæreprodukter. De fleste er enten tilsatt olje, løsningsmidler, soppdreper eller annet. Tilsetninger betyr ikke nødvendigvis en forringelse av produktet, men man kan ikke med sikkerhet vite om man har med et rent tjæreprodukt å gjøre. I forbindelse med vedlikehold av antikvariske bygninger er en slik visshet av stor betydning 

Generelle faktaopplysninger om tjære og tyri

Tyritjære

I Norge, Sverige og Finland fungerer begrepet tjære nærmest synonymt med tyritjære, sannsynligvis fordi tyritjære har vært så å si enerådende som tjæreprodukt i dette området i førindustriell tid.

Tyri er den mest harpiksholdige veden i furu, og finnes først og fremst i kjerneveden i gamle stubber av furu og i fysisk skadet ved, tørre topper etc. Begrepet «tjære» er egentlig et teknisk begrep, for eksempel synonymt med «destillat», og blir bare en presis betegnelse hvis råstoffet, eller hva tjæren er destillert fra, også nevnes; altså tretjære, eller ennå mer presist furutretjære, og helt presist tyritjære.

Mer informasjon om tyritjære og tjæreframstilling.

Litteratur

[1] Haslestad, A., «Gamle håndverkstradisjoner gjenopplives». Fortidsvern 1993 (1993) 13-18.

[2] Haslestad, A., «Riksantikvarens middelalderprosjekt». Kultur Miljø Vård (1994) 86-89.

[3] Godal, J. B., Tre til tekking og kleding, Landbruksforlaget, 1994.

[4] Godal, J. B., Tre til laft og reis, Landbruksforlaget, 1996.

[5] Larsen, K. E., Marstein, N., Conservation of Historic Timber Structures – An ecological approach, Butterworth Heinemann, Oxford, Auckland, Boston, Johannesburg, Melbourne, New Delhi, 2000.

[6] Egenberg, I. M., «Tjærebreing av stavkirker fra middelalderen» in: Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo, 2000, p. 125.

[7] Egenberg, I. M., «Milebrent tjære» in: School of Conservation, The Royal Danish Academy of Fine Arts, Copenhagen, 1993, p. 125 + appendix 124.