#

Rokokko 1760-1790

Asymmetri, snirkler, arabesker, planter, skjell, gull og speil. Dette er alle typiske trekk ved rokokkoen, en pompøs og overdådig stil som oppstod i Frankrike etter Ludvig den 14s død i 1715. Først og fremst var rokokko en interiørstil og det var første gang rommet og dets inventar ble underkastet en enhetlig stil. Men stilen satte også sitt preg på  bolighus, palasser og kirker.

Rokokkoens kjennetegn:

  • Høye helvalmede tak
  • Rikt dekorert inngangsparti
  • Søylemotiv i fasaden
  • Brede profilerte etasjeskiller
  • Asymmetriske S og C-kurver
  • Bladmønstre
Aspaasgaarden

Aspåsgården fra Røros som nå finnes på Sverresborg museum er fra 1700-tallet. Foto: Wolfmann, Wikimedia Commons.

Rokokko er avledet av det franske ordet "rocaille" som betyr musling eller ujevn klippe. Som muslingen vrir seg asymmetrisk blir også dekoren i rokokkoen mer leken og fri. Bygningenes utforming endres ikke veldig fra den tidligere barokken til rokokkoen. Men der demonstrasjon av makt og storhet tidligere var det viktigste - byr rokokkoen på affektert luksus og nytelse i harmoniske lyse farger, henført i evig flørt og selskapelighet. Karakteristisk for rokokko er bestrebelsene etter illusjon, hvor speilet og malte søyler som skulle se ut som marmor, malte tablåer og landskaper på vegene som skulle gi illusjon av dybde, såkalt Trompe l`oeil.  Fargeskalaen som ble valgt i rokokkoen, både inne og ute er lettere og lysere enn i barokken. Den hvite eller lysegule fasaden skulle likne på marmor eller sandstein. Fasinasjonen for Østen, kineserier, viste seg ikke bare i porselen, men også i dekoreringen av vegger - malt og i tapet. 

Bakke Gård Trondheim

Bakke gård i Trondheim. Foto: Cato Edvardsen, Wikimedia Commons.

Selv om rokokko som stilart startet i første halvdel av 1700-tallet nedover i Europa kom den ikke til Norge før rundt 1750. Da, som under de fleste andre stilperioder, ble denne tilpasset landet vårt og det er nå vi for fullt får rosemalingen. Det er særlig bygdegeniet Peder Aadnes (1739–1792) som var den mest allsidige norske rokokkokunstneren og en dyktig rosemaler. Den spesielle utformingen i rosemalingen ble brukt langt utover i 1800-tallet og det er særlig i dalstrøk som Hallingdal, Telemark, Setesdal, Numedal og Vest-Agder at denne folkekunsten fikk fotfeste. Hvert område utviklet også sine egen fargepallett – rødt og grønt var svært gjeldende i Telemark, mens Setesdal hadde mer innslag av blått og gult.

Husene i denne perioden hadde fortsatt helvalmede tak, men med flere detaljer enn i barokken. Det er kunstneriske gesimser og utsmykning, søyler i gresk stil som til sammen gir et imponerende inntrykk. Husene var bygd opp av lafteverk, mens arkene kunne bestå av en kombinasjon av laft- reis og bindingsverk. Asymmetrisk bygging ble også mer vanlig. Samtidig kommer moten med lystgårder og sommerhus

Hoveddør Bakke Gård

Hoveddøreen på Bakke gård i tidstypisk utforming. 

Kjente byggverk i Norge:

 

Utsmykningen av Kongsberg kirke i 1760-årene bør også nevnes som noe av det ypperste innenfor rokokkointeriør i Norge.

Damsgård Hovedgård

En ca. 30 minutters tur utenfor Bergen sentrum vil ta deg til det som er ett lite mini-slott i deilig, overdådig rokokko-stil. Navnet Damsgård mener man stammer fra Dam Tønneson som var en av eierne og som overtok gården etter sin far. Den eldste delen av den nåværende gården er trolig oppført før 1720. En tid da stedet fungerte som både lyststed og vanlig gård. Den gang var gården malt i rødt og grønt. Det er ikke før på slutten av 1770-årene at Damsgård hovedgård fikk sin berømte rokokko-fasade, sin hesteskoform og det gjenkjennelige tårnet på hovedbygget av generalkrigskommisær og generaltollforvalter Joachim Christian Geelmuyden (1730 - 1795), hvor han i 1783 blir adlet og tar navnet Gyldenkrantz.

Damsgård

Damsgård. Foto: Dag Sæverud, Riksantikvaren.

Han sørger også for at det blir oppført en ny, stor sal i andre etasje rett over midtfløyen.  Et av byggets mest fascinerende trekk er at fasaden er større enn selve bygningen, en slags kulisseaktig skjerm. Fasaden er delt opp med livlige arker og med markerte sidepartier. Den store midtarken krones av en gavl og midt på toppen det karakteristiske tårnet med en liten plattform. Hele fasaden er rikt ornamentert, det samme gjelder for vindusomrammingene som er rikt utskåret. Også arkene har rikt skårne sidebrett og toppstykker. Et særtrekk som er spesielt ved bygningen er den såkalte sittende søyle.

Portal damsgård

Den spesielle hovedporten. Foto: Nina, Wikimedia Commons.

Hovedportalen flankeres av to søyler som bærer et segmentpediment. Søylene står på postamenter som øverst viker innover mot siden. Et slikt arkitekturtrekk er ikke kjent fra andre steder, men finnes i et antall altertavler fra Vestlandet. Mest sannsynlig har disse blitt produsert i Bergen.  

Det levner liten tvil om at Damsgård er rokokkoarkitekturens hovedverk i Norge. Om mulig, er det kanskje Europas mest autentiske trebygning fra denne stilepoken.