#

Bygningsvern på Røst

Ytterst ute, utenfor Lofotens taggete fjellrekke, midt ute i selve Storhavet, ligger øygruppen Røst. Her ute har jeg jobbet med Røst sin kulturarv i flere år og har gjort meg opp noen tanker om hva som særpreger kulturarven og byggeskikken.

Først og fremst er det havet som definerer øygruppen. Det er langgrunt og stor forskjell mellom flo og fjære, noe som fører til ekstra utfordringer for sjøhus og andre konstruksjoner som har sine fundamenter i sjøen.

Ta et tak og Stø han av?

Eldre bygg er som oftest godt fundamentert ned til faste masser på bunnen, men ofte ser man utglidning av tørrmurte steinfundamenter og en gradvis opptæring av trepilarene. I tillegg står disse svært utsatt til for stormflo, og dette er utfordringer som vil øke i framtiden.

Ta et tak-aksjonen til Norsk Kulturarv har vært et viktig første tiltak for å berge mange viktige bygg rundt om i landet, i de senere år også på Røst. Håpet er også en økende satsing på sjøhusene. Da er det fundamentene, og ikke taket, som gjerne er det første som må sikres og støs av.

Bryggene På Kårøya

Bryggene på Kårøya

Vinden rår

Den uavlatelige vinden er det som definerer Røst, som så mange ytre kyststrøk. Det er også den saltholdige vinden som skaper grunnlaget for de ideelle forholdene til produksjon av tørrfisk, øyas store eksportartikkel gjennom mer enn 1000 år.

Torsk Henger For En Av De Gamle Buene På Gleskjæret

Torsk til tørk utafor en gammel rorbu på Gleskjæret. Buene på Røst brukes fremdeles av fiskere, flere av dem med nærmere 100 års kontinuerlig bruk!

Vinden fører til økt slitasje på bygninger, men fører også til rask uttørring og en ytterkledning som ser ut til å få en naturlig saltimpregnering gjennom stadig påvirkning av fuktig sjøluft. Råteskader er det sjelden mye av og svartsoppen glimrer med sitt fravær. Lite snø som tynger ned takene om vinteren, hjelper nok også godt på i tillegg til den tørre lufta.

Toralfhuset

Befaring ved Toralfhuset på Kårøya. Et hus som sårt trenger pleie. Hadde dette stått på innlandet, ville det sannsynligvis allerede vært nedbrutt av snømengdene der på vinteren.

Einar Stamnes
Einar Stamnes

Einar Stamnes slektes fra Røst og har skrevet kulturminneplan for Røst og vært prosjektleder for kulturarvsatsing der. Senere har han jobbet som bygningsantikvar og rådgiver i Hedmark og Innlandet fylkeskommune. Han jobber nå som spesialrådgiver ved Norsk håndverksinstitutt på Maihaugen, der han blant annet jobber med det nasjonale nettverket Løfte håndverket og levende kulturarv. Han er utdannet journalist, økonom og historiker.

Han har gitt ut boka Røst-ytterst i Lofoten (2021). på Orkana forlag.

 

Den tradisjonelle tranmalingen er gjerne et vanskelig underlag for nyere malinger, men fungerer godt for tradisjonell linoljemaling. En kombinasjon av materialkvalitet, behandling og lagring av materialer og tradisjonell overflatebehandling, eller i noen tilfeller ingen behandling, slik som de tørre nordveggene, har gitt lang levetid for originalkledning. Det viktigste er å bli klar over kvaliteten og unngå å skifte unødig.

Det Er Et Mangfold Av Kulturminner På Røst. Her Fra Brygga, Røst Sitt Tusenårssted. Røst Kommune Er Samarbeidskommune Med Norsk Kulturarv

Handelsstedet Brygga, kommunens tusenårssted. Her ser vi de typiske steingjerdene, fjøs/låve, rorbu, rester etter steinnaust og våningshus.

Utapåvindu- en god tilpasning

En lokal tilpasning til dette med behov for ekstra isolasjon og beskyttelse av de utsatte vinduene, er såkalte utapåvindueller dobbeltvindu. Ofte hører man i bygningsvernet om å montere varevindu for å bedre isolasjonen, men dette dreier seg om ekstra vinduer til utvendig bruk i værharde strøk.

P1420450

Gammelt utapåvindu (uten øyekrok her) på Petra Henriksen-huset til Røst historielag.

Disse er laget i samme form som de vanlige vinduene, med vanlige glass, de skal jo brukes til hus som er bebodd hele året. Men de er enklere utført og uten mulighet for åpning, da de er ment å kun henge oppe i den mest utsatte perioden høst og vinter. Utapåvinduene er gjerne noe høyere og bredere for å kunne skrus fast i listene og for å dekke ekstra mot vind og trekk. Dette er en god tilpasning i værharde strøk! De gir et ekstra isolerende lag til beboelsesrom og beskytter de mest utsatte vinduene.

De er skrudd fast, ideelt sett med store øyeskruer, og kan tas ned under våren og sommeren. Ofte ser man at de originale vinduene har liten slitasje, mens de enklere utapåvinduene, som tar all støyten av vær og vind, gjerne har vært skiftet.

Øyekrok Variant Med Kobberoe Fra Båtbygging

Her er gammel type øyekrok til utapåvindu fra Røst. Denne gjør det enkelt å skru av og på vinduene. Foto: Ole Ugland.

Gjenbruk

Gjenbruk av bygningsdeler er noe som har vært utbredt i hele landet, men kanskje i ekstra stor grad i de strøk der avstandene til trevirke er lang. På Røst er dette ekstremt: Som vindusrestaurerer Ole Ugland i Bøylestad Moen kommenterte da vi holdt på med noen vindu og manglet noe utstyr. Jeg antydet at vi kanskje måtte ta en tur til Bodø, nesten 4 timer hver vei, og sannsynligvis ville det også innebære en overnatting. «Det er jo som om vi på Sørlandet skulle ta oss en tur til Danmark hver gang vi mangler noe», kommenterte Ole.

Det er klart at avstandene også skaper problemer når man trenger materialer eller hjelp utafra øya. Derfor er det fremdeles et viktig poeng å ta vare på bygningsdeler som kan gjenbrukes.

Her ville det vært fint om det på sikt kom et landsdekkende system for gjenbruk, for eksempel organisert gjennom kommunale gjenbruksstasjoner?

Mast Som Mønsås

Gjenbruk på Røst. Mast som mønsås i taket på et hus i Nesset. (Agnesstua)

Gjenbruk og ivaretakelse av eldre bygg er selvsagt ikke noe nytt på en plass som Røst. Man har tatt vare på det man har hatt av ressurser, og hegnet om det. Hus er ofte flyttet flere ganger, det meste jeg har hørt om er et hus som ble flyttet fire ganger, bare innen Røst. Dersom den opprinnelige bruksverdien til et bygg forsvant, kunne man heller bruke den til noe annet, gjerne gjennom gjenbruk av materialene. Slik ser vi gamle bolighus som fjøs, og gammel ytterkledning til et fiskebruk som kraftig hagegjerde, for å nevne noen eksempler.

I nyere tid har økonomien på Røst som ellers i landet bedret seg kraftig og behovet for å hegne om hver minste bordbit har forsvunnet. Utfordringen for bygningsarven i dag er derfor at bygg, særlig uthus, fjernes framfor å istandsettes eller gjenbrukes. Samtidig er det fristende å skifte mer enn nødvendig av vinduer og kledning ved istandsetting. Økte materialpriser kan kanskje føre til en situasjon som ligner den som var før: det er økonomi i å ta vare på og gjenbruke.

Ressurser i arbeidet

For å få opp interessen for istandsetting av eldre bygg på Røst har det vært til stor hjelp å ha kontakt med og ressurser fra Kulturminnefondet, Fortidsminneforeningen, fylkeskommunen, Bodø kommune, Riksantikvaren og Norsk Kulturarv, der Røst nå er samarbeidskommune. I tillegg har Bygg og Bevar vært en flott side å tipse om, med klare og instruktive artikler om bygningsvern.

Spesielt må Arnstein Brekke og bygningsvernprosjektet i Bodø/Misvær trekkes fram som en stor ressurs for bygningsvernet i området. Brekke har øst av sine kunnskaper om bygningsvern og vært på Røst flere ganger. I tillegg har miljøet i Saltdalen skaffet furumaterialer av riktig kvalitet til istandsetting av vinduer og karmer.

Stein på stein

Landskapet preges også av utbredt bruk av stein, til steingjerder, vorrer, steinmurer under sjøhus og kaianlegg. Og en Røstspesialitet: steinspengene: tørrmurte steinveier som knytter øyene sammen over de grunne sundene og vikene. Her er det en stor utfordring: Den tradisjonelle kunnskapen om tørrmuring er i ferd med å forsvinne. Her er det viktig å knytte kontakten med de fagmiljøer som finnes og å lete etter potensielle tradisjonsbærere lokalt i Lofoten og Salten, om de ennå finnes! Det vil nok uansett være flere som kjenner til deler av tradisjonen.

Befaring Ved Gammelt Steinnaust På Liss Demma

Befaring med Kulturminnefondet ved gammelt steinnaust på Liss- Demma.

Fargebruk

Skraper man litt på vegger, vil man se restene etter tidligere tiders fargebruk. De som hadde ressurser til det, brukte dyre farger: hvitt, grønt og blått pigmenter. Hvitt brukket med grønt har vært mye brukt. I tillegg var de rimeligere pigmentene mye brukt: rødt og ulike sjatteringer av okergult. Tran var ikke så godt egnet til å blande med hvitt, så tranmalingen var nok oftest rød eller okergul.

Petra Henriksen Huset

Petra Henriksen-huset til Røst historielag. Vinduene istandsettes og får gradvis sin opprinnelige farge på omramming tilbake.

Bygningsvern og levende kulturarv

Noe som har blitt tydelig etter å ha jobbet en stund med eldre bygninger på Røst er viktigheten av lokal kunnskap og forankring. Det er viktig med kunnskap i hvordan hus ble satt opp, den muntlige tradisjonen om hvordan husene ble brukt, hvem som bodde der og hvilke tilpasninger som ble gjort lokalt til klima og vær (slik som utapåvindu og plassering), og ikke bare kunnskap om bygningene, slik som stilperiode og det som kan skaffes gjennom skriftlige kilder.

Bilde Terje Helgesen (1935 2020) Var En Viktig Informant I Arbeidet Med Kulturarven På Røst. Her Er Det Direktør I Kulturminnefondet Simen Bjørgen Som Porøver Ut Terje Sitt Hjemmelagede Orve.

Bilde: Terje Helgesen (1935-2020) var en viktig informant i arbeidet med kulturarven på Røst, blant annet innen tørrmuring. Her er det direktør i Kulturminnefondet Simen Bjørgen som prøver ut Terje sitt hjemmelagde orve.

Den viktige lokale kunnskapen gir bygningsvernet større verdi og ikke minst bedre forankring. Gjennom arbeidet med en kulturminneplan for Røst, ble det stadig klarere at i tillegg til å skaffe en oversikt over kulturminner og kulturmiljøer, er det også viktig å ta vare på, og ikke minst verdsette, den rike levende tradisjonen og tradisjonelle kunnskapen på Røst.

Her er det fremdeles mye å hente!