Drømmen om sveitserhuset

- typisk, norsk håndverk eller masseprodusert snekkerglede?

#

Drømmer du, som mange andre, om et koselig lite sveitserhus der snekkergleden er fremtredende og utskjæringene fantasifulle? Et hjem der småkakene og kaffen nytes i en arktektonisk ramme som minner om mormors blondeduker? Da er du ikke alene. 

Du deler kanskje også de flestes forestilling om opphavsmennene bak disse beboelige smykkeskrinene? - “Han Ola var så flink med hendene sine", ser du. "Han tilbrakte timesvis i snekkerboden og skar de fineste utsmykninger”. 

Slik var det neppe. I det minste, ikke alltid.

Ferdighus

“Han Ola” eller “han Lars på bygda” kunne nok stå for både oppføring og utsmykning i blant.Det fantes også arkitekttegnede sveitservillaer utført av dyktige håndverkere. Men en stor del av sveitserhusene spredt utover det ganske land ble masseprodusert. I følge gjengs oppfatning er ferdighuset et produkt av 1960 og -70-tallet. Faktisk har vi hatt en stor produksjon og eksport av ferdighus i Norge siden ca 1880!

Populært

Sveitserstilen ble svært populær på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Med utgangspukt i denne stilen ble det etablert en innbringende ferdighusindustri for både eksport og hjemmemarked. Vi skal se litt nærmere på hva som kjennetegner et sveitserhus, og hvorfor nettopp denne typen hus ble så populær i Norge på 1800-tallet.

Sveitserstilens kjennetegn

Sveitserhuset er mest kjent for sin rike dekor i form av blondeborder, innrammede vinduer, profilerte bord og søyler, og, ikke minst: det forseggjorte løvsagsarbeidet i møner og konsoller. Utrykket “snekkerglede” betegner nettopp denne mønepynten og de dekorative konsollene.

Selve huskonstruksjonen var forholdsvis enkel: det hadde et saltak med bratte vinkler - på samme måte som et typisk pepperkakehus. Den bratte takvinkelen muliggjorde større romhøyde og større vinduer som gav mer lys og luft. Husene hadde store takutstikk som beskyttet den dekorative “snekkergleden” mot vær og vind. Veggflatene ble gjerne brutt av dekorative gesimsband, og vinduene ble pyntet med listverk og annet prydverk.

Stavanger.jpg
Fargebruken er valgt for å fremheve de konstruktive detaljene, og ikke minst dekoren: snekkergleden! Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Gavlene og de konstruktive leddene som bjelker, sperrer og stolper var fremhevet, og sveitserhuset hadde ofte høy grunnmur. Spir og tårn var ikke uvanlig og mange av de flotteste utgavene var utstyrt med altaner og glassverandaer. Disse hadde gjerne store vindusflater med innfelt farvet, og noen ganger mønstret, glass. Sveitserhusene var ofte malt utvendig i tre farger,  med en hovedfarge på selve huset, og ytterligere to farger for å fremheve konstruktive ledd og det dekorative listverket. Etterhvert ble også hvit en vanlig farge.

Kom med jernbanen

Sveitserstilen kom til Norge omkring 1840, og dette sammenfalt med både nasjonsbygging og nasjonalromantikk, samt industrialisering og utbygging av jernbanen. Mens tidligere trehus og stilarter - særlig de klassiserende stilartene - hadde kontinental steinarkitektur som forbilde, fremhevet sveitserstilen treverkets egenart.

OB.Y1897.jpg
Sandvika jernbanestasjon 1912. Fotograf Anders Beer Wilse. Foto: Oslo museum

Det aller mest norske ...

Denne stilen kunne derfor lett tilpasses de norske trehusene på landsbygden (se bilde av Andvord gård under). Denne nye sveitserstilen egnet seg godt som utgangspunkt for en ny nasjonal trestil, og de utenlandske ideene ble tilpasset og fornorsket. Slottsarkitekt Hans D.F. Linstow (1787-1851) fikk øynene opp for sveitserstilen på en studiereise i Tyskland i 1835-37, der stilen ble assosiert med bøndenes folkelige byggeskikk og det nasjonale. Forbildene kom fra Tyskland, Nord-Italia og de sveitsiske Alpene. Linstow introduserte denne stilen i Norge, og Gardevaktbygningen oppført ved Slottet i 1845 regnes som Norges første bygning i sveitserstil.

Slottsarkitekt Linstows bolig i Wergelandsveien 15
Slottsarkitekt Linstows bolig i Wergelandsveien 15, Oslo ca 1880-90. Ukjent fotograf. Foto: Oslo museum

Sveitserstilen hadde sin storhetstid i Norge fra omlag 1860, da den teknologiske utviklingen innen trelastnæringen hadde lagt forholdene til rette for serieproduksjon av panel, dekorative lister og prydverk. Begeistringen for sveitserhuset var stor i alle lag av befolkningen og det ble bygget nye sveitserhus til utpå 1920-tallet. Selv om arkitektene, innen den tid, forlengst hadde mistet interesse for sveitserstilen. De hadde rettet blikket mot dragestil og jugend, og deretter nybarokk og nyklassisisme.

Andvord 14-2.jpg
Andvord gård, Lom i Oppland. Tømmerbygning fra 1700-tallet som har fått sveitserstil-veranda. Stedet er i dag en gjestegård. Foto: Stokk & Stein

Sveitserstil og norsk dragestil

Dragestilen (ca. 1890-1910) var inspirert av de arkeologiske utgravningene av vikingskip i perioden 1880-1890. Denne norske trestilen, også kalt stabburstilen, er et utrykk for nasjonsbygging og nasjonalromantikk. Dragestilen var et visuelt innlegg i debatten om Norges selvstendighet, i innspurten mot unionsoppløsningen i 1905, og stilen var en tydelig referanse til norsk storhetstid og selvstyre.

Dragestilen tok i bruk flere elementer fra vikingtiden og norsk middelalder, og den fikk sitt navn fra dragehodene som kronet bygningenes gavlspisser. Både sveitser- og dragestil brukte plankelaft, men laftepreget var gjerne fremhevet i dragestilen. Bygningene hadde også ofte en utkraget annenetasje som henspeilte på norske stabburstradisjoner og loft. På samme måte som sveitserhuset, hadde bygninger i dragestil høye tak og spisse gavler, og gjerne også spir. Begge stilarter delte også en dekorativ formglede som kom til utrykk i pyntverk og forsiringer.

Frognersæteren, Christiania ca 1910
Ingen tvil om at "stabburet" var forbilde for østfløyen. Frognersæteren, Christiania ca 1910. Ukjent fotograf. Foto: Oslo museum

Fargeholdningen var derimot en annen. Mens sveitserstilen tillot og fremelsket et større spenn i fargebruken, begrenset dragestilshusene seg gjerne til brunmalte eller tjærebredde flater. Sveitser- og dragestil eksisterte side om side og det var ofte glidende overganger i stiluttrykket. Et typisk sveitserhus kunne gjerne smykkes med dragehoder og - vips - så hadde man et hus i enkel dragestil. En sveitser med norsk drageprakt.  

Frognerseteren.jpg
Frognersetetren restaurant i dag. Svalene er innglasset. Dragene skuer fortsatt ut over turgåerne på vei til fast helgeøvelse - Tryvannstua og tilbake. Foto. Christel Wigen Grøndahl

Norske trehus for eksport og hjemmemarked

Trær er det, som kjent, mye av i Norge. Trelasthandel hadde vært en av Norges viktigeste næringer i flere hundre år. Da de tekniske nyvinningene kom med 1800-tallets industrielle revolusjon, lå forholdene til rette for industrialisert husbygging i Norge. Ferdighus hadde vært i bruk i Europa siden tidlig 1800-tall. I Norge ble det etablert flere ferdighusprodusenter i 1870-80-årene. Både for å imøtekomme etterspørsel i fra utlandet og det stadig voksende hjemmemarkedet. Noen av de viktigeste norske ferdighusprodusentene i denne tidlige perioden var: Strømmen Trævarefabrik på nedre Romerike, M. Thams & Co i Orkanger, og Jacob Digre i Trondheim.   

Kongsberg2.jpg
Mindre sveitserhus, som dette på Kongsberg, finnes over hele landet. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Sveitser- og dragestilhus var de første fabrikkfremstilte og monteringsklare husene på det norske markedet. Fra ferdighusprodusentenes kataloger kunne man velge sitt eget, nøkkelferdige hus, og disse norske trehusene ble også eksportert i stor stil. Boken Complet færdige Huse (se litteratur under) omhandler den voksende ferdighusindustrien i Norge fra omkring 1880 til 1920-tallet.

Eksportartikkel

I Complet færdige Huse diskuteres den utstrakte eksporten av norske ferdighus, og et eksempel som nevnes er blant annet de norske laftehusene som ble oppført i det skotske høylandet allerede på 1870-tallet. Engelske turister hadde besøkt Norge og blitt betatt av den eksotiske, norske, arkitekturen, og på 1880-tallet kom det engelskmenn i hopetall. Det norske, ferdigproduserte sveitserhuset gjorde også suksess på Verdensutstillingen i Paris i 1889.

I M. Thams & Co sin katalog for eksporthus, presentert på den nevnte Verdensutstillingen, var det 26 ulike bygninger: “villaer og hytter, men også en skole, kirker, stabbur, jernbanestasjon og arbeiderboliger”. M. Thams & Co. i Orkanger leverte ferdighus til Europa, USA, Sør-Amerika og India, og de andre ferdighusprodusentene hadde også stor eksport. Norske trehus, mange av dem i sveitserstil, hadde et stort nedslagsfelt.

Farger.jpg
Sveitserhus med okerfarget kledning, brune detaljer og grønne vinduer. Fredrikstad. Foto: Christel Wigen Grøndahl

Folkehjemmet

I Norge ble sveitserhuset veldig populært. På slutten av 1800-tallet var det er stort tilsig av folk til byene, og disse menneskene trengte boliger. Ferdighusene kunne settes opp raskt. Dette gjaldt både enklere arbeiderboliger og større villaer. Med utbyggingen av jernbanen kom behovet for nye stasjoner og mange av disse var ferdighus i sveitserstil. Det ble bygget nye kirker, skoler, kolonialer og hoteller med tydelig innflytelse fra både sveitser- og dragestil. Noen av disse ble levert mer eller mindre ferdigstilt fra fabrikken, og andre fikk serieproduserte komponenter. Atter andre var arkitekttegnede og oppført av lokale byggmestere. 

Grand Hotel Flekkefjord.jpg
Grand Hotell i Flekkefjord. Et av mange hoteller som ble oppført i sveitserstil. Hvor mye av denne bygningen som var prefabrikkert, vites ikke. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Sveitserstilen fant sin plass i norske byer og bygder. Og den fant sin plass i den norske folkesjelen. Om det er et sjarmerende lite sveitserhus eller en stor sveitservilla, om det er ferdigprodusert eller arkitekttegnet, så rører sveitserstilen ved den nasjonale nerven. For mange er sveitserhuset, laget av norsk treverk med snekkerglede og sirlig pynt, selve urbildet på den norske boligdrømmen. Det er på sveitserhusets høye loft vi vil våkne til en ny dag, og i sveitserhusets hage vi vil nyte vår kaffe omgitt av blomstrende epletrær og duftende syriner. Da spiller det fint liten rolle om det var “han Ola på bygda” som skar ut mønepynten for hundre år siden, eller om den ble serieprodusert på fabrikk. Drømmen om det gode liv lever vi likevel, der, i vårt sveitserhus.    

Festklart_i_hagen_Sprossa.jpg
Villa Snøringsmoen etter restaurering. Selve drømmen om sveitserhuset virkeliggjort! I hvertfall når det er dekket til sommerfest i hagen. Foto: Else "Sprossa" Rønnevig

Og litt for artighet:

Strømmen Trævarefabrik leverte blant annet de enkle og stødige bygningene som ble satt opp på Antarktis i forbindelse med Carsten Egeberg Borchgrevinks ekspedisjon i 1899-1900. Disse to bygningene var de første på det antarktiske kontinent og begge står fremdeles, selv om den ene er nå uten tak. Les mer

Litteratur:

Complet færdige Huse. Strømmen Trævare Fabrik - Ferdighusproduksjon 1884- 1929, av Kari Amundsen; Berit Anderson; Ingeborg Hvidsten og Alf Stefferud. Oslo: Bonytt Forlag, 2002. Kan kjøpes hos blant andre MOLO AS

Andre bøker som tar for seg Sveitserhusene:

Snickarglädje, dekorativ träarkitektur, Hans Mårtensson

Gamle trehus, historikk, reparasjon og vedlikehold. Tore Drange, Hans Olaf Aanensen Jon Brænne. Gyldendal undervisning1980. 7. opplag utg 3-2011

Gamle hus, inspirasjon og mange gode råd. Else "Sprossa" Rønnevig. 2012

Vaekeroe.jpg
Tårn er ikke uvanlig på sveitserhus. Denne bygningen i rødmalt tømmer ligger på Vækerø i Oslo. Foto: Christel Wigen Grøndahl