#

Klassisisme: Louis seize- og empirestil 1800-1860

Nyklassisisme eller nyantikk, er en betegnelse brukt om flere stilretninger innen europeisk kulturhistorie, men er særlig gjeldende om retningen som blomstret mellom 1770-1830. I denne perioden tok man bevisst utgangspunkt i å etterligne antikke forbildene. Klassisismen ble innledet med Louis Seize-stilen. Navnet viser til Ludvig den 16., kongen i Frankrike under denne stilens storhetstid. I Europa gjorde også empirestilen først sitt inntog i Frankrike, nærmest som nasjonalstil, under Napoleons keiserdømme - derav navnet. Empirestilen varte i Frankrike ca. 1800-1820, mens i Norge ca. 1810-1840.

Hva du skal se etter

  • Ofte symmetriske, rektangulære bygningskropper
  • Saltak nesten uten takutstikk, senere også kvartvalm eller knukket gavl, teglpanner
  • Smårutete vinduer i Louis Seize-perioden, tre ruter pr. fag i empirestilen
  • Noen empirehus har krysspostvinduer med de to nederste vindusfagene delt i to av sprosse
  • Enkelt listverk som ligger flatt på veggen, dørlistene kan være monumentale
  • Tofløyete dører med flere like fyllinger, overlysfelt, ofte med buet sprosse
  • Enkel, geometrisk dekor
  • Fra ca. 1850 blir hvit maling billigere i produksjon og dermed en vanlig husfarge.

 

Stiftsgården Detalj

Inngangspartiet på Stiftsgården i Trondheim.

Klassisismen ytret seg i arkitekturen ved en streng og symmetrisk utforming når det kom til fasader. Det samme gjaldt for bruken av søyler, pilastrer og dekorative elementer som var vanlig i antikken. Dette gjelder ikke bare for murarkitekturen, men også i trearkitekturen her hjemme med en ren og geometrisk dekor og et listeverk som er enkelt og flatt. Empirestilen derimot skiller seg fra andre klassisistiske stilperioder ved at den har en dypere og mer direkte forbindelse med særlig gresk antikk, men også den romerske. Stilen blir en reaksjon mot det svulmende formspråket vi finner i barokken og rokokkoen. Det er særlig utgravingene i Pompeii som gir denne nye interessen for antikkens bygninger. Det kongelige Slott og Børsen er begge i Empirestil.

Fargemessig er det lyse farger som grått, lysegult og hvite farger som etterlikner sten som blir forbildene i byene, mens på bygdene var jordfarger som oker og rødt fortsatt mye brukt. Senere i empiren ble fargeskalaen litt mørkere og varmere, gjerne med bruk av rosatoner.

Immanuelskirken

Immanuelskirken i Halden. Foto: Fredrik Eriksen, Riksantikvaren.

Det er under Ludvig 16s regjeringstid mellom 1774-1792 at Louis-seize-stilen ble gjeldene. Opprinnelig oppstod denne stilen i Italia, men ble programmatisk utformet i Frankrike. Stilen danner overgangen til den strengere klassisismen og hadde strenge krav til klarhet, orden og symmetri. Fargemessig er den mer i slekt med rokokkoen med sine pastellfarger. Her hjemme fikk stilen en rik blomstring med en økonomisk oppgangstid. Stiftsgården i Trondheim (1774-1778) er et av minnesmerkene etter denne stilen, men også lyststedene i og omkring Bergen, Ledaal i Stavanger og den særpregede panelte tømmerarkitekturen langs Sørlandet.

Klassisisme og empire i Norge

Noen eksempler på klassisisme og empire i puss- og panelarkitektur i Norge:

Oslo børs

Universitetet i Oslo

Immanuelskirken i Halden

Trehusbebyggelsen i Halden

Den eldre bebyggelsen i Stavanger sentrum

Rådhuset i Arendal

Mandal kirke

Stiftsgården i Trondheim

Slottet

Slottet

Det kongelige slott i Oslo er et trefløyet anlegg i nyklassisistisk stil med tre etasjer. Bygningen ble bygget under Karl Johan og Oscar I med Hans Ditlev Franciscus Linstow som arkitekt. De første utkastene til tegningene var alle basert på et stort H-formet anlegg, men ble av økonomiske grunner kraftig redusert. Fasaden skulle opprinnelig være i sten, men ble oppført i pusset teglstein.

Historien forteller at det var Linstow selv som hadde sett seg ut tomten på Bellevue-høyden. Selvsagt kunne ikke en arme arkitekt bestemme hvor slottet skulle ligge så på en ridetur rundt i Christiania førte Linstow kongen med seg til det som den gang var langt utenfor bykjernen, og den 1. oktober 1825 ble grunnstenen lagt av kongen selv.

Slottet i Oslo

Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren.

Utgangspunktet for slottet var gitt, slik det hadde utviklet seg i Vest-Europa med slott som Le Vau, Vaux-le-Vicomte og selvsagt Versailles. Hovedelementet var en langstrakt bygningskropp med midtsal og med dobbelte rekker av rom på hver side. Totalt utarbeidet Linstow fire utkast til slottet, og det er det fjerde og siste fra 1825 som ble valgt. Som sagt var det et H-formet anlegg med en søylebærende tempelgavl, bestående av seks søyler totalt. Hovedrommene skulle ligge i 2. etasje. I den nordre fløy ut mot Slottsplassen skulle Kongens private leilighet ligge med hovedoppholdsrommene ut mot plassen. Slik fikk Kongen lik en god norsk bonde se hvem som kom til «gårds». Inne i selve hovedblokken lå rommene på rad og rekke med forgemakk, salong og tronsal samt de større rommene for representasjoner litt lenger bak. Det oppdelte midtpartiet gav plass til både en vestibyle med tjue søyler og en mindre festsal, mot nord en ballsal og i den bakre nordre fløy den store spisesal over slottskapellet. Mot syd en mindre festsal og en daglig spisesal. På den motsatte siden av Vestibylen var tilsvarende rom for de andre kongelige. Kontorer for hoffets embedsmenn og rom for gjester var planlagt i 1. etasje Kjelleren gav rom for kjøkken, verksteder og tjenesteskap.

Linstow hadde tegnet et originalt anlegg som var strengt symmetrisk, men ble i sin fulle form aldri ferdigstilt. Mye av dette hadde å gjøre med kostnader og en evig debatt mellom kongen og Stortinget om finansieringen. I mars 1844 var Karl Johan død og det ble hans sønn Oscar med kone og fem barn som fikk gleden av å innvie slottet den 26. juli 1849.

vaktstue slottet oslo

Vaktstua i Sveitserstil utenfor Slottet,. Linstow var arkitekten også her. Foto: Dagfinn Rasmussen, Riksantikvaren.