Gamle hus må få være gamle

Trehus på Briskeby i sveitsergotikk. Foto: Svein Solhjell
Tidens tann og vår bruk tærer på våre hus og leiligheter. Uansett deres alder. De eldste husene slites kanskje minst, mens vi lettere oppdager slitasjen ved det som er nesten nytt. Men spor etter vår bruk og etter våre forgjengers bruk, er viktige deler av husenes historie. Dette er patina. 
Gamle hus har sjel, sier mange. Men gamle hus kan miste sin sjel om de blir totalt pusset opp. Gamle hus tåler ikke ”extreme makeover”. Da blir sporene etter generasjoners liv og bruk av husene, og av vær og vind, for alltid fjernet.
Gamle hus er som antikviteter. Den som har et gammelt, slitt skap som har vært i familiens eie i mange generasjoner, ville vel ikke drømme om å reparere det slik at det ser helt nytt ut? Ikke bare ville skapet da miste nesten all verdi, men det ville jo ikke fortelle sin gamle historie lenger heller. Det morsomme, gamle skapet med den vakre patinaen, ville blitt et
uinteressant, helt nytt skap. Så patina er verdifullt på antikviteter, men hva med gamle hus?
img_2018.jpg
Vindu, firerams med belstning malt i gult. Foto: Svein Solhjell

 

Gamle hus og boliger må også få lov til å beholde noe av sin patina

Gamle hus må få lov til å være gamle. Vi skal ikke skjemmes av litt slitasje og av at noe er litt gammeldags, men være stolte av sporene etter tidligere tider i våre hjem. Det er ingen grunn til at alt skal være like ”strøkent” som det er i reklamebrosjyrene. Et gulv må ikke være helt rett, vi lever fremdeles godt med en liten skjevhet. Vi selv og våre gjester har godt av å se og kjenne spor etter lang tids slitasje på noen dørkarmer. Minner om at her har mennesker gått ut og inn i generasjoner.

Tidsdybde er verdifullt, sier antikvarene

Husene har minner om oss selv og våre forgjengere kan vi like gjerne si. Men ikke alt skal konserveres i våre hjem. En del av husenes historie er også de forandringene som hver ny generasjon tilfører. Dette er spor av skiftende tider, av ny teknologi og av nye krav til komfort. Ulike spor etter skiftende smak og vaner. Bare de siste drøyt hundre år har våre hus opplevd at elektrisiteten og det innlagt vannet har revolusjonerte hjemmelivet. Vi har fått WC og bad, og telefon, radio, TV og nå datamaskiner har rykket inn og blitt hverdagen.
Husholdningene og innholdet i våre hjem har endret seg mye de siste generasjoner. Vi har fått kjøleskap og fryser, vaskemaskin og oppvaskmaskin osv. og alt sammen har direkte eller indirekte satt sine spor.
img_1872.jpg

En flott gammel dør, hvor mange slike har du sett før? Foto: Svein Solhjell

De færeste av oss kan eller vil leve i museale omgivelser hvor tiden er frossetfast

 
Men når vi vedlikeholder, pusser opp og forandrer, så skal vi være varsomme med å fjerne alle gamle spor. En god regel for den som er glad i gamle hus, er at det ofte er bedre å legge til enn å fjerne. Dette vet alle som i vår tid gleder seg over at de har gjenfunnet originale gipsrosetter og stukkatur over gamle nedforinger av taket.
Samme for alle dem som har funnet den gamle jernovnen intakt i uthuset, den som ”måtte bort” den gangen alle skulle fyre elektrisk. Selvsagt må vi fjerne noe, kanskje mye, når vi skal pusse opp og modernisere. Men man skal alltid være forsiktig med å gjøre for mye. For gjør vi mer enn det vi strengt tatt trenger for å tilfredsstille moderne krav til komfort og standard, så lider ikke bare husets patina og ”sjel”. Slikt blir unødvendig dyrt også. Et solid, gammelt vindu kan ofte istandsettes om det ikke har vært utsatt for ekstremt dårlig vedlikehold gjennom mange år. Istandsetting er ofte lønnsomt siden et nytt vindu i gammel stil, og vel og merke av god, gammel kvalitet, koster skjorta. En skikkelig fyllingsdør kan du også få laget ny, men til en pris som gjør bevaring virkelig lønnsomt.
 
Den som pusser opp et hus eller leilighet fra ”bunn til topp”, står igjen som eieren av det gamle skapet som hadde så mye historie og patina før det ble reparert slik at det så nytt ut. Fattigere både på penger og kulturverdier.
 

La heller gamle hus få lov til å være gamle, til glede for oss selv og våre etterkommere.