Hus og farge: Et historisk tilbakeblikk

Dragestil i Brogata. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Fargen på et hus er ikke likegyldig. Valg av farger er avgjørende for husets uttrykk. Med farge kan enkeltelementer og detaljer i fasaden fremheves eller nedtones.

Fargen er en viktig del av husets arkitektur. Valg av farge kan foretas ut fra en ren estetisk vurdering, ut fra det som oppfattes som tidstypisk for bygningen, eller det kan foretas en antikvarisk rekonstruksjon av den originale, opprinnelige fargepaletten.

Det er lite som er enklere å endre ved en bygning, enn utvendig farge. Maling slites og må fornyes med få års mellomrom. Moten skifter, og eldre hus har som regel vært malt i ulike farger gjennom tidene. Dagens farger kan være langt fra de opprinnelige. Nøyaktig kunnskap om fargevalg på en bygning, får en først ved nærmere undersøkelse av huset. Dette gjøres ved at det lages en fargetrapp som avdekker alle lag maling fra innerst til ytterst.

Få bygninger har som nevnt, beholdt sine opprinnelige farger. Bildeeksemplene nedenfor viser ikke nødvendigvis bygningene slik de opprinnelig så ut, men eksemplene er valgt ut fra det en vet om typisk fargebruk for den aktuelle stilepoken.

Hva bestemmer fargen på et hus?

Tradisjonelt har farge vært brukt til å understreke og fremheve en bygnings form og detaljer. Et malingsskikt beskytter også treverket bak mot klimatiske påkjenninger og nedbryting.

Maling representerer en utgiftspost for huseieren, både i form av materialer og arbeid. Tradisjonelt har malingen vært forbeholdt de viktigste bygningene på en eiendom, mens uthus og sjøhus i mange tilfeller har fått stå ubehandlet. I innlandet har også bolighus vært umalt.

Gammelt umalt jaerhus.jpg

Gammelt, umalt jærhus. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord.

trappen_foto_peder_austrud_as-utsnitt.jpg
Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Byggeskikksenteret ønsker å være et lavterskeltilbud for huseiere, og et ressurssenter for næringslivet

Les mer

Tidligere var det stor prisforskjell på fargepigmenter, noe som også avspeilte seg i bruken av farger. Dyre pigmenter var prøyserblått og blyhvitt. Billige pigmenter var de såkalte jordfargene: engelskrødt, oker, umbra og siena. 

Kostbare farger blyhvitt og proyserblatt.jpg

Kostbare farger - blyhvitt og prøysserblått. Skagen 18 i Stavanger. Oppført ca 1700, ombygd i 1787 i rokokkostil.

Valg av husfarge kunne brukes som middel til å signalisere eierens økonomiske og sosiale stilling i samfunnet. En velstående huseier malte sitt hus i dyre motefarger basert på blyhvitt, f.eks. pastellfarger som etterlikner sandstein, kalkstein og marmor. Det var ellers vanlig å male husets hovedfasader i moteriktige farger, men la mindre fremtredende fasader male i billigere jordfarger. 

 

Hovedfasader og bakside.jpg

Hovedfasader og bakside malt med henholdsvis dyrt og billig pigment. Kirkehamn, Hidra. 

Uthus var enten umalte eller ble malt med maling basert på billige pigmenter, som regel oker eller engelskrødt.Folk med begrensede midler malte husene sine engelskrøde eller okergule og lot gjerne den minst fremtredende veggen stå umalt.

Sjohus langs elva.jpg

Sjøhus langs Elva i Flekkefjord. Themistokles von Eckenbrecher: Im Hafen von Flekkefjord, 1908. Legg merke til den turkise fargen på robåten. De eldste malingene inneholder uorganiske pigmenter, hentet fra mineraler. Etterhvert som man fremstilte organiskepigmenter, kunne man få frem billigere og mer "knalle" farger. Blått var ikke lenger så dyrt at det kun var for de aller rikeste. 

Gamle Flekkefjord.jpg

Flikkestø, Flekkefjord. Ca. 1900. Naust, båthus og uthus hadde ofte uhøvlet kledning, bolig hus hadde høvlet kledning. Den grove overflaten egnet seg som underlag for komposisjonsmaling eller vassmaling. Denne billige malingen kokte man selv av rugmel og vann, tilsatt brunsort, rødt eller okergult jernoksid som pigment. Spesielt vanlig er den røde fargen. Les mer om komposisjonsmaling fra lenken under.

Forbildet for norske trehus på begynnelsen av 1800-tallet var Europas steinarkitektur. Lyse farger som etterliknet naturstein ble benyttet fram til midten av århundret. Med historismen og svetiserstilen i andre halvpart av 1800-tallet endres moten. Nå tas jordfarger i større grad i bruk også for mer påkostede hus. Etter at sinkhvitt ble introdusert rundt 1860 blir det mer og mer vanlig at hus males helt hvite. Sinkhvitt var vesentlig billigere enn blyhvitt, som i tillegg var et svært giftig pigment. På begynnelsen av 1900-tallet ble pigmentet titanhvitt utviklet. Titanhvitt består av titandioksid som utvinnes av ilmenitt. Pigmentet i moderne hvitmaling inneholder titanhvitt.

Fargebruk gjennom tidene

Hus før 1800

Fram til ca. 1700 var hus som regel ikke panelt og heller ikke malt. I løpet av 1700-tallet blir det vanlig å panele tømmerhus, og fra da av ble også husene malt, i alle fall i byer og tettsteder. Til å begynne med er forbildene nordeuropeiske teglsteinshus, og fargevalget er først og fremst engelskrødt og oker med eventuelt blyhvitt listverk.

Elvagt 5.jpg

Sent 1700-talls-/tidlig 1800-tallshus. Elvegaten 5, Flekkefjord

Fra midten av 1700-tallet endrer bildet seg. Under innflytelse av rokokkoen males husene nå i lysere pastellfarger. Forbildet er europeiske bygninger i sandstein, kalkstein og marmor. 

 

Det tidligere bymuseet.jpg

Det tidligere bymuseet, Elvegaten 1, malt av Magnus Berntsen i 1916. Mulig original farge.

Klassisisme og empire – 1800-1840

Fra midten av 1700-tallet endrer bildet seg. Under innflytelse av rokokkoen males husene nå i lysere pastellfarger. Forbildet er europeiske bygninger i sandstein, kalkstein og marmor. 

Fargepaletten fra forrige periode brukes fortsatt under klassisismen og empiren. Fremdeles er det europeisk steinarkitektur som er forbildet. Fargesettingen av hus kan deles i tre grupper:

1) Mørkegrått panel i kombinasjon med lysere listverk,

2) hvitt, blekrødt eller blekgult panel i kombinasjon med varmgrått listverk og

3) lys, sandfarget panel i kombinasjon med listverk i lysere eller mørkere nyanser av samme farge.

Kirkegaten for 1878.jpg

Kirkegaten, Flekkefjord, nord for Brogaten før bybrannen i 1878. Bebyggelse fra tidlig 1800-tall. Lyse fargetoner uten tydelig makering av listverk

Tollboden 1830-1920.jpg

Tollboden, Flekkefjord fra rundt 1830 fotografert på 1920-tallet. Lys hovedfarge og mørkere markering av listverk

Nygt 14.jpg

Nygaten 14. En mørkere farge på vindusgerikter og andre detaljer i kontrast mot en lysere hovedfarge. 

Senempire – 1840-1870

Utover 1800-tallet mørkner fargene og fargepaletten blir også varmere. Jordfarger blir mer og mer brukt, men også grått. Panelfargen kan være rå og brent umbra blandet med hvitt med listverk i nyanser av tilnærmet samme farge.

kirkegaten postkort.jpg

Kirkegaten nord for Brogaten fotografert rundt 1900. Bruk av mørkere og mer varierte fargetoner enn tidligere.

kirkegaten av Gilman 1913.jpg

Harold Gilman: Kirkegaten, Flekkefjord. 1913 Tydelige kontraster, kremfarget fasade (lys umbra eller lys oker)  med vinduer og -omramming i mørk oker. Rosafargen kan være basert på en jernoksidrød eller fargesatt med Caput Mortuum (jernoksid, og senere oppvarmet jernvitriol).

Fjellgt 9.jpg

Fjellgaten 9, Flekkefjord. Opprinnelig fargesetting. Umbra eller okerfarget vegg, hvite vinduer med omramming i grønnlig eller grå umbra.

Sveitserstil – 1870-1920


Fargebruken var til å begynne beslektet med empirens palett, men etter hvert ble varme jordfarger vanlig, og antall farger/nyanser økte. Ved fargesetting av bygninger ble konstruktive elementer fremhevet med mørkere kontrastfarger i forhold til panelfargen. Store hus kunne ha opp til seks ulike farger/fargenyanser. Det vanlige var fra to til fire. Vinduer kunne være malt mørke og fremstå som store "hull" i fasaden, eller de kunne være lysere enn panelfargen og fremheve vinduets konstruksjon. Både vinduer og dører kunne også være ådret.Sveitserstilen er inspirert av mellomeuropeisk trearkitektur.

kirkegaten 2.jpg

Kirkegaten 2, Flekkefjord. 1920-tallet. Fargesatt i typisk sveitserstil.

Kirkegaten 2 i dag.jpg

Kirkegaten 2. Dagens situasjon - opprinnelig fargepalett 

Stilen ble meget populær og spredte seg over hele landet i andre halvpart av 1800-tallet. Nye trebearbeidingsmaskiner muliggjorde rask og rimelig produksjon av profilerte lister, knekter og andre dekorelementer i bygningens eksteriør.

 

kirkegaten 19 - 1950.jpg

Kirkegaten 19, Flekkefjord. 1950-tallet

Kirkegaten 19 i dag.jpg

Kirkegaten 19 – dagens situasjon.

Mot slutten av 1800-tallet blir det mer og mer vanlig å male sveitserstilhus hvite. Panelfargen er hvitt, mens konstruktive og dekorative elementer gjerne males i kontrastfarger. Etter hvert males husene helt hvite.


Dragestil – 1890-1910


Dragestilen oppstod på bakgrunn av nasjonale strømninger i Norge på 1800-tallet. Stilen, som kan ses på som en videreføring av sveitserstilen, er inspirert av norsk middelalderarkitektur og vikingetidens treskurd. I likhet med middelalderens loft består ofte dragestilsbygninger av en kombinasjon av laft og stav. Bygninger kan også være panelt. 

 

kirkegaten 12 1930.jpg

Kirkegaten 12 ca. 1930. Ensfarget

Kirkegaten 12 1900.jpg

Kirkegaten 12 , Flekkefjord. Ca. 1900. Variert fargepalett.

Den foretrukne panelfargen i dragestilen er dyp rødt, med listverk og vinduer i hvitt. Andre kontrastfarger til panelet var også i bruk. Enkelte hus kunne ha mange farger i eksteriøret. 

 

skottelia 3.jpg

Skottelia 3, Flekkefjord. Det røde pigmentet basert på jernoksid, ofte basert på biprodukt fra gruvedrift,  fikk gjerne navn etter opprinnelsessted; Røros-rødt, Falu-rødt, Engelsk-rød eller Venetziansk rød.

brogata 7.jpg

Brogaten 7, Flekkefjord. Fargesatt med ulike valører av ubrent umbra.

Jugendstil – 1900-1920

Hus i jugendstil er preget av dempet fargebruk: bleke grågrønne, gule og gråblå farger i tillegg til lys beige og hvit. Ensfargede hus var vanlig. Hvis listverk ble markert, var kontrasten til veggfargen neddempet.

brogata 16.jpg

Brogaten 16, Flekkefjord. Ufarget, pusset fasade. Hjørnekvader og vindusomramminger i engelsk rødt og vinduene i den karakteristiske flate buen i hvitt.

Nyklassisisme/nybarokk – 1910-1930

Forbildet for stilen er eldre, norsk panelarkitektur. Bebyggelsen kan ha både klassisistiske og barokke trekk og også inneholde elementer fra jugendstilen. Det var to hovedretninger når det gjelder fargebruk. Den ene var inspirert av 1700- og 1800-tallets embetsgårder og førte til at hvitfargen ble foretrukket. Dette fikk konsekvenser for sørlandsbyene som rundt første verdenskrig ble hvitmalt, mens bebyggelsen tidligere var dominert av 1800-tallets fargepalett. Den andre retningen tok utgangspunkt i det som ble oppfattet som typisk norsk gårdsbebyggelse, og idealet var ubehandlet, tjæret, oljet eller jernvitriolbehandlet treverk.

 

Oevre Sunde 2.jpg

Øvre Sunde 2, Flekkefjord. Hvitt hus med grønne skodder.Kraftige grønnfarger var gjerne fargesatt med Zinkgrønt, mer jordaktike tomer med grønn umbra.

prostebakken.jpg

Prostebakken 1 b, Flekkefjord.

prostebakken doer.jpg

Prostebakken 1 b, Flekkefjord. Mot det røde og hvite, har døren en mørk kontrasterende grønnfarge.

Funksjonalisme – 1930-1945

Funksjonalismen representerer et radikalt brudd med tidligere tiders stilarter. Bebyggelsen gis friere former, nye materialer og konstruksjoner tas i bruk, og all dekor forsvinner.

I funksjonalismen brukes en rekke farger på hus. Det er ikke så lett å finne klare tendenser. Toetasjes hus hadde ofte ulike farge på etasjene. Ellers var avdempede, lite mettede farger brukt: blekgult, tomatrødt, eplegrønt, men også sterkere farger som sitrongult, oransje og skarp blått. 

Haalandbakken.jpg

Den høye grunnmuren i hvitt og den panelte øvre delen av fasaden omtales ofte som "skjørt og bluse-hus" , et typisk trekk i perioden. Hålandsbakken, Flekkefjord. Øverste halvdel av disse husene fikk gjerne en klar grønn, gul eller rød farge.

Funkis-dør med bruk av glass i geometriske grunnformer. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Funkis-dør med bruk av glass i geometriske grunnformer. Farger var man slett ikke redd. Funkisen har blitt hvit og grå i ettertid. Original fargesetting var ofte modig og frodig. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Etterkrigsfunksjonalisme – 1945-1960

Bebyggelsen i gjenreisingsperioden etter krigen er preget av nøysomhet og materialmangel. Funksjonalismen er fortsatt aktuell, men formspråket er nøkternt og mindre variert enn før krigen. Fargepaletten er som før krigen, men skarpere farger blir mer populært. Vanlige farger var rødt, gult, grønt, grått og hvitt. Belistning var ofte hvit. 

Solvn20-22.jpg

Solveien 20-22, Flekkefjord. Første etasje er malt i en klar rød og øverste etasje i en mørk jernoksid- eller okergul. Vinduer og hjørnekasser i hvitt.

Typehus – 1960-1980 

Typehusene eller kataloghusene kommer for alvor tidlig på 1960-tallet. Mens hus tidligere stort sett var bygd på stedet av lokale byggmestre, blir planlegging og produksjon av bolighus i større grad et industriprodukt. Prefabrikasjon av hele eller deler av hus blir vanlig, og samme hustyper spres over store deler av landet. Geografiske forskjeller i byggeskikk viskes etter hvert mer eller mindre ut. Dette er en utvikling som tok til like etter krigen, men som skjør fart med typehusindustrien.

Typehus beises ofte i mørke nyanser av brunt og grått, såkalte naturfarger. I noen tilfeller males belistning rundt dører og vinduer i hvitt eller kontrasterende farger. Etterkrigsfunksjonalismens varierte fargepalett tas også i bruk på malte typehus.

floeyveien.jpg

Fløyveien, Flekkefjord. Typehuset har gjerne tre store stuevinduer og hvalmet tak. Fasaden kombinerer mur i grunnetasjen og liggende og stående kledning i annen etasje. Mørk, beiset kledning. Brun, sort eller mørk grønn.

Postmodernisme – 1980-2000

Postmodernismen er mest inspirert av sveitserstilperioden. Husene er mindre enn de originale sveitserstilhusene, men er utstyrt med mange av stilens karakteristiske dekorelementer: spir gavlkryss og profilerte vindus- og dørlister. Den vanligste fargen er hvit. Andre farger: grått, gult, blått og rødt, kombineres ofte med listverk i hvitt.

rauli.jpg

Postmoderne hus som henter frem sveitserdetaljer, men i dekkbeiset og ensfarget utførelse. Kledningen er alltid uhøvlet, og gir et grovere uttrykk enn de gamle panelkledte husene har. Vinduene er oftest hvite og har gjerne løse sprosser i pvc. Boligbebyggelse i Rauli sør, oppført rundt 2000. 

Nyfunksjonalisme – etter 2000

Nyfunksjonalismen henter stilimpulser fra 30-tallsfunksjonalismen. Fargvalget er imidlertid helt annerledes. Det som kjennetegner nyfunksjonalismen er fraværet av farger. Husene males hvite, grå eller svarte. Listverk, i den grad det fins, er oftest i samme farge som veggen. I noen tilfeller brukes kledning av ubehandlet løvtre som med tiden skal få et sølvgrått utseende.

1960.jpg

1960-talls hus under ombygging til nyfunksjonalisme. Mørk beis er mye brukt på nye hus i dag. Gjerne i mørke gråtoner. Mange av de nyfunksjonalistiske husene har også umalt kledning. Som Jær-huset vi begynte med. Ringen er sluttet.

Kilder:

Drange, Aanensen og Brænne: Gamle trehus, Gyldendal norsk forlag 2011