Mester med farge og pensel

#

"Det er ingen sak å male – fordi folk tror de er malere." For å male, det er noe vi alle gjør, det er å pensle farge på en vegg eller? Vi møtte malermester Ole Andreas Klaveness og fikk inblikk et fag som er langt fra en enkel sak.  

Hjertesukket finner vi i malermester H.P. Hofseth sin bok "Malerfaget og publikum" fra 1933. Hofseths ekko fra fortiden har gjenklang  i vår tid. For også i dag tror mange at malerfaget er enkelt å liketil. Vi møtte malermester Ole Andreas Klaveness på Hesselberg gård hvor han sammen med lærlingen Lizzy arbeidet med utbedringer av Peder Aadnes malerier fra 1774. Et passende sted å snakke om malerfaget og en lang og innholdsrik yrkeskarriere. For på Peder Aadnes tid var malerfaget og kunsten en ubrytelig enhet og det er denne tradisjonen som drives videre av engasjerte og dyktige fagfolk. Etter en samtale med malermester Ole Andreas Klaveness utdypes forestillingen om malerfaget. Avansert kjemi, inngående materialkunnskap og verktøyforståelse. Estetisk sans, kloke hender og et godt hode. Det er malerhåndverket.

 

Lizzy Maler På Hesselberg Gård

En ny generasjon maler. Lærlingen Lizzy er med på arbeidet ved Hesselberg gård. Foto:Bygg og Bevar

Kunst og håndverk i ett og samme

Malerfaget er blant de eldste håndverk, men også det som har gjennomgått de største omveltninger. Utvendig maling av hus fikk først utbredelse i løpet av 1600-1700-tallet. Før det var få hus panelt. Også innendørs ble malerpenselen sparsommelig brukt. Det var de færreste hjem som kunne betale en maler for hans arbeid – men der velstående borgere og storbønder kunne hyre en mester var det ennå ikke oppstått et skille mellom kunst og håndverk. På Hesselberg gård malte Peder Aadnes stuen med motiver fra de fire årstider i rokokkostil. Her finner vi også bruk av marmoreringsteknikk og imitasjon av granitt.

Fra 1750 årene får frihåndsdekoren og rosemalingen sin gullalder på bygdene. Den hadde ofte en lokal forankring og stilen varierte. Kvaliteten på arbeidet og materialforståelsen hos utøverne var i verdensklasse. Dekorasjonsmaling med stopling, ådring, forgylling og sjablongmaling forble en stor del av yrket frem til tidlig 1900-tal og fagets status var høy. Helt frem til 1960 var det ikke uvanlig av kommende malermestre tok tegneutdanning ved Kunst og håndverksskolen. Mange reiste dessuten ut av landet for å gå i lære.

Klaveness Dekormaling På Brannvegg

Ole Andreas Klaveness dekormaler en brannvegg. Foto: Bygg og Bevar

Maling - fra selvblandet til ferdigblandet

Den gamle malermesteren var langt fra å være kun en påfører av maling. Han måtte beherske kunnskap om kjemi, materiallære, verktøyteknikk og estetikk. Maleren var produsent, påfører og kunstner. Men ved gjennomslaget av nye stilretninger på 1900-tallet og den fremvoksende malingsindustrien ble malerens oppgaver utfordret.

Før måtte malerne fremstille malingen sin selv gjennom å blande et bindemiddel med et fargestoff (pigment). En rekke ulike typer bindemidler vært brukt, alt fra egg (tempera), lim av kokt hud og knokler, olje eller den grøtlignende komposisjonsmalingen bestående av vann, salt, rugmel og pigment kokt sammen. Å lage god maling med rett farge var en omfattende prosess, den overlot man til de profesjonelle. Malerne måtte brekke fargen selv noe som oftest innebar å rive fargepigmentene.  Enkelte malere ble dessuten kjent for å blande særegne flotte farger og oppskriftene ble godt voktet.

På midten av 1800-tallet dukket de første fabrikkene for fremstilling av maling opp i Norge. Fortsatt var det snakk om tradisjonelle bindemidler og pigment, men ganske tidlig kom nyvinninger som alkyd og vannfortynnende malinger opp. I USA utviklet The Gidden Company maling med lateks som bindemiddel. I Norge fulgte produsentene raskt opp. Alf Bjercke var tidlig ute med enerett på den vannfortynnende lateksmalingen Spred Satin mens Jotun lanserte alkydmalingen Fenom i 1953/54. Nye råstoffer kom etter hvert til å erstattet linoljen. Trebitt fra Jotun kom i 1956 og Butinox fra Nodest ble det største beisproduktet i 1960 årene. Fleischers Drygolin skal ha vært den første fabrikkproduserte malingen malermestre tok i bruk utendørs. Kreative produktnavn, hvorav mange fortsatt henger med.

Malermestrene hadde riktignok stor glede av forenklingen, men den voksende utfordringen lå i at produsentene så sterkt satset på huseierne. Stadig flere malingstyper kom ferdigblandet fra fabrikk og det ble frarådet å justere fargene med egne pigmenter. Den store satsningen på gjør-det-selv markedet og ferdigblandede produkter skviset på sikt mange malere ut av privat markedet. Tilsynelatende ble malerne redusert fra å være fargeprodusenter og materialforvaltere til å bli påførere av ferdig maling.

img_2224.jpg

De gamle malerne blandet fargene sine selv. Blandemaskinene lå langt inn i fremtiden da disse boksene med pigment var i bruk. Foto: Bygg og Bevar

Tradisjonsbæreren

Bare tilsynelatende, fordi malerhåndverket forble et fag som krever bred kompetanse fra utøverne. Maleren måtte fortsatt beherske et kunnskapsområde som favner fra avansert kjemi og bygningsfysikk til materialforståelse og verktøyforståelse. Det er kanskje fra denne utviklingen misforståelsen om et enkelt og liketil fag har sitt utspring. En av de som behersker faget i bred forstand er malermester Ole Andreas Klaveness.

På Hesselberg gård arbeider Klaveness denne dagen med marmorering, samt dekormaling av en brannmur. Verktøyene og materialene som brukes er ikke ulike de Aadnes kan ha brukt. Malerstokk, sjablonger, fordriver og linoljemaling. Det arbeides med respekt for den gamle kunnskapen, noe som må sies å ha vært en ledetråd i Klaveness malergjerning.

Klaveness ble introdusert i faget i en tid da de tradisjonelle teknikkene var på vikende front. På yrkesskolen kom han imidlertid i kontakt med en lærer som formidlet et mangefasettert fag. Læreren som også var teatermaler tok ofte med seg dekorasjonsarbeider på skolen. Elevene ble derfor tidlig introdusert for tradisjonelle malingsteknikker som treimitasjon, marmorering og dekorasjonsmaling. Interessen for det tradisjonelle faget økte og arbeidet med de gamle teknikkene fortsatte på mesterutdanningen, hvor Klaveness som fortsatt under utdanning fikk tilbud om å holde kurs om dekorative malingsteknikker. Et kurs han kom til å lede i over 10 år.

Klaveness Slik Gjør Du Det

Arbeidene på Hesselberg gård krever kunnskap om mange malingsteknikker. Klaveness demonstrerer en marmoreringsteknikk. Foto: Bygg og Bevar

Livslang læring

Alt henger sammen med alt sa engang tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Det samme kan kanskje sies om håndverksfagene. Det handler om å tenke stort om sitt fag og sin yrkesgjerning. Klaveness har arbeidet med vindusrestaurering i over 30 år. Han arbeider med formidling og undervisning ved siden av malergjerningen. Han har dessuten stort engasjement rundt fagutdanningen, rekrutteringen og yrkesfagenes status. - En god håndverker griper mulighetene i faget og utvider sine grenser. Det er en livslang læring. Engasjementet og nysgjerrigheten bidrar til å skape en dyktig yrkesutøver. For Klaveness har det gitt prestisjefulle oppdrag, helt siden han startet egen bedrift etter yrkesskolen. Både Eidsvollsbygningen og Drammen teater har vært gjenstand for hans arbeider.  

Selvfølgelig handler det også om interessen for å ta vare på de gamle husene og respekten for tidligere generasjoner av håndverkere. Som håndverkere har vi et stort samfunnsansvar i det å ta vare på bygningene i landet – sier Klaveness. I de gamle husene betyr det først og fremst å ha evnen til å forstå hvordan byggene fungerer. Som malere må vi da kjenne til gamle konstruksjoner, materialbruk og teknikker. Etter en samtale med Klaveness risses konturene av et komplekst og omfattende malerfag opp. Visst er det slik at malerfaget fortsatt krever omfattende kunnskaper. For det er ikke bare å pensle maling på en vegg.