- Å -

En vedsjå i fiskeværet Å

#

I den ytre delen av Lofoten ligger fiskeværet Å, omgitt av urolig hav og høye fjell. Her er også et enestående bygningsmiljø fra 1800-tallet bevart, med bolighus, rorbuer, stabbur, uthus, butikk og hermetikkfabrikk. Fiskeværet har selvfølgelig også en vedsjå, altså et vedskjul.

Fiskeværet Å har vært i familien Ellingsens eie siden 1842. Anlegget er godt bevart og fremstår stort sett slik det var rundt forrige århundreskifte. Sentralt ligger den fredete hovedgården fra 1864, og spredt rundt anlegget ligger hus med nødvendige funksjoner i et 1800-talls fiskevær.

 

Vedsjå – mer enn en bod til ved

Vedsjåen hadde en sentral plass i fiskeværet. I første etasje fantes veden, noe man trengte store mengder av i et fiskevær. Både til alle ovner i hovedgården, butikk og rorbuer og ikke minst til bakerovnen. I andre etasje var et like påkrevet tørkeloft for klær. Ingen vet sikkert når vedsjåen er bygget, men antakelig er den fra rundt 1900.  

Vedsjåen før arbeidene startet opp. Andre etasje er godt ventilert. Her var det tidligere tørkeloft for klær. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Vedsjåen før arbeidene startet opp. Andre etasje er godt ventilert. Her var det tidligere tørkeloft for klær. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
På deler av taket hadde skiferstein falt ned med følgende skader i undertekkingen av spon. Legg merke til den første raden med rektangulær stein. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
På deler av taket hadde skiferstein falt ned med følgende skader i undertekkingen av spon. Legg merke til den første raden med rektangulær stein. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet

Åpent for besøkende

Å er et velbesøkt fiskevær og flere bygninger står åpne for publikum. I den forbindelse skal vedsjåens første etasje bygges om til en enkel kafe kombinert med resepsjon for turister som skal benytte rorbuene. For å kunne brukes i en ny rolle har det blant annet vært nødvendig å utbedre taket. Det er Bygningsvernprosjektet i Skjerstad/Bodø kommune, sammen med Karl Prytz som har utført arbeidene vi skal se nærmere på. Prosjektet har fått støtte av Fortidsminneforeningens prosjekt "Kulturminner for alle" og Norsk kulturarvs "Ta et tak".

 

Kan materialer på tak være spennende?

For Arnstein Brekke, leder av bygningsvernprosjektet, handler arbeidet om mer enn bevaring av en fysisk bygning, det handler også om opprettholdelse av gammel håndverkskunnskap. Hvilke materialer brukte man? Hvordan bearbeidet man dem og hvorfor?

- Vedsjåen er interessant fordi den forteller noen om skiftende trender på tak. Den sier også noe om innbyggernes aksjonsradius og kontaktnett. Det er få byggematerialer lokalt i Å. Skifer, spon og andre byggemateriale, selv fyringsved måtte fraktes inn, forteller Brekke.

Fra begynnelsen av 1800-tallet ble en tynnere spon, ofte ble kalt "stukken spon", "stikker" eller bare "spon" populær. Den kom mange steder til å utkonkurrere bruk av never med ulik overdekking. Antakelig ble den mer utbredt da det ble mulig å fremstille små spikre. Slik produksjon kom i gang fra begynnelsen av 1800-tallet da Christel Wilhelm Rosing fra Fredrikstad fikk monopol på produksjon av småspiker med en maskin han selv hadde fremstilt *. En annen grunn kan være at bygningene ble større, da kom også behovet for et lettere tekkemateriale enn torvtak.

Litt ulike dimensjoner på sponen tyder på tidligere reparasjoner. Det var nødvendig å erstatte råteskadet spon på enkelte steder. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Litt ulike dimensjoner på sponen tyder på tidligere reparasjoner. Det var nødvendig å erstatte råteskadet spon på enkelte steder. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Utbedring av en råteskade i troa og et nytt forkantbord. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Utbedring av en råteskade i troa og et nytt forkantbord. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet

Skifer over spontaket

I dag er bygningen tekket med skifer som antakelig kommer fra Røros eller Beiarn. Under skiferen fant håndverkerne det som kan ha vært den opprinnelige tekkingen, nemlig spon. Den kan ha kommet fra Namdalen i Trøndelag. Arnstein Brekke har erfart at det ikke er uvanlig å finne spontekking i området.

Funn indikerer at spon fikk en stor utbredelse fra andre halvdel av 1800-tallet, men kort levetid. Som regel ble den erstattet av blikkplater, skifer, tegl eller papp som begynte å komme i handelen. Kanskje har det vært noen som har agitert for bruken av spon? Brekke antyder at det kan se ut til at spon som tekkematerialet i området, ble erstattet etter kun noen tiår.

Skiferen festes direkte i troa med klipt spiker. Hakk på siden av dråpeskiferen er for innfestingen. Ingen hull blir eksponert når skiferen i raden over legges på plass. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Skiferen festes direkte i troa med klipt spiker. Hakk på siden av dråpeskiferen er for innfestingen. Ingen hull blir eksponert når skiferen i raden over legges på plass. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Noe skifer ble skiftet ut, den gamle ble rengjort og sortert. Man bør forsøke å bruke jevne tykkelser på radene. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Noe skifer ble skiftet ut, den gamle ble rengjort og sortert. Man bør forsøke å bruke jevne tykkelser på radene. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet

Taket på vedsjåen

På vedsjåen er sponen lagt rett på taktroa, uten den vanlige lufting mellom bordene i troa. På værharde Å har ikke det vært nødvendig. Sterk vind sørger for god lufting uansett. Allikevel er klimaet på Å såpass fuktig at spontekking kanskje ikke er helt optimalt. Det kan ha bidratt til at taket ganske snart ble tekket over av skifer. Når det skjedde er usikkert. Det som derimot er sikkert er at man lot sponen ligge. Skiferen ble simpelthen spikret rett på sponet. Dermed ble en relativt kort, men spennende tradisjon bevart for ettertiden.

Når et tak er i dårlig stand står man ovenfor flere valg. Skal det lektes opp? legges papp og skal gammel tekking bort? Hvordan skal man dokumentere tidligere materialbruk? Endret bruk av en bygning fører som regel med seg nye løsninger. På vedsjåen ble det derimot besluttet å gjøre en ren reparasjon. Skiferen ble tatt ned og skader i troa ble utbedret. Spontaket ble delvis reparert før skiferen ble lagt tilbake. Sponen på østsiden var i ganske bra stand, den hadde større skader på den værharde vestsiden. Her var også skiferen mer uregelmessig sortert og montert, kanskje den har vært omlagt tidligere, sier Brekke.

Løsningene ble valgt for å bevare utførelsen og bygningens uttrykk. I tillegg fungerer den gamle sponen fortsatt som et godt tettesjikt mellom skifer og troa. Metoden med å remontere skifer på eldre spontekking ble et interessant valg, som viste seg gjennomførbart. Materiale og leggeteknikk er dessuten bevart for ettertiden.  

Sluttført! Nå mangler bare et strøk med tranmaling. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet
Sluttført! Nå mangler bare et strøk med tranmaling. Foto: Karl Prytz/Bygningsvernprosjektet

*Godal, Jon Bojer: Tre til tekking og kledning, Frå den eldre materialforståinga. 1994. Landbruksforlaget.