Det gode liv på landet

Lystgårder i Halden

Rød herregård. Foto: Lene Buskoven/ Riksantikvaren

Bylivet kunne være en tvilsom fornøyelse i gamle dager. Man bodde tett på hverandre, fattige og rike, folk og fe. Med åpne kloakker, støv og støy er det forståelig at innbyggerne ønsket seg ut på landet når sommeren nærmet seg. 

 

Like utenfor Halden sentrum oppførte velstående byborgere på 1700- og 1800-tallet sine landsteder. Størrelsen kunne variere fra beskjedne løkker til store herregårder. Samlet satte disse et markant preg på byens omland.

Fortsatt kan vi finne mange bevarte lystgårder som en perlerad rundt Halden. Halden var en rik kjøpstad på 1700- og 1800-tallet, som på 1900-tallet stilnet til en søvnig småby. Mens andre byer i framtidsoptimisme bygde nytt og moderne, ble gamle hus og miljøer bevart i Halden. Det gjelder også omlandet, der lystgårdene befinner seg.

Orød (Oreid). Foto: Jens Bakke
Orød (Oreid). Foto: Jens Bakke
Slik fremstår ballsalen på Orød i dag. Foto: Anne Håbu
Slik fremstår ballsalen på Orød i dag. Foto: Anne Håbu

Byfolk og bønder

Det var store forskjeller mellom fattige og rike i det gamle samfunnet, og det var stor forskjell mellom bygd og by. Borgerskapet tilhørte en europeisk orientert bykultur, og anleggene de oppførte, skilte seg markant fra gårdene som utgjorde bondens landskap. Lystgårdene skulle ikke bare være sommerhus, de var også viktige i forsyningen av byen. Om borgerne var aldri så pengesterke, var samfunnet fremdeles preget av naturalhusholdning. I gamle kontrakter kan man lese at «Husmanden» hadde oppgaven med daglig å levere melk til herskapet i byen, samt sørge for fôr og oppstalling av hester. Gartneren skulle levere frukt, grønnsaker og blomster, og ekstra prestisje ga det å kunne levere fersken og druer fra eget drivhus.

 

Park, hage og alleer

Lystgårdene var tenkt for sommerbruk. Det ble brukt mange penger på å anlegge park og hager. Fortsatt finnes det rester av hageanlegg med dammer, terrasser, hageganger, edelløvskoger, utsiktspunkter og monumenter, noen steder også gravsteder for familien. På Rød og Schitlerhytta står det fortsatt gravminner, mens gravstedene på Store Bjørnstad og på Orød er slettet. 

Rød herregård. Foto: Lene Buskoven/ Riksantikvaren
Rød herregård. Foto: Lene Buskoven/ Riksantikvaren

Herskapshuset utenfor byen

Herregårdslivet var et ideal, og adelens gamle setegårder ble kjøpt opp av velstående borgere for bruk som sommerresidenser. Trelasthandler Truels Wiel kjøpte Berby herregård i 1780, og hans kollega Thomas Stang kjøpte Thorsø herregård i Torsnes i 1786. De fleste lystgårdene finner vi imidlertid like utenfor den gamle bygrensen. Det hadde en praktisk årsak: Eierne hadde sitt kjøpmannskap å passe. En handelsmann var avhengig av å være tilstede der tingene skjedde, og forretningene skjedde i byen. Derfor lå lystgårdene helst innen få kilometers radius fra Halden sentrum, og gjerne enda nærmere. Thomas Stang (barnebarn av ham på Thorsø) hadde 400 meter fra bygården i Adelgata til sitt sommerhus på Knardal.

Trekker vi en linje mellom kirkene i Berg, Asak og Idd, vil vi oppdage at de fleste gårdene innenfor dette triangelet har vært eid og brukt av byborgere. På mange av gårdene står det fortsatt monumentale hovedbygninger som minner fra tiden da de var sommerlige herskapshus. Gårdene er mange: Østgård, Grimsrød, Marienlyst, Store Bjørnstad, Orød, Stumberg, Risum, Knardal - for å nevne noen.

 

Sommerro og Sorgenfri

Navn kan avsløre at flere av gårdene rundt Halden har en fortid som annet enn bondegårder: «Fredriksfryd» er i ren begeistring oppkalt etter eieren selv, Friderich Bentzen, som fikk skilt ut gården fra Orød. Litt mer beskjeden var kjøpmann Peter Schütte, som i 1812 fikk skjøte på en parsell av Rishaugen og kalte stedet «Sophienlund» etter sin kone. Man kan forstå at kaptein Schnitler i 1815 døpte om plassen «Galgebakken » til «Schnitlers Hytte», som kammerherre Radich senere omdøpte til «Roligheden ». «Sommerro» er også et typisk lystgårdsnavn fra tidlig 1800-tall, mens navnet «Sorgenfri» er litt eldre, navngitt av Peter Anker på slutten av 1700-tallet. Kanskje var Anker inspirert av Fredrik den stores lystslott i Potsdam - «Sans Souci» - uten sorger eller bekymringer …

Berby herregård. Foto: ukjent/ Riksantikvaren
Berby herregård. Foto: ukjent/ Riksantikvaren

Stormannsdrømmer og overmot

Lystgårdene var ikke nødvendigvis store. Mange av løkkene under det gamle Osgodset kunne være ganske beskjedne, og huset på Schnitlerhytta er ikke mer enn snaut 90 kvadratmeter stort. Noen kunne og ville bygge større. Størst av alle lystgårdene er Rød herregård - som ikke er oppført som en adelig herregård. Rød var bygd for sommeropphold og representasjon for familien Tank, som hadde sitt bosted i Halden by. Først omring år 1800 ble Rød helårsbolig for eieren. Kanselliråd Carl Adolph Dahl ville også bygge herskapelig og oppførte fra 1811 Vevlen ved Idd kirke. En murbygning på størrelse med et lite slott, som må ha kostet alt for mange penger. Dessverre gikk de gode konjunkturene fra 1811 raskt over i nedgangstider, og det store huset ble aldri fullt innredet. I snart 200 år har det veldige byggverket skapt bekymringer for kansellirådens etterkommere.

 

En epoke i graven

Lystgårdene gikk av mote i siste del av 1800-tallet. Samfunnet forandret seg, kommunikasjonene gikk raskere, og Halden endret karakter. Grosserernes barn og barnebarn flyttet ut av forfedrenes store bygårder og bygde seg villaer utenfor sentrum. Der de gamle lystgårdene hadde ligget helt inn mot byen, finner vi fra slutten av 1800-tallet nye villastrøk. Byen spiste opp de mest nærliggende delene av det gamle lystgård- og løkkelandskapet, og store eneboliger ble oppført i Dyrendalsveien og Busterudkleva. Fritid og ferie kom til som nye begreper. Den nye tids kapitalister kjøpte seg heller landsted på Hvaler enn lystgård på Iddesletta. Den siste lystgården ved Halden som ble brukt på tradisjonelt vis, var Rishaugen. Her tilbrakte forlagsbokhandler William Nygaard somrene fram til han døde i 1952.

Idd og Enningdalen historielag

Om Orød skriver Idd og Enningsdal historielag: "Hovedbygning bærer preg av å være bygget for fest. Mot Femsjøen ligger stuene på rad. I midten ligger ”dansesalen” med ekstra takhøyde og utgang til hagen". Foto: Trond Harelund
Om Orød skriver Idd og Enningsdal historielag: "Hovedbygning bærer preg av å være bygget for fest. Mot Femsjøen ligger stuene på rad. I midten ligger ”dansesalen” med ekstra takhøyde og utgang til hagen". Foto: Trond Harelund
Etter mange års forfall fremstår Orød i sin gamle prakt. Ikke minst takket være eierne Tor Øvrebø og Anne Håbu som mottok Halden kommunes byggeskikkpris i 2014. Foto: Trond Harelund
Etter mange års forfall fremstår Orød i sin gamle prakt. Ikke minst takket være eierne Tor Øvrebø og Anne Håbu som mottok Halden kommunes byggeskikkpris i 2014. Foto: Trond Harelund