Gamle hus, eller hus med sjel om du vil – en maler blir til

Fantasimarmor. Foto: Einar Nilsson

Jeg vil si at jeg har vært heldig som har blitt bitt av "gamle-hus-lidenskapen". Vet ikke om den kommer av seg selv, om den er genetisk arvelig eller om den kan/må tillæres. Jeg vokste i alle fall ikke opp i noe gammelt hus, ei heller hadde jeg foreldre som drev med håndverk av noe slag. Men siden jeg tidlig så verdien i å fikse, reparere og lage saker (entusiastisk på sløydsalen kan du si), ble jeg i alle fall oppmerksom på gleden ved å holde på med håndverk. Estetisk sans er kanskje mer medfødt, kanskje fra mormor? For min mormor Frida, ivrig porselensmaler og livsentusiast, sa alltid at jeg måtte lære meg et håndverk, dét kom det alltid til å være bruk for, folk som KAN noe.

Jeg har aldri gått i tradisjonell malerlære, men har drevet med mye forskjellig, og har ikke vært redd for å skitne meg til. Så når jeg hadde reist til Florida som eventyrlysten 20-åring, ble jeg omgående interessert når jeg traff han som ble min læremester i tapetserings- og malerfaget. Han bedyret at han drev med kunsthåndverk, at han kunne forskjønne triste interiører på kort tid ved hjelp av farger; maling og noen ruller med tapet. Hans entusiasme for håndverket, for faget og alle mulighetene traff meg i hjertet, og vi jobbet side om side i nesten to år. Rundt omkring i Sør-Statene; i private hjem, sykehus, tobakksfabrikker og show rooms for å nevne noe.

Sjablonmaling i dyp konsentrasjon. Foto: Einar Nilsson
Sjablonmaling i dyp konsentrasjon. Foto: Einar Nilsson
einar_nilssonshv.jpg
Einar Nilsson

Einar Nilsson har en mangfoldig bakgrunn innen interiør og restaurering.

Han driver firmaet EinArt - et vekselbruk innen grafisk formgiving, utstillings- og romdesign, maling, tapetsering og interiørarbeid med hovedvekt på gamle teknikker.

Etter hvert kjent som malemannen i TV2-serien Tid for Hjem.

Klikk her for å gå til Einars hjemmeside.

Når jeg kom hjem i 1986 og startet min business som "tapetkunstner", skjønte jeg at jeg måtte være mer allsidig her i landet enn den spesialiseringen innen fagene jeg hadde sett i USA. Og da jeg traff "husdoktoren" Geirr Vetti i Bergen, som kunne forvandle kondemnable rønner fra 1700-tallet til beboelige hus med historisk sus tilpasset et moderne liv, hadde jeg kommet hjem igjen!

Han ble min nye inspirator til å se verdien i det opprinnelige, få det frem i lyset, forbedre på riktig måte. Og ikke minst få meg til å sette meg inn i hvilken stilperiode vi snakker om; når er huset bygget, hvordan ser vi det, er det bygget om, se på listverk, se på dekor og se på tapeter. Rekonstruering av dekormaling, strekdekor og tapeter - som å polere et irret smykke; som å slipe en diamant? I alle fall er det bra å ha en sånn innstilling til jobben. Sammen med denne inspiratoren og superhåndverkeren har jeg gjort noen store restaureringsoppgaver, rett og slett gjort noe som kommer til å stå igjen etter oss. Det er klart sånt er givende å være med på. I hus som har sjel kan en jobbe med hele seg involvert - jobbe med hele sjela!

Sjablongull og fargesterkt. Foto: Einar Nilsson
Sjablongull og fargesterkt. Foto: Einar Nilsson

Det finnes en del håndverkere som har gamle hus som hovedfelt, og det er klart at en må tenke ganske annerledes enn i nybygg. I malerfaget går det gjerne i avdekking; utforskning av flater, lete seg bakover i lag på lag med tapeter eller malingslag, sammenligne med fargeoversikter fra de forskjellige periodene og kanskje komme frem til gode kombinasjoner som en kan male opp igjen rommene med. Det kan være litt av et tålmodighetsarbeid, men absolutt verdt tiden!! En må gjerne utføre arbeidet på tradisjonelt vis; feks bruke malerpensel der en idag ville brukt rulle, linoljemaling istedet for latex osv osv.

Måten å lage vegger og himlinger på før var å trekke tømmerveggene med lerret, linlerret eller bommulslerret, etterhvert brukte man jutestrie med maskinpapir. Denne teknikken bruker jeg selv mye i gamle hus der det opprinnelig er slike overflater, men også i nye hus hvor eierne ønsker en litt mykere overflate enn de "døde" gipsplatene som ellers brukes overalt.

Malerfaget er i det hele tatt svært allsidig, så lenge en er innstilt på å lære hele tiden. Og føle at en skaper noe, forbedrer noe. Dét gjør det vel verdt å holde på med! Hilsen Einar J