Hvilken stil har din villa?

En oversikt over hus som IKKE er sveitser-stil

Klassisk funkishus bygget i tungt bindingsverk. Foto: Byantikvaren i Oslo

Mot slutten av 1800-tallet vokste byene i Norge. Bylivet var ofte preget av trangboddhet, osende fabrikkpiper og møkkete rennesteiner. For mange ble idealet en bolig i mer landlige omgivelser. 

Etablering av jernbane og forstadsbaner ga muligheter for boliger utenfor bykjernen der småhus og villaer var omkranset av private hager. Den nye villabebyggelsen ble bygget  i samsvar med tidens aktuelle smak og mote. Det er likevel ikke lett å stilfeste mange av disse villaene. Ombygging og tilføyelser, detaljer fra antikkens arkitektur tolket på nytt og overgangsformer mellom de "rendyrkede" stiluttrykkene gjør at det kan være vanskelig å stilbestemme et hus.

 

Kunsthistoriker Mathilde Sprovin har for Bygg og Bevar utarbeidet en oversikt over 1900-tallets stilepoker innen småhus- og villaarkitektur. Her kan du se om du gjenkjenner typiske trekk i ditt hus, og finne den stilen det hører mest innunder.

Jugend ca 1890 - 1920

Jugend vindu og port fra gamlebyen i Fredrikstad. Foto: CEWG

Jugend vindu og port fra gamlebyen i Fredrikstad. Selv om jugendstilen ble en mur-stil pga av murtvangen som kom som en følge av Ålesund-brannen i 1905, finner vi også mange trehus i jugendstil. Ofte i glidende overgang mellom sveitser eller nyklassiske trekk. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

mathilde sprovin
Mathilde Sprovin

Mathilde Sprovin (f. 1978) er kunsthistoriker og tidligere ansatt hos Byantikvaren og stipendiat ved AHO. Hun er nå ansatt i Fortidsminneforeningen hvor hun arbeider i prosjektet Kulturminner for alle.

 Jugend/art nouveau er betegnelsen på formspråket som preget arkitektur og dekorativ kunst i store deler av Europa rundt århundreskiftet 18-1900.

Jugendstilen kom som det første bruddet med 1800-tallets stiluttrykk, historismen. Utgangspunktet for utviklingen av art nouvea/jugend var Arts and Crafts-bevegelsen som vokste fram i England i 1870-årene. Bevegelsen oppstod som en reaksjon mot industrialismens masseproduksjon.

Man ønsket å skape en enhetlig stil basert på gode håndverkstradisjoner som skulle kjennetegne de produktene vi omgir oss med, så vell inventar (tapeter, møbler og tekstiler) som arkitekturen. Stilen hadde sitt store gjennombrudd med jubileumsutstillingen i Paris 1900.

Navnet art nouveau er fransk og betyr «ny kunst». Jugend betyr «ungdom» og er den tyske betegnelsen og variant av stilen og stammer fra det tyske tidsskriftet med samme navn som ble opprettet i München i 1896.

Stilen gjorde seg gjeldende i Europa rundt århundreskiftet, men med stor regionale forskjeller. Antoni Gaudi utviklet sin helt særegne form for art nouveau i Spania, mest kjent for katedralen Sagrada Familia (påbegynt 1883), mens arkitekten Charles R. Mackintosh utviklet en mer lineær variant i Skottland.

Den franske varianten var i høy grad preget av en organisk linjeføring, rik på ornamenter med motiver hentet fra planteriket. I Norge ble noe av dragestilens ornamentikk videreført inn i jugendarkitekturen.

Jugendstil i Seterveien. Foto: Byantikvarens arkiv
Jugendstil i Seterveien. Foto: Byantikvarens arkiv

Til tross for de regionale forskjellene innenfor jugendarkitekturen er det også en del likshetstrekk som går igjen i bygningen oppført i denne perioden.

Bygningene har ofte et sluttet bygningsvolum, men gjerne en viss grad av asymmetri i fasadeoppbygningen, for eksempel i plassering av inngangsparti eller gavlmotiv.

IMG_2877.JPG

Vindu i jugendstil. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Husene ble oppført både i tre og mur. Utformingen av vinduer er temmelig lik både innen mur- og trearkitekturen. Det typiske jugendvinduet er et krysspostvindu med smårutete sprosser i øverste felt. Et annet karakteristisk særtrekk er den store dekorasjonsgleden.  

Murhusene er videre å finne med mange varianter av puss og murverk, så som edelpuss og råkopp (en grovt hugget naturstein).

Trehus oppført i jugenstilen kjennetegnes av relativt store takflater, med der flere takformer ble benyttet som valmtak, mansardtak og saltak, samt jugendutforming av vinduene.

Foruten dragestilen er jugendarkitektur ofte å finne i kombinasjon med andre stilarter som sveitserstil og nybarokk, da gjerne som dekorative detaljer i listverket rundt vinduer og dører.

Vinduer i jugendstil. Foto: Byantikvarens arkiv
Vinduer i jugendstil. Foto: Byantikvarens arkiv

Karakteristiske kjennetegn for jugendstil:

  • Sluttet bygningsvolum.
  • Asymmetri i fasadeoppbygningen.
  • Karnapper og balkonger.
  • Ofte valmtak eller mansardtak, men også saltak ble benyttet. Takene ble tekket med skifer eller tegl, eventuelt båndtekket.
  • Krysspostvinduer med smårutede sprosser i øverste felt.
  • Små vinduer med glassmaleri preget av organiske linjer.
  • Dekorative elementer med organiske linjer ofte inspirert av dragestilen. Dekoren var ofte i form av utskjæringer rundt vinduer og dører.
  • Hus i jugendstil hadde i hovedsak bleke og lyse farger på panelet med liten kontrast mellom panel og gerikter, listverk. Farger som ofte ble benyttet var blek gul, grågrønn eller gråblå, lys beige eller hvitt.

Nasjonalromantikk - dragestil ca 1900 - 1925

Vindu med felter av farget glass i dragestil . Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord
Vindu med felter av farget glass i dragestil . Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Nasjonalfølelsen stod sterkt i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, og i 1905 var unionen med Sverige over. De nasjonale strømningene fikk også sin innvirkning på arkitekturen. Det oppstod en søken etter det særegne norske, et arkitekturuttrykk med dype røtter i norsk kultur og historie. På bakgrunn av dette oppstod dragestilen på slutten av 1800-tallet. Rundt 1905 oppstod det nybarokke arkitekturuttrykk, også dette med en nasjonal forankring, men da med byborgernes bolig med trekk både fra barokk, louis seize og empire.

Dragestil i Brogata. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord
Dragestil i Brogata. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

I dragestilen (ca. 1890-1910) søkte man tilbake til middelalderen og lot seg inspirere av våre stavkirker og gårdsbygninger med laftete våningshus og loft/stabbur.

Bygninger i dragestil er nesten uten unntak trebygninger med drageornamentikk. Ornamentikken kunne være som utskjæringer rundt vinduer og døråpninger, eller ved riktig påkostete hus, som utskårne takryttere med dragemotiv.

Det ble benyttet både tømmer og panel. Ytterveggene ble ofte behandlet etter tradisjonelle metoder med tjære eller de ble oljet. Valgte man å male husene ble det benyttet mørke og tradisjonelle farger. Slik ga de inntrykk av at husene alltid hadde stått der.

Frognerseteren.jpg

Frognerseteren, bygget i dragestil i 1891. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Drageornamentikken kan man også finne i kombinasjon både med den forutgående sveitserstilen og som et dekorativt innslag i den senere jugenarkitekturen.

Karakteristiske kjennetegn for dragestilen:

Bygninger som ble oppført i nybarokk stil (ca. 1905-1920) ble oppført både i mur og tre. Bygningene har en avgrenset kubeformet, eller rektangulær, bygningskropp, høye tak og kraftig detaljering med brede lister og gerikter. Krav til symmetri, barokkens kurvede linjer og rike portaler er sentrale elementer. Dette kjennetegner de nasjonalromantiske/nybarokke norske småhus, men var samtidig del av en nordeuropeisk tradisjonalisme, men tilpasset de norske forhold. Ornamentene var gjerne anlagt over vinduer og døråpninger og har buede kurver og linjeføring, motiver hentet fra barokken, men også innslag av drageornamentikk kan forekomme. For bygninger oppført i mur innebar nybarokken en større bruk av naturstein, ofte som huggen stein. Dette gir bygningene et massivt uttrykk, og en nasjonal forankring med tilbakeskuende blikk til middelalderens festningsverker.

  • Trebygninger, laftet eller panel, i mørke farger som brent umbra, mørk oker eller engelsk rød.
  • Saltak med store takutspring.
  • Taktekking i skifer eller teglstein.
  • Takryttere med dragehoder kan forekomme.
  • Ornamenter med norrønne motiver og organisk linjeføring.
  • Krysspostvinduer.

Nybarokk ca 1905-1920

JomfrubråtveienJomfrubråtveien, nybarokk og nyklassisisme fra 1916. Foto: Byantikvarens arkiv. Foto: Byantikvarens arkiv
JomfrubråtveienJomfrubråtveien, nybarokk og nyklassisisme fra 1916. Foto: Byantikvarens arkiv. Foto: Byantikvarens arkiv

Bygninger som ble oppført i nybarokk stil (ca. 1905-1920) ble oppført både i mur og tre.

Bygningene har en avgrenset kubeformet, eller rektangulær, bygningskropp, høye tak og kraftig detaljering med brede lister og gerikter. Krav til symmetri, barokkens kurvede linjer og rike portaler er sentrale elementer. Dette kjennetegner de nasjonalromantiske/nybarokke norske småhus, men var samtidig del av en nordeuropeisk tradisjonalisme, men tilpasset de norske forhold.

Ornamentene var gjerne anlagt over vinduer og døråpninger og har buede kurver og linjeføring, motiver hentet fra barokken, men også innslag av drageornamentikk kan forekomme.

For bygninger oppført i mur innebar nybarokken en større bruk av naturstein, ofte som huggen stein. Dette gir bygningene et massivt uttrykk, og en nasjonal forankring med tilbakeskuende blikk til middelalderens festningsverker.

Smårutete vindu, Bygdøy. Foto cewg
Smårutete vindu, Bygdøy. Foto cewg

Karakteristiske kjennetegn for nybarokken:

  • Kubistisk, eller rektangulær, sluttet bygningskropp.
  • Høyt og dominerende tak som er valmet, med halvvalm eller som pyramidetak.
  • Taktekking i skifer eller teglstein.
  • Smårutede vinduer.
  • Felt med ornamentikk rundt dører og vinduer.
  • Kurvede linjer i ornamentikken som gir assosiasjoner til barokken eller drageornamentikk.
  • Brede lister og gerikter.

Nyklassisisme eller 1920-talls klassisisme ca 1920 - 1930

Cappelens vei 8. Foto: Byantikvarens arkiv
Cappelens vei 8. Foto: Byantikvarens arkiv

Nyklassisismen ble av sin samtid oppfattet som en reaksjon mot 1800-tallets historisme. Historismen ble av de unge og fremadstormende arkitekter på begynnelsen av 1900-tallet kritisert for å være en stilforvirring der arkitekten valgte fra historiens stilarter og påklistret den dekor man mente var passende for formålet.

Da man igjen søkte til antikken og det klassiske formspråk var det for å skape en fornuftig og enkel arkitektur med evig gyldighet. Å skue tilbake til antikken var imidlertid ikke nytt. Det antikke formspråk har i ulike varianter gjort seg gjeldende gjennom hele vår arkitekturhistorie, for eksempel empire-stilen som dominerte de første tiår av 1800-tallet.

En riktigere betegnelse blir derfor 1920-tallsklassisismen.

Detalj av pedimentmotiv. Foto: Byantikvarens arkiv

Detalj av pedimentmotiv. Vinduene har jugend -stilens småruter i øvre del. Det stramme klassiske utrykket med søyler og trekantet "tempelgavl", tympanon, tilhører en nyklassisistisk stil. Dette viser hvor vanskelig det er å stilbestemme bygninger fra denne perioden. Foto: Byantikvarens arkiv

Arkitektur som ble utformet i 1920-tallsklassisisme skulle bygges opp med geometriske former, symmetri og klassiske referanser. Dekorative elementer er hentet fra antikken som søyler, flate halvsøyler (pilastre), trekantete gavler (pedimentmotiv), gesimser og tannsnittprofiler. Stiluttrykket gjorde seg gjeldende både for hus oppført i tre og mur.

Nyklassisistisk inngangsparti med tympanon, Heggeli. Foto: CEWG
Nyklassisistisk inngangsparti med tympanon, Heggeli. Foto: CEWG

Karakteristiske kjennetegn for 1920-talls klassisisme:

  • Avgrenset rektangulær bygningskropp.
  • Saltak eller halvvalmet tak, som oftest tekket med skifer eller teglstein.
  • Symmetri i fasaden.
  • Smårutete vinduer ofte med midtpost.
  • Inngangspartier og veranda markert med søyler og pediment/gavlmotiv.
  • Enkle lister.
  • Brede hjørnekasser gjerne markert som pilastre.
  • Bred takgesims som danner overgangen mellom vegg og tak. Takgesimsen kan også ha en tannsnittprofil.

Funksjonalisme ca 1925 - 1945

Villa Bryn, Havna allé Oslo. Ark Arne Korsmo og Sverre Aasland. Foto: K. M. Frøyset
Villa Bryn, Havna allé Oslo. Ark Arne Korsmo og Sverre Aasland. Foto: K. M. Frøyset

Funksjonalisme, modernisme, byggmesterfunkis og folkefunkis - kjært barn mange navn, men så var funksjonalismen del av en større omveltning innen europeisk arkitektur på begynnelsen av 1900-tallet som fikk stor utbredelse.  Bakgrunnen var utarbeidelse av nye byggeteknikker og en økt sosial bevissthet hos arkitektene. Utviklingen av «jernbetong», den tids begrep for armert betong, medførte at veggene ikke nødvendigvis var bærende i konstruksjonen og man utviklet et formspråk som i større grad åpnet opp fasadene og var tilrettelagt de menneskelige behov med sunne omgivelser, praktiske planløsninger og god tilgang til lys, luft og grønne omgivelser. Disse prinsippene ble også overført til trearkitekturen. Da kunne hele huset være oppført i tre og kledd med panel, men ofte med markert støpt sokkel, eller man støpte første etasje og oppførte annen etasje i trevirke. Dette kalles for «skjørt-og-bluse-hus».

korsmo-funkis

Korsmo-funkis. Eksempel på skjørt og blusehus. Legg også merke til pipen som er plassert utenpå bygningskroppen. Det frigjør arealer inne. Et typisk eksempel på perioden analytiske og rasjonelle tilneærming til arkitekturen. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Funksjonalismen kjennetegnes av lite eller ingen dekorative elementer i formuttrykket, men med stor vekt på materialkvalitet. Husene ble gjerne bygget opp av geometriske former og bygningselementer som for eksempel spring i fasaden, runde balkonger og baldakiner over inngangsparti eller terrassen.

1930-tallet var en tid med stort fokus på boligsaken og byggeoppgavene var mange. Ofte hadde byggmestere også arkitektens oppgave som tegner og byggeanmelder av bolighuset, i tillegg til oppføring. Disse husene har en rekke fellestrekk i stiluttrykket og har fått betegnelsen byggmesterfunkis eller folkefunkis (ca. 1930-1950). Dette omfatter bolighus oppført i trevirke med et enkelt formspråk med stiltrekk i hovedsak hentet fra funksjonalismen. Fasadene er gjerne symmetrisk bygget opp og sjelner sådan til nyklassisismen.

Funkis-dør med bruk av glass i geometriske grunnformer. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Funkis-dør med bruk av glass i geometriske grunnformer. Farger var man slett ikke redd. Funkisen har blitt hvit og grå i ettertid. Original fargesetting var ofte modig og frodig. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

En vant oppfatning i vår tid er at hus i funksjonalismen formspråk var hvite.

Det er snarere tvert om - funksjonalismen var en svært fargesterk periode der mange forskjellige farger ble benyttet. Eksempel på funksjonalismens fargebruk er grønn, gul oker, gul, engelsk rød, grå og hvit.

Ofte benyttet man forskjellig farge i første og annen etasje. I disse husene benyttet man gjerne ble listverk og vindusinnramning gjerne fargesatt med panelfargen i den andre etasjen.

For eksempel om første etasje var gråhvit og andre etasje gul oker, ble listverket i første etasje gul oker og tilsvarende gråhvit i annen etasje.

IMG_2108.JPG

Funkis "Town Houses" på Briskeby i Oslo. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

Karakteristiske kjennetegn for funksjonalismen:

  • Asymmetri i fasaden. Det er den indre planløsning som avgjør hvorledes fasaden blir utformet, plassering av vinduer etc.
  • Sammenstilling av geometriske elementer.
  • Oftest liggende panel.
  • Flate tak, saltak eller pyramidetak med slak takvinkel.
  • Store vinduer uten innramming eller sprosser. Vinduene er gjerne satt tett sammen i vindusbånd.
  • Vindu eller inntrukket balkong i hjørnet.
  • Små luftebalkonger.
  • Pipe i yttervegg kan forekomme.
  • Garasje i sokkelen.
  • Fravær av dekorative elementer.
  • Enkelt listverk.
  • Baldakin over inngangsparti og terrasse.
  • Brystning og gelendre utført i panel, tilsvarende huset for øvrig, eller enkle smijernsgelendre.

Gjenreisning og "Svenskehus" ca 1945 - 1955

Byggmesterfunkis

Byggmesterfunkis. Periodens bygninger bærer preg av ønsket om å bygge raskt og mye. Likevel har mange av husene tatt med seg detaljer og fine løsninger fra funkisstilen. Vinduene som møtes i hjørnet gir mye naturlig lys. Husbanken støttet to og firemannsboliger. Mange planløsninger bærer derfor preg av å ha vært flere boenheter, som senere er slått sammen. Foto: Christel Wigen Grøndahl, Bygg og Bevar

I krigsårene var det lite som ble bygget. Arbeidet med å bedre boligforholdene for folk som pågikk i mellomkrigstiden var ikke fullført. Bombing av norske byer i forbindelse med invasjonen og tyskernes brente byers taktikk i krigens siste år, var alle faktorer som gjorde bolignøden i Norge prekær da krigen var slutt våren 1945.

Det ble gjort en kraftanstrengelse uten sidestykke for å gjenreise Norge og skaffe folk bolig. Det ble importert fabrikkfremstilte hus i tre fra Sverige som et akutt tiltak.

Det som kunne krype og gå av norske arkitekter satt seg til tegnebordet og utviklet reguleringsplaner og hustegninger. Flere aktører kom med kataloger over typehus, blant annet Norske Arkitekters Landsforbund og Husbanken.

Etterkrigsfunkis, Solveien. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord
Etterkrigsfunkis, Solveien. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Bolighusene fra perioden er påfallende like i sin utforming. Den funksjonalistiske stil som hadde dominert mellomkrigstiden utviklet seg og man ønsket en mer hjemlig og tradisjonsbunnet karakter.

Etterkrigsfunkis, Uenes. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord

Etterkrigsfunkis, Uenes. Kledningen er en Weatherboard. Kledningen krever en god håndverker - hjørnene gjæres og man får den karakteristiske sikk-sakk hjørnet istedet for hjønekasser. En detalj som er svært viktig for det arkitektoniske uttrykket. Foto: Ivar Ole Iversen, Byggeskikksenteret i Flekkefjord 

Borte var funksjonalismens lek med flate tak og pipe i yttervegg. Det ble saltakskonstruksjonen og pipe inni bygningsvolumet som ble nær enerådende. I tillegg til arkitekturidealene som utviklet seg under gjenreisningen var materialmangel i etterkrigsårene utslagsgivende for formspråket.

Alt «unødvendig» i arkitekturen ble utelatt, sådan i tråd med idealene fra funksjonalismen.

Karakteristiske kjennetegn for gjenreisningshusene:

  • Rektangulært og avgrenset bygningsvolum.
  • Saltak.
  • Delvis symmetri i fasaden.
  • Enkelt listverk.
  • Fravær av dekorative elementer.
  • Ofte kraftige farger som engelskrød, staverngul eller mellomgrønn, gjerne med hvite vindusrammer. Hvitt og gråhvitt ble også benyttet på panelet. Vinduene fikk farger som mellomblå, engelskrød eller grågrønn.

Etterkrigsmodernisme (ca. 1945-1970)

Anne Mariesvei. Foto: Byantikvarens arkiv
Anne Mariesvei. Foto: Byantikvarens arkiv

Etterkrigsmodernismen preger mye av våre omgivelser. Dette er arkitektur reist etter annen verdenskrig og i et formspråk som både er en videreføring av mellomkrigstidens funksjonalisme/modernisme, men også en reaksjon mot funksjonalismen. Man fant ut at kubiske bygningsvolumer, flate tak og vindusbånd i liten grad var tilpasset det norske klima. Funksjonalismen eksisterte fortsatt som en faglig rettesnor, men husene fikk ofte en mer nøktern utforming med tradisjonelle trekk som for eksempel saltak. Samtidig fortsatte man å innrette arkitekturen etter de menneskelige behov. Man tegnet husene innenfra og ut, for eksempel med store vindusflater inn mot stuearealene.

Haakon den godes vei. Foto: Byantikvarens arkiv
Haakon den godes vei. Foto: Byantikvarens arkiv

Arkitekturen i årene etter krigen var gjenstand for store diskusjoner både blant norske arkitekter og internasjonalt. Det etablerte seg raskt to «leire».

På den ene siden var arkitekter som i hovedsak var opptatt av å skape arkitektur som svarte til de menneskelige behov. Man ønsket å skape arkitektur med øye for den vanlige borger.

Den andre retningen var internasjonalt ledet av mellomkrigstidens store funksjonalister og videreførte i større grad funksjonalismens program og ønsket en styrking av det kunstneriske i arkitekturen. Dette skillet gjorde seg gjeldende også i Norge.

For enkelthetens skyld kan den mer folkelige retningens betegnes som den «sosialdemokratiske» retning.

Ledende arkitekter innenfor denne retningen var Erik Rolfsen, Byplansjef  i Oslo 1947-73, og Frode Rinnan, som var ansvarlig arkitekt for utbyggingen av store deler av drabantbyene i Oslo.

Den leiren av norske arkitekter som videreførte de funksjonalistiske idealene var dominert av arkitektene Arne Korsmo og Christian Norberg-Schultz. Karakteristisk for arkitektur skapte av denne type arkitekter er kubiske volumer med bruk av betong, flate tak, store vindusflater og asymmetri i fasaden.

Karakteristiske trekk for etterkrigsmodernismen:

  • Lave bygninger i 1-2 etasjer.
  • Saltak eller pulttak.
  • Delvis symmetri i fasaden.
  • Ofte enkeltstående vinduer med midtdeler. Etterhvert ble vippevinduene dominerende.
  • Panelarkitektur.
  • Fravær av dekorative elementer.

Etterkrigsmodernisme som i større grad videreførte funksjonalismen:

  • Som oftest arkitekttegnet.
  • Kubiske bygningsvolumer.
  • Flatt tak, eller slak takvinkel da gjerne som pulttak eller valmtak.
  • Hjørnevinduer.
  • Balkonger og terrasse.
  • Enkle gerikter rundt vinduene og i inngangsparti, gjerne i teak.
  • Fravær av dekorative elementer.
  • Asymmetri i fasaden.
  • Store vindusflater og vindusbånd.

 

Les mer om dette temaet