Her gir vi en oversikt over de viktigste aktørene i den offentlige kulturminneforvaltninga. 

Klima og miljødepartementet

Klima- og Miljødepartementet har hovedansvaret for den norske miljøforvaltningen og har et særlig ansvar for å ivareta Regjeringens miljøpolitikk.  Departementet er også øverste planmyndighet for å sikre at miljøhensyn blir tilstrekkelig ivaretatt i arealplanleggingen. I Norge inngår forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer i den helhetlige miljøforvaltningen.

Departementet skal koordinere det nasjonale arbeidet med kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Departementet skal være en pådriver for å sørge for at alle sektormyndigheter følger opp nasjonal kulturminnepolitikk. Alle departementer har et eget ansvar for at kulturminnehensyn tas og at nasjonal kulturminnepolitikk følges opp innenfor deres ansvarsområder. Klima- og Miljødepartemente er rådgivende instans overfor de øvrige departementer i dette arbeidet, samtidig som departementet selv skal initiere, utvikle og gjennomføre tiltak gjennom egne virkemidler.

Den offentlige forvaltninga av kulturminner og kulturmiljøer er delegert til Riksantikvaren, fylkeskommunene og Sametinget.  Men kommunene har også et viktig ansvar.

Klima- og Miljødepartemente fordeler midler til sine underliggende virksomheter. Disse bevilger midler til forskjellige typer kulturminnetiltak.

Landbruks- og matdepartementet

Landbruks- og matdepartementet jobber for å opprettholde et levende landbruk over hele landet. Ved siden av å produsere varer og tjenester, produserer landbruket fellesgoder for samfunnet, inkludert forvaltning av kulturhistoriske verdier. Å sørge for at miljømål blir ivaretatt og oppnådd inngår i departementets arbeidsoppgaver. Bevilging av midler over jordbruksavtalen til ulike miljøformål er en del av dette.

SMIL-ordningen er departementets viktigste virkemiddel for å bidra til å oppfylle det nasjonale målet om forvaltning av landbrukets kulturminner og kulturmiljøer som grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping. Regionale miljøprogram er et annet viktig virkemiddel. Gjennom sistnevnte sikres kulturminner årviss skjøtsel og vedlikehold - blant annet automatisk freda kulturminner, arkeologiske kulturminner og nyere tids kulturminner som steingjerder og rydningsrøyser. 

Det sektorvise miljøansvaret

Alle statlige sektorer har et selvstendig ansvar for å ta miljøhensyn på sine områder. Dette prinsippet står sentralt i miljøvernpolitikken. Ansvaret for kulturminner i statlig eie ligger hos de ulike statlige eierne selv.  I 2006 ble det ved kongelig resolusjon pålagt alle statlige eiere av kulturhistoriske eiendommer å utarbeide verne- og forvaltningsplaner for sine eiendommer. Til daglig innebærer dette ansvaret at alle statlige sektorer skal:

• Sørge for ivaretakelse av egne kulturminner
• Ta hensyn til kulturminner i sin virksomhet
• Ta i bruk kulturminner som kilde for verdiskaping innen sin sektor

Riksantikvaren

Riksantikvaren arbeider for å fremme god forvaltning av mangfoldet av kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Dette innebærer at den fysiske kulturarven blir forstått og brukt som premiss og ressurs for videreutvikling av fysiske omgivelser i hele landet. Samtidig skal Riksantikvaren fremme langsiktig vern av et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer, som kilde til kunnskap og opplevelse. Riksantikvaren har også ansvar for at kulturminner knyttet til samene som urfolk og til de nasjonale minoritetene blir ivaretatt.Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Miljøverndepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken. Direktoratet har det overordnete faglige ansvaret for fylkeskommunenes og Sametingets arbeid med kulturminneforvaltning.  

Riksantikvaren skal

• utøve myndighet med vekt på både kulturminnefaglige og andre samfunnsmessige hensyn
• være støttespiller for regional og lokal kulturminneforvaltning
• være rådgiver og samarbeidspartner for eiere, frivillige organisasjoner, den interesserte allmennheten og andre sektorer med interesse og ansvar for kulturminneforvaltning

Eiere av freda og verneverdige kulturminner kan søke om midler hos Riksantikvaren til arbeidet med istandsetting, skjøtsel og bevaring. Disse midlene brukes primært til freda kulturminner. Midlene forvaltes av fylkeskommunene og Sametinget, og spørsmål om midlene kan rettes dit.

Fylkeskommunene

Fylkeskommunene utgjør sammen med Sametinget den regionale kulturminneforvaltningen.  Fylkeskommunene skal samarbeide med og veilede kommunene. De skal påse at viktige kulturminnehensyn blir tatt i forbindelse med ulike tiltak. De har blant annet ansvar for å undersøke hvordan arealplaner vil virke inn på kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Fylkeskommunene gjennomfører arkeologiske registreringer som en del av dette arbeidet.

Fylkeskommunene forvalter tilskuddsordninger til kulturminner. Mer informasjon skal finnes på hver enkelt fylkeskommunes nettside, eller ved å ta kontakt med fagfolk i fylkeskommunen som jobber med kulturminneforvaltning.  

Funn av automatisk freda kulturminner skal meldes til fylkeskommunen. Fylkeskommunen vil da dokumentere funnet og vurdere hvordan man sikrer det for framtida. Er det funnet gjenstander eldre enn 1537 eller mynter fra før 1650, vil staten dekke utgiftene ved arkeologisk undersøkelse. Varslingsplikten gjelder også ved funn av samiske gjenstander som er eldre enn 100 år.

Sametinget 

Det tradisjonelle samiske bosettingsområdet strekker seg fra de nordlige delene av Hedmark i sør via Trollheimen i vest til Sør-Varanger i øst. Men både kjente kulturminner og skriftlige kilder viser samisk tilstedeværelse også utenfor det tradisjonelle bosettingsområdet, slik at samiske kulturminner også kan påtreffes i slike områder.Sametinget har forvaltningsansvar for samiske kulturminner og kulturmiljøer i hele Norge. Sametinget utfører samme type forvaltningsarbeid som fylkeskommunene. Ved spørsmål som omhandler samiske kulturminner og kulturmiljøer er Sametinget rette instans å henvende seg til.

Sametingets hovedadministrasjon ligger i sametingsbygningen i Karasjok. I tillegg har Sametinget stedlige kontorer i Kautokeino, Varangerbotn, Snåsa, Drag, Kåfjord, Evenes og Tromsø. Kontaktinformasjon til fagfolk innen kulturminneforvaltning finner du på Sametingets nettsider.

Kommunene

Kommunenes innsats er avgjørende for å ta vare på kulturminner, kulturmiljøer og landskap, særlig gjennom arbeidet med arealplaner etter plan- og bygningsloven. I planarbeidet har lokal forvaltning et ansvar for at verdifulle kulturminner i nærmiljøet blir anerkjent og tatt hensyn til. I tillegg har kommunene myndighet etter flere lover som angår kulturminner, blant annet som landbruksmyndighet etter jordloven og som skogmyndighet etter skogbruksloven. Kommunene er også økonomisk ansvarlig for vedlikehold av kirker og kirkegårder.

SMIL-ordningen forvaltes av kommunene. Tilskuddsordningen er et av de viktigste økonomiske virkemidlene kommunene har i det lokale arbeidet med jordbrukets kulturminner og kulturmiljøer. Noen kommuner kan også ha egne midler avsatt til kulturminnearbeid.

Kommunene må rette seg etter de nasjonale miljømålene på kulturminnefeltet og føringer fra Riksantikvaren, fylkeskommunene og Sametinget. Samtidig kan kommunene ta kulturminnehensyn de finner viktige på lokalt nivå.

Det er nødvendig at kommunene har god og oppdatert kunnskap om lokalhistorie og egne kulturminner. Kunnskap om kulturminner er nyttig både for arealplanlegging og forvaltning, undervisning, formidling og næringsutvikling. De siste åra har Riksantikvaren oppfordret norske kommuner til å utvikle egne kulturminneplaner. Kommunedelplaner for kulturminner er gode verktøy for forvaltninga og øker samtidig oppmerksomheten og kunnskapen om kulturminnene i kommunen. Mange kommuner samarbeider med museer, lokalhistoriske arkiv, historielag og andre lag og organisasjoner for å ta vare på lokalhistorien og kulturarven.

Noen kommuner har egen byantikvar eller kulturminneansvarlig som er rådgiver i kommunen i spørsmål som gjelder bevaring av arkitektonisk og/eller kulturhistorisk verdifulle kulturminner.

Hensynssone vern

 ”Hensynssone vern” i plan- og bygningsloven av 2009 har erstattet ”spesialområde bevaring” i plan- og bygningsloven av 1985. Hensynssone vern kan omfatte landskap, bygningsmiljøer eller andre kulturmiljøer.

Bestemmelsen kan blant annet brukes for å sikre at man tar hensyn til verdifulle elementer både ved bygningers eksteriør og interiør.

Brukes bestemmelsen på interiører gjelder dette i første omgang interiører som er offentlig tilgjengelige. Hensynssone vern er også den anbefalte reguleringen for kulturminner som allerede er freda etter kulturminneloven.

Reguleringsbestemmelsen kan i tillegg brukes for å sikre omgivelsene rundt et freda kulturminne.