Hva skjedde med husene og håndverket i 1950?

#

Hvorfor snakker så mange om forskjellen på hus bygd før og etter 1950? Ikke minst om håndverkeren. For å finne svar har vi reist noen tiår tilbake for å se hva som skjedde da 44 stortingsrepresentanter dro til Ekeberg for å se på et lite gult hus. Også har vi sett litt på Husbanken, akkordlønn og byggeregler. Vi tar det siste først og begynner helt tilbake i 1818.

Lover og regler bestemmer hvordan og med hva det bygges

Frem til 1800-tallets første halvdel var det ingen regulering av boligbyggingen i Norge. Først i 1818 kom det første forsøket på å underlegge den en viss offentlig kontroll. Årsaken var de mange bybrannen som herjet jevnlig. Forsøket mislyktes. Årsaken var at mange mente en felles lov ikke tok hensyn til ulikheten mellom byene, men ideene fra 1818 kom til å prege senere lovgivning.

Den første loven som baserte seg på utkastet var bygningsloven av 1827 i Christiania. Den ga tydelige føringer på både utførelse og materialbruk, blant annet ble det innført murtvang i byen. Nettopp dette bidro til et gjennombrudd for både murerhåndverket og teglproduksjonen i Norge. Mange var imidlertid skeptiske. Landet manglet murere og arbeidskraften måtte de første årene importeres. Det måtte også teglen før den innenlandske produksjonen tok seg kraftig opp utover 1800-tallet. I 1830 fulgte Bergen etter med sin egne bygningslov. Først i 1845 kom en lov for alle byer, "Lov om Bygningsvæsenet".

Foto: Risør kommune
Foto: Risør kommune

Det store hamskifte som brakte oss det moderne byggeriet kom passende nok i 1949. Loven ble utformet i en tid med boligmangel og rasjonering av byggevarer. I tillegg var det fagfolk som lenge hadde vært opptatt av at det ble anvendt mer trevirke i hus enn det som var nødvendig. De gamle konstruksjonene var gjerne i laft, reisverk eller bindingsverket med 4" x 4" stendere og det krevdes minst fire panellag. Fra 1949 ble det tillatt med bindingsverk av det loven kalte "amerikansk modell". Her var konstruksjonen spinklere, med stendere på 2" x 4" og senteravstand på 0,6 m. Istedenfor panel ble det i større utstrekning lovlig å bruke ulike plateprodukter som trefiberplater, gipsonitplater og pressede halmplater. Platene var produsert på fabrikk og tilpasset bindingsverket, det var også isolasjonsmattene. Slikt ga rask montering.

ikke-spurt-om-bruk-halmplatefabrikken-ulven-paa-ring-interioer-fra-produksjonen-av-halmplater-fotograf-normann-domkirkeodden-halmplateisolasjon.jpg

Produksjon av halmplater. Foto: Normann / Domkirkeodden

Det lette bindingsverket var som skapt for seriebygging av hus. Gevinsten var billigere og flere boliger. Kompliserte tømmerforbindelser ble erstattet av spiker, bolter og tømmerbindere i metall. Det ble mindre behov for stedlig tilpasning av materialer og fabrikker leverte i økende prefabrikerte produkter.   

Industrialisering – fra byggeplass til fabrikk

Tilgangen på materialer har historisk sett vært ganske konstant. Den har lagt føringer på både byggemåte og håndverker. Man brukte stort sett lokale råvarer. Derfor har også byggeskikken gitt seg mange ulike uttrykk i vårt langstrakte land. I tusener av år dominerte materialer av tre, stein, siv, kalk og leire. På sikt kom videreforedlinger som teglstein, sement, metall og glass. Det er sagt at så sent som år 1900 hadde husbyggerne omkring 50 ulike byggematerialer til rådighet. 100 år senere var antallet godt over 60 000! Vi finner flere årsaker til utviklingen. Blant annet en voldsom vekst i industriproduksjon og et frislipp av handelsrettigheter. Tidligere hadde nemlig et fåtall kjøpsteder monopol på handel med byggemateriell. Først rundt 1850 kom et frislipp som økte omsetningen. Rundt 1900 begynte en rekke spesialforretninger for byggevarer å etablere seg. De ble i økende grad forsynt av fabrikker som masseproduserte varer. Spiker, trevarer, ferdigmaling og takplater ble tilgjengelig over store deler av landet og kom på sikt til å utkonkurrere mange lokalt bearbeidede produkter.

Ferdighusproduksjon Foto Høel , Leif Norsk Folkemuseum

Ferdighusproduksjon foto Høel, Leif Norsk Folkemuseum

Et ulovlig bygget hus

En del av husbyggingen flyttet derfor på sikt fra byggeplassen og inn i fabrikken. Industriarbeideren overtok flere arbeidsoperasjoner fra håndverkeren. Moderne sagbruk, vindusfabrikker, ferdighusfabrikker og malingsprodusenter overtok oppgaver som tidligere hadde vært en selvsagt del av repertoaret til tømreren, snekkeren og maleren. På den andre siden ble så uendelig mye mer produsert og varene ble billigere. For mange ble rasjonaliseringen av husbygging og økt byggevareproduksjonen veien til eget hjem. Ikke bare kom mange vekk fra trangboddheten, mange opplevde også at kvaliteten ble jevnere og mer forutsigbar. Etter krigen akselererte utviklingen. Et stort overskudd av krigsmateriell og produksjonskapasitet ble frigjort. Smarte produsenter fant avsetning for materialer og produksjonskapasitet i nye produkter. De var billige og velkomne i et land med skrikende behov for nye boliger.

Boligmangelen var faktisk mer enn prekær. I Finnmark og deler av Troms var det nesten ikke boliger igjen. Under okkupasjonen ble kun et knippe boliger reist. Over 100 000 nye boliger måtte straks bygges for å underlette boligkrisen. På denne tiden i Oslo fantes et lite entreprenørfirma som ble kalt Ringnes & Selvaag. Medeier i selskapet var sivilingeniør Olav Selvaag, en mann med meningers mot. Han var av den oppfatning at boligkrisen ikke kunne løses innenfor det gjeldende regelverket. Ressursene som gikk til husbygging måtte rasjoneres dersom man skulle klare å bygge nok boliger. Man kunne ikke bygge dyrt og lite, når det trengtes billig og mye. Eller som Selvaag selv uttrykte det:

 

Det er heller ingen som vil bruke det meste av sin inntekt til modellkjoler, meierismør, originalmerker på Vinmonopolet osv., når resultatet blir at man må rasjonere på alt annet som skal til i en husholdning. Nei, alminnelig fornuft tilsier at man kjøper billigere klær, billigere drikkevarer, at man bruker margarin istedenfor meierismør osv., så man også kan få det andre man trenger for å leve.

 

I august 1948 tok han til pennen og sendte et åpent brev til Storting og til 12 av landets største aviser. Her påstod han at det kunne bygges tre ganger så mange boliger dersom byggemåten ble lagt om. ”Hvorfor bygge så dyrt?” kalte han en artikkel, og svarte at ”jeg kunne bygget et hus til halv pris.” Avisen Morgenposten utfordret da Selvaag på om dette var mulig. Som en handlingens mann svarte Selvaag med å bygge Ekeberghuset. Et bygg som ved ferdigstillelsen i 1948 brøt med en rekke av de gjeldende forskrifter. Huset ble imidlertid reist på 12 uker av to mann, med en tredjedel av materialbruket som var vanlig. Over 80 000 tusen mennesker skal ha valfartet til Ekeberg for å se det revolusjonerende huset, blant dem 44 stortingsrepresentanter!

Selvaag Hus Under Bygging . Et Enkelt Stillas Sørger For Sikkerheten .Schrøder  Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Selvaag hus under bygging. Et enkelt stillas sørger for sikkerheten. Foto:Schrøder/ Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Det må ha gjort inntrykk på folkets representanter, for i 1949 ble som vi har sett byggeforskriftene endret, langt på vei mot retningslinjene Selvaag søkte. Noe av det mest revolusjonerende var at Selvaag hadde benyttet lett bindingsverk av "amerikansk" modell. Ytterveggene ble tekt med uhøvlet vestlandspanel og impregneringspapp. Innvendig ble panelet sløyfet til fordel for trefiberplater og tapet og veggene ble isolert med mineralull. 

Selvaags ide for modernisering av boligbyggingen var seriebygging på stedet av standardiserte og spinklere materialer og flere industriprodukter. Her var det spikerforbindelser som gjaldt og ikke tømmermannsforbindelser. Bindingsverket var godt tilpasset bruk av plater og isolasjonsmatter. Ekeberghuset står for øvrig i beste velgående den dag i dag.

For mange representerte ekeberghuset en utvikling mot dårligere kvalitet og mindre innflytelse for håndverkeren. Det er langt på vei en urettmessig kritikk. Håndverkerens rolle og arbeidsoppgaver kom riktignok til å endre seg, men mens noe av den gamle kunnskapen forsvant, kom ny til. Kjennskap til nye materialer og teknikker gjorde at man kunne bygge enklere og billigere enn tidligere. Kvaliteten på industrivarene var i mange tilfeller jevnere og bedre. Den største endringen var imidlertid at håndverkeren i mindre grad fikk kontroll over hele prosessen. På den andre siden var et slikt system sterkt avhengig av at man fikk en god håndverker. Noe som ikke alltid var tilfelle tidligere heller. Så skal vi heller ikke glemme at mange for første gang fikk mulighet til å erverve sin egne bolig.

Lønnsordninger, husbank og selvbyggere

Kan et lønnssystem faktisk si noe om hva en håndverker gjør og hvordan husene blir bygget? Selvfølgelig, for et lønnssystem gjenspeiler hvordan arbeidet legges opp. La oss ta akkorden, for det er en indikasjon på en ny arbeidshverdag.

Et akkordlønnssystemet en ordning som styres av en akkordliste. Den består av en oversikt over faste priser på et bestemt stykke arbeid. I begynnelsen ble akkordlistene utviklet og vedlikeholdt av de enkelte faggruppene selv. Da ble selvfølgelig listene holdt hemmelig for både arbeidsgiverne og for de uorganiserte. Etter hvert måtte man imidlertid få inn akkordlistene i en tariffavtale. Det ble da opprettet målekontorer som fastsatte betaling for et bestemt stykke arbeid. I 1947 fikk fagbevegelsen "Bygning" etablert en akkordtariff i de fleste norske byer, denne ble etter hvert gjeldende for hele landet.

I den eksplosive utbyggingen som kom i gang etter krigen kom akkordsystemet til å dominere i byggfagene. Bygging av blokker og ferdighus la til rette for standardiserte arbeidsoppgaver og ved standardiserte og gjentakende arbeidsprosesser passer akkorden. Greit når du skal male 50 leiligheter og lage 15 like pipebeslag. Et akkordlønnssystem kan langt på vei føre til at selve arbeidsoppgavene blir standardiserte fordi det er lønnsomt. Da er det ikke gunstig med for store variasjoner mellom utførelsen i ulike leiligheter eller ferdighus. Selvaag og andre entreprenører som kom til å bygge ut store boligområder fikk etter hvert utviklet effektive "bygningsfabrikker". Her gikk håndverkerne på akkord, nesten som industriarbeideren.

Husbanken kom også til å spille en viktig rolle i utformingen av husbyggingen etter krigen. Husbanken som ble opprettet i 1946 ble en forlenget arm for statens boligpolitikk. Den ga boliglån med lav rente og ulike former for bostøtte. Det er sagt at banken skal ha finansiert mer enn halvparten av alle boliger reist etter krigen! Men bidragene kom ikke uten forbehold. Det var sterke føringer til både størrelse, utforming og materialbruk. Det ble dermed begrensninger på variasjoner og mangfold. Den gjennomsnittlige størrelsen på eneboliger med støtte fra husbanken var rundt 1950 knappe 102 kvm. Det var riktignok sør for Troms fylke. Nordover måtte de klare seg med mindre. Gjennomsnittsprisen var 34.400,-.

 

Håper Disse Menne Kan Slippe Min Søknad Igjennom . Jeg Har Jo Droppet Pyntelistene . Foto Schrøder  Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Håper disse karene kan slippe min søknad igjennom. Jeg har jo droppet pyntelistene. Husbanken la strengere føringer på hva som var tillatt og ikke! Foto: Schrøder/ Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Ettersom lånene var begrenset og egenandelen gjerne var høy, valgte mange å gjøre en vesentlig innsats selv. Om de ikke var selvbyggere i ordets rette forstand, var det ikke uvanlig å spa ut tomta for egen hånd og kanskje støpe grunnmuren sammen med hjelpsomme naboer. Dette ledet til kritiske røster fra håndverkerne. Ikke bare fordi gjør-det-selv markedet vokste, men også fordi rammene fra Husbanken var trange. En byggmester i Porsgrunn klaget sin nød over at de lave satsene førte til urealistiske reduksjoner og besparelser på bygget. Kanskje var byggmestrene vant til større innflytelse. Før krigen var det nemlig vanlig at byggmesteren tegnet huset selv. Et nytt trekk ved innføringen av Husbanken var at de fleste husene som ble bygget var arkitekttegnet eller i det minste godkjent av en arkitekt. 70 % av gjenreisningshusene ble bygget etter typetegninger eller som ferdighus, de øvrige ble spesialtegnede.  

Så hva har vi lært av alt dette? 

Ingenting skjer over natta og alt henger sammen med alt. Nordmenn våknet faktisk ikke opp til en ny hverdag 1. januar 1950 med alkydmaling, lett bindingsverk, husbankhus og en blomstrende byggevareindustri. I dag kan det se ut som alt skjedde på engang, men de gamle metodene hang fortsatt med en stund til og mange "nyvinninger" hadde kommet for lengst. Mange endringer i husbygging og håndverk skyldtes nye byggeregler, nye produkter og industrialisering av boligproduksjonen. Det ble mindre behov for håndverksmessig tilpassing til det enkelte hus. På den andre siden måtte håndverkerne lære seg stadig flere nye "fag". Nye produkter krevde innsikt i hvordan materialene fungerte sammen, håndverkerne fikk kunnskap om bruk av nye verktøy og ny teknologi. Vi fikk etter hvert en ganske fleksibel arbeidsstyrke som var vant til å håndtere endrede betingelser og krav til sitt arbeid. Ikke minst fikk mange nordmenn endelig mulighet til å flytte inn i sin helt egne bolig, i hvert fall den delen som ikke husbanken eide! 

Troll I Eske

Vi trenger fortsatt håndverkere som behersker tradisjonelle teknikker. De fleste hus er allerede bygget og håndverkerne har et stort samfunnsvar i ivaretakelsen av dem. Ole Andreas Klaveness og Lizzy er gode representanter for akkurat det. Foto: Bygg og Bevar