Innledning

Kunnskap om historisk fargebruk kan være et godt grunnlag for å fargesette et eldre hus med tilfredsstillende resultat. Dette kalles gjeme å fargesette på analogt grunnlag. Hvis målet er å restaurere nøyaktig - gjenskape bygningen - må den fargeundersøkes før arbeidet settes i gang.

Hensikten med undersøkelsen er å utforske alle dekorative lag. Slike undersøkelser gir grunnlaget for økt kunnskap om stilhistorie og teknologi. Når vi vet hvordan lagene er bygget opp (stratigrafien), kan vi se hvordan malinglag og tapeter, farger og dekor har vært satt sammen på et gitt tidspunkt. Vi kan også få kunnskap om bygningsmessige forandringer som ellers ikke ville vært tilgjengelig.

Kunnskap om husets historie og om materialbruken er selve grunnlaget for å kunne gjennomføre en restaurering som tilfredsstiller antikvariske krav.

I det etterfølgende presenteres forslag til en standard for utførelse av fargeundersøkelser og for utarbeidelse av rapport. Standarden skal gjøre arbeidet enklere, dokumentasjonen mer entydig og samtidig gi et best mulig grunnlag for å kunne etterprøve resultatene.

Bruk av kildemateriale

Det er alltid en fordel å vite mest mulig om en bygning før den skal undersøkes. Opplysninger som kan fortelle om husets tidligere utseende og bruk letter fortolkningen av funnene. Gode kilder til slike opplysninger kan være:

• Branntakster foretatt i forbindelse med husforsikring beskriver bygningen. Slike takster ble vanlige i byene etter 1770. De kan gi verdifulle opplysninger om materialbruk, farger og de-kor. Branntakstene finnes opp- bevart i Statsarkivet.
• Tingprotokoller som inneholder opplysninger om skifter og eiendomsoverdragelser kan også inneholde beskrivelse av bygningene.
• Gamle fotografier er en pålitelig kilde til kunnskap om bygningens tidligere utseende. Selv om fotografiene er i svart/hvitt, forteller de om bygningsmessige forandringer, dekor, farger, valører og materialbruk. Klesdrakter, kjøretøyer og annet som forekommer på bildet kan hjelpe til med dateringen.
• En oppmåling av bygningen er til stor nytte. På oppmålingstegningene kan vi gjøre notater underveis. Disse er gode å ha når rapporten skal skrives.
• Originaltegninger, prospekter og malerier, litterære og muntlige kilder kan også gi verdifull informasjon.

Undersøkelsen

Vi kan bruke flere metoder til å slå fast oppbyggingen av lag på malte flater. De mest eksakte krever forholdsvis avansert utstyr:

• Trinnvis avdekking av hvert enkelt malinglag, kalt fargetrapp.
• Uttak av snitt gjennom malinglagene. Snittet støpes inn i en plastkube, slipes og betraktes gjennom mikroskop.
• Sirkelsliping med fint sandpapir.
• Overmalte dekorasjoner kan avsløres med røntgenopptak. Bruk av sidebelysning er en enkel metode som kan få konturen eller deler av dekoren til å tre fram i overflaten.

Fargetrappen

Denne viser antall malinglag og fargene i kronologisk rekkefølge. Den avdekker også hvilke materialer og redskaper som har vært brukt, overflatenes glans og tekstur samt om lagene har vært dekorert med lasering, ådring, marmorering eller andre teknikker. Ved å sammenholde fargetrapper som er tatt forskjellige steder i et rom, kan vi se hvilke farger som har vært brukt i rommet samtidig.

Fargetrappen er en svært verdifull dokumentasjon som selvsagt mister sin verdi hvis den blir overmalt

Plassering

Fargetrappene plasseres på steder hvor malingen er godt bevart og man har grunn til å anta at alle lagene er intakt. På eldre hus kan eksempelvis dørfylling, ramtre og belistning ha vært malt i forskjellige farger i enkelte perioder. For å finne ut kombinasjonen på et gitt tidspunkt, bør man undersøke overgangen mellom de forskjellige flatene, slik at vi får med fargesettingen på alle bygningsdelene i de forskjellige perioder. Det gjelder også overgangen mellom belistning og vegg og andre steder en kan tenke seg det har vært brukt flere farger.

Hvis undersøkelsen viser at flaten mangler maling, er også dette en viktig informasjon - et såkalt negativt fargespor En dørgerikt som fjernes i et malt interiør vil etterlate seg et umalt felt tilsvarende bredden på gerikten. Utvendig er malingen best bevart på steder som er beskyttet mot vær og vind; på nordsiden av huset, oppunder takutspring, nedenfor vannbrett og på panelets underligger. Malingen er ofte brutt ned og derfor blir fargeprøvene vanskelige å tolke. Avskallinger og reparasjoner kan være årsak til feiltolkninger. Derfor bør det foretas stikkprøver mange steder på bygningen. En mikroskopundersøkelse av malingsnitt kan bli nødvendig for å kunne bestemme rekkefølgen av lagene.

Innvendig 

Her er malingen som regel bedre bevart- og fargetrappen dermed enklere å tolke. Unntak er områder som har vært utsatt for stor slitasje (rundt dørhåndtak), lyspåvirkning (sørvendte vinduskarmer) og varme fra ovner. Hvis flatene ikke er undersøkt systematisk, kan det skje at sjablongdekor, strektrekking og frihåndsdekor i tak, på brannmur, veggtrekk eller dører ikke blir oppdaget. Avskallinger, punktvis flekking, reparasjoner og delvise oppmalinger, fjernete, gjenbrukte eller utskiftede romelementer kan likeledes føre til feiltolkninger.

Vegg- og taktrekk kan være fjernet. Ved å løsne på dør- eller vindusgerikter og brystnings- eller taklister kan en finne spor etter disse, ettersom de ofte ble skåret ned langs listene.

Når vi planlegger hvor fargetrappene skal plasseres, må vi ta standpunkt til hvor mange av dem som skal bli stående etter at restaureringsarbeidene er avsluttet og være nøye med plasseringen av dem. Hvor de skal stå, avhenger av rommets funksjon. En bør konferere med husets eier, slik at trappene ikke blir et uønsket element. De bør ikke stå i direkte sollys eller på steder som er utsatt for slitasje.

Før det er avgjort hva som skal beholdes av tapeter, lerret, panel, gulvbelegg og andre typer belegg, bør vi være forsiktige med å fjerne eller skjære store hull når vi utforsker lagene. Vi kan lage en liten «luke». Ved å skråskjære kantene, blir det lettere å lime lappen på igjen senere.

De fleste kan trene seg opp til å lage en fargetrapp. Framgangsmåten er vist på illustrasjonen på neste side. Etterhvert som en arbeider seg ned gjennom lagene, danner det seg en rute for hvert malinglag. Disse rutene, som passende kan være 2x3 cm, er for små som underlag for en grundig dokumentasjon. Hvis vi ønsker å undersøke ett av lagene nærmere, eller vi bestemmer oss for å bruke nettopp dette laget som utgangspunkt for restaureringen av rommet, lager vi en større avdekningsprøve på ca 10x10 cm. Dette er stort nok til å kunne gi et riktig inntrykk av farge, glans, tekstur, material- og redskapsbruk. Hvis vi skal kopiere dekor, er det nødvendig å avdekke store nok flater til å kunne oppfatte alle variasjoner.

Fargetrapp - steg for steg.

a. Merk først av et rektangulært felt, ca 3x30 cm, og smør malingfjerner på helefeltet.

b. Når det øverste malinglaget er bløtt - «koker» -fjernes det med skarp kniv eller skalpell.

c. Et nytt lag malingfjerner påføres, men slik at en ca. I cm bred stripe av det malinglaget som kom fram sist blir stående urørt.

d. Fortsett med å fjerne malinglagene i tur og orden slik at hvert lag blir synlig med et lite felt. Du kan regne med å finne mange lag.

e. En ferdig fargetrapp, for enkelthets skyld illustrert med bare tre malinglag. (Lag 3 er det øverste som ikke er fjernet). Til slutt gjøres en skrapeprøve ned til treverket. Laget nærmest treverket er trolig grunning. Rengjør med white spirit og tørk av prøven. Merk prøven med T for treverk, G for grunning, og gi lagene nummer innenfra og utover. Undermaling med lasur over eksempelvis en ådring, merkes med samme nummer samt a. og b. Da blir det lettere å systematisere funnene.

Referanser

Hvis det er nødvendig å fjerne alle tidligere malinglag, setter vi igjen prøver på steder der lagene er mest mulig intakte og helst der de ikke er sjenerende synlige. Dette er ikke alltid så lett å få til - eksempelvis på dører. Her må vi forøvrig passe på at både fylling, ramtre og belistning blir dokumentert.

Bleking

Linoljemaling som har stått tildekket gulner. Fargene på malinglagene som blir avdekket er derfor ikke korrekte; hvitt er blitt gult, blått er blitt grønt osv. Dagslyset vil bleke gulningen, men det tar opptil et par måneder før fargen har fått sitt opprinnelige utseende tilbake. Først når fargeprøven er bleket, kan den tjene som forbilde for NCS-koding og blanding av maling.

Merking av fargetrappen

Etter at undersøkelsen i et rom er avsluttet, merkes de fargetrappene som fortsatt skal bli stående. Til foreløbig merking brukes blyant. Til permanent merking brukes bokstaver/tall (som er enkle å fjerne ved feilmerking), tusj uten sprit (som bleker) eller maling. Hvis rommet skal males, trekker vi opp omrisset av fargetrappen med blyant og linjal slik at maleren kan male inntil blyantstreken. Vi bruker ikke tusjpenn til dette fordi den synes gjennom malingen. Det er lett å glemme å ta med den øverste ruten med det siste malinglaget.

Malinglagene merkes fortløpende med tall, fra det eldste malinglaget og oppover. Det er de komplette malinglagene som nummereres. Hvis et lag består av to arbeidsoperasjoner, som eksempelvis ådring og lasurteknikker, avdekkes en rute for grunningslaget og en for lasuren. Disse merkes med samme tall, henholdsvis a og b. Urnalt trevirke merkes «T». Grunning, mellomstrøk, flekking merkes med «G», mens kitt og sparkel merkes «K».

Hvis det oppstår usikkerhet på grunn av slitasje eller mislykket skraping, slik at det er vanskelig å skille lagene fra hverandre, merkes ruten eller rutene med for eksempel 8110. Hvis vi velger å male rommet med en av fargene i trappen, markeres denne med en godt synlig prikk. 

Merkingen sier nødvendigvis ikke noe om den innbyrdes sammenhengen mellom fargesettingen på de forskjellige bygningsdeler og flater i rommet på et gitt tidspunkt - de korfasene. Farger som man mener er malt samtidig merkes på de forskjellige fargetrappene med bokstaver: A for fase 1, B for fase 2 osv.

Hvordan forstå en fargetrapp

Det kreves en viss erfaring for å kunne tolke en fargetrapp - blant annet må en ha kjennskap til tradisjonelle materialer, maleteknikker og stilhistorie og til hvilke faktorer som innvirker på prøvens nåværende utseende, samt mulige feilkilder.

Malingenes bindemiddel må bestemmes (lim, linolje, alkyd, akrylat osv.). Det kan være nødvendig å foreta en pigmentanalyse under mikroskop for å kunne tolke en farge. Materialene kan være preget av forskjellige former for skader og nedbrytning. Nedbrytning av bunnmaterialet vil kunne påvirke overflatesjiktets utseende, for eksempel hvitt papir som har blitt brunt.

Grunningsstrøk. Ferskt treverk og andre underlag ble som regel satt inn med et strøk grunning for å gi et jevnt, sugende, ensfarget underlag. Strøket er ofte grått. Enkelte bygningsdeler (gulv, dører) kan ha flere lag grunning, oftest oker og grå. Vinduer kan ha helt svart grunning under den grå. Grunningen kan variere i tykkelse, fra tynne vask til tykke lag. Det ble gjerne brukt malingrester. Derfor kan fargen variere i samme grunning.

Tynne grunninger kan være vanskelige å avdekke og skille fra overliggende lag. Grunningsstrøk, eller snarere mellomstrøk, kan også forekomme oppå tidligere malte flater. Flekking ved reparasjoner i malinglaget er gjeme tynne og faller utenfor «fargeskjemaet» for resten av rommet.

Enkelte malingteknikker krever to eller flere malingslag, og dette kan føre til feiltolking. Det gjelder ådring, hvor det vanligvis blir lagt en lys, opak bunnfarge og et mørkere, laserende toppstrøk som imiterer treverk. Toppstrøket er som mange lasurer ofte harpiksholdig og skades lett ved avdekking. Lasering kan forekomme i mange farger og ofte uten spesielle overflateeffekter - slik som ådring. Marmoreringer er som regel bygget opp av flere opake eller transparente malingslag, utført vått-i-vått eller vått på tørt.

Malingstekstur eller penselskrift som går diagonalt på vedretningen kan tyde på at man har støtt på en marmorering. Mønsteret kan imidlertid være så stort at det ikke oppdages på en fargetrapp. Det samme kan være tilfellet hvis man støter på en del av en dekorasjon. Da kan fargen lett feiltolkes som et separat malingslag.

Misfarging kan ha flere årsaker. Støv, fett og sot som legger seg på malingen er vanlig blant annet på kjøkkenet, og da mest påfallende høyt på veggen og i taket. Olje i et malinglag kan påvirke det underliggende lag, mager oljemaling, limfarge, likeledes klister fra tapetlag. Et overliggende malinlag som trekker ned i sprekkene på et krakelert malinglag kan vanskeliggjøre tolkningen av farge.

Bleking kan gjøre en farge helt ugjenkjennelig. Prøysserblått, spesielt i blanding med blyhvitt, er svært utsatt, likeså en rekke organiske fargestoffer og blandingsfarger med disse. Eksempelvis vil grønn blandet av lysekte blå og organisk gul bli blå etter bleking. Stikkprøver tas på steder som ikke er utsatt for direkte dagslys.

Bygningsdeler kan ha blitt gjenbrukt forskjellige steder i bygninger eller bragt inn fra andre bygninger. Disse vil ha et annet fargeskjema enn resten av rommet i tiden før de ble flyttet.

Når en skal fargekode og stryke opp en malingsprøve, må dette skje i dagslys. I lampelys er det ikke mulig å vurdere fargene riktig.

Veileder fra Riksantikvaren. Første gang utgitt september 1994. Nytt opplag: 2004