I dag er ikke kledningsbordene bare ferdig justert, men ofte ferdig beiset eller malt når de ankommer byggeplassen. Det gir håndverkeren færre muligheter til å følge gode, gamle erfaringsråd. På enkle uthus var det tidligere gjerne benyttet ukantede panelbord med ru overflate. Disse bygningene ble malt med komposisjonsmaling (komposittmaling, slamfärg) eller de sto umalt. Fra 1700-tallet ble det vanligere å kle bolighusene. Disse bordene ble alltid kantet, høvlet og som regel også profilert. Tidligere ble nederste delen av stokken brukt til laftetømmer eller til bordkledning.

Starter i skogen

Utvelgelsen av materialene er egentlig en prosess som starter med turen i skogen. Både båtbyggeren og fjøsbyggeren i gamle dager startet arbeidet med å hogge de trærne som trengtes, skriver Godal i Tre til tekking og kledning:

 "Den allmenne forståinga for kvalitet har ein nær kontakt mellom skog og brukar som føresetnad"  

Etter krigen har volum og effektivitet tatt over i skogbruket, og "plukkhogst" har vært betraktet som litt sært. Men der kvaliteten fortsatt er viktig - begynner fortsatt fagmannen i skogen. I dag finnes det igjen flere sagbruk som har spesialisert seg på blant annet malmfuru.

Malmfuru og kjerneved

Kjerneved er det samme som alved, al eller malme hos furua, altså den innerste delen av stokktverrsnittet som ikke lenger deltar i transport av vann eller næringssalter.

"Malmen furu" er et begrep som ofte brukes om en furustokk som hovedsaklig består av kjerneved. Andre sier "godt malmen" osv.

Kjerneveden er rik på "ekstraktstoffer" som harpiks og lignende. Dette er stoffer som gjør at veden får stor motstandskraft overfor soppangrep. Innholdet av disse ekstraktstoffene er størst i rotstokken. Fuktinnholdet i kjerneveden er lavere enn i veden utenfor (yta, gjeiten). Kjerneveden vil i enkelte treslag (furu, eik, alm osv) få en mørkere farge enn yta. I treslag uten denne fargeforskjellen, vil likevel kjerneveden normalt ha større naturlig holdbarhet enn yta.

Til ytterkledning skal det velges saktevokst, kvaerikt virke for furuas vedkommende. Tømmeret skal ha en høy andel kjerneved og trærne skal være ferdig utvokst.

Tresorter

I norsk byggeskikk benyttes flere typer tresorter som bygningsvirke. Tradisjonelt er det benyttet gran, furu og osp til kledning av hus. Med kledning mener vi det ytterste, ikke bærende, laget av en vegg.  

Viktig var det, uansett tresort, at treet var utvokst, gjerne gammelt, med rak og rund stamme og god krone.

Gran

• Gran eller grån er det utvokste treet, tell er treet under vekst
• Har ikke alved (kjerneved) men tette porer
• Svært sterk mot råte
• Mye brukt, men ikke ansett som like god som furu
• Mye brukt i dag til paneler og kledning
• Hurtigvokst gran suger vann

Furu

• Furu er navnet på det utvokste treet, toll er det voksende treet og tyri ren og feit kjerneved
• Kan ha høy andel kjerneved (også kalt al, hala, feitved, tyri, gadd eller malme)
• Andre tresorter med mye malme er einer, eik, selje og lerk
• Tradisjonelt er det eik og furu som er brukt som kledning, lerk er brukt på moderne hus
• Kan få blåved, en sopp som bryter ned veden slik at den suger vann
• Blåveden er derfor lettere å impregnere
• Blåved ligger ofte som ytterste laget på et gammelt tre med mye malme

Andre tresorter

• Eik er noe brukt til kledning i Norge, men mest brukt til båtbygging, gulv og trapper
• Einer er brukt som kledning Brakekledning (se bilde) eller ris-kledning
• Lerk har blitt et populært materiale å tekke moderne hus med, men vokser ikke naturlig i Norge og er derfor ikke kjent brukt i tradisjonelt byggeri. Mot slutten av 1860-årene blir lerk handelsvare på norske skogplanteskoler, og bruken utvides men først mest til beplantning.

Saging med oppgangssag

Før 1500-tallet ble stokkene kløyvd og tilhugget med en liten øks; Sprett-teljing. Med et godt utgangspunkt kunne man ved kløyving få "opptil seks fjøler av kubben", skriver Godal. Fra 1500-tallet kom de første vannhjuldrevne oppgangssagene.

Av stokken fikk man fire eller seks planker, hvor dem nærmest margen ble ansett som de beste.

Bakhunen eller "skalkene" også kalt halvinger ble brukt til golv og taktro.

Halvingene kunne også bli brukt som kledning på uthus, som i tilfellet på bildet, fra en husmannsplass i Akershus.

Toppskårne bord

Har du lagt merke til at ikke to bord på veggen er like brede og at de smalner? (se bildet under). Den gamle måten å dele stokken på var å toppskjære det vil si å skjære etter stokken. 

Toppskårne bord smalner derfor på samme måte som treet. Toppskjæring ga ujevn bredde på bordene, men bedre materialutnyttelse på opptill 20%. Underliggerne ble gjerne satt opp ukantet, mens overliggerne hadde renskåret og høvlet kant. Oppsettingen av ugjevne panelbord krever både godt fagmannskap og estetisk forståelse for de perspektiv-virkningene som skapes. Erstatter man slik kledning med parallelle bord vil den visuelle forskjellen bli veldig stor.

Toppskårne bord er ikke det samme som ukanta bord!

Ser man godt på bildet under, er det tydelig at huseier har observert noe viktig. Bordene som sto på gavlveggen var ukantet og ujevne. Som dem på nederste delen av veggen. Derfor ville det bli feil å bruke en rettkantet kledning, da øverste delen måtte skiftes ut.

En bestilling på ukanta bord blir forstått som "villmarkspanel" i moderne oversettelse. Resultatet på den øverste delen av veggen blir feil - selv om man virkelig har forsøkt å gjøre riktig!

Sirkelsagen endret utnyttelsen av stokken

Med sirkelsagen, som kom i bruk etter 1850, ble etter hvert måten å sage ut materialene av stokken endret. Til å begynne med ble stokken delt slik som tidligere, siden ble det vanlig å ta ut en midtblokk og sage flaskeskårne bord av yteveden (bakhunen).

I dag går stokkene inn i saga automatisk på mange store sagbruk. Dette fører til at annethvert bord høvles/fases med margsida ut, annet hvert med yta ut. På byggevarehuset vil ulike kvaliteter ligge om hverandre i dag, og hovedtyngden av materialene vil være yteved.

Kantskårne bord med mest mulig "stående årringer" har flere fordeler:

• De sprekker mindre enn flaskeskårne
• Er vanntette
• Slår seg mindre, mindre kuving/ skåling
• Mindre breddekrymp
• Slitesterke mot sol, vær og vind
• Minst mulig kvist

Maskinhøvling av trelast ble ikke vanlig før rundt 1860. Etter saging ble planken snudd slik at det var margsida som ble høvlet. Dette kan du få et av de mindre leverandørene til å gjøre hvis du ber dem om det. Bygg og Bevar har flere sagbruk som produserer trelast på bestilling.

Moderne kledning er gjerne uhøvlet. Det er en forestilling om at malingen sitter bedre på uhøvlede bord, og mange tømrere vegrer seg for å anbefale høvlet kledning. På gamle hus, med mindre det er uthus var alltid kledningen høvlet. I funkisarkitekturen og etter krigen er det innslag av uhøvlet kledning på bolighus, men denne har en finere og langt mindre ru overflate enn dagens sagde kledningsbord.

Oppgangssag og håndsag gir ulike sagspor på materialene.

Tykkelsen på materialene avgjør hva vi kaller dem. Plank er 2" (ca 5 cm) eller tykkere og benyttes i bærende deler, bord er 1 ¾" (ca 4,5 cm) eller tynnere og brukes til kledning av bygget. Materialer saget på oppgangssag vil ha parallelle spor på tvers av planken, håndsagen vil gi "fiskebeins-mønster". (Se bilde av håndsaging over). På høvlede materialer kan sagsporene sees på baksiden av bordet.

Høvlingsprofiler og dimensjoner

Eldre kledningsbord har gjerne tidstypisk høvlingsprofil, alt ettersom det er fra perioden med sveitserstil eller barokk. Men også tømmermannens håndhøvler eller høvleriets profilstål er med å sette "signatur" på husene, for disse varierte gjerne utfra hva man hadde tilgjengelig.

Ujusterte bord

​

Justering eller kutring av bord vil si å høvle bordene på den ene siden. Hvis kledningsbordene ikke er justerte, er det lettere å sette det opp med margsiden ut. Eventuelle profiler skal høvles i bordets margside. Moderne justerte kledningsbord har annen hver gang kutret margside og yteside, og dermed mister man muligheten for å sette kledningen opp med margsiden vendt ut på alle bord.

Ulike typer ytterkledning

Stående

• Tømmermannspanel
• Lektepanel
• Vekselpanel
• Glattpanel
• Pløyd og profilert

Liggende

• Supanel
• Enkeltfalset
• Dobbeltfalset
• Kvaderpanel
• Skråskåret panel

Montering

Det er ikke hold for å si at man alltid satte kledningen med rota ned og margen ut. 

Det er likevel ansett som godt håndverk å sette margsida ut, da det gir kledningen best beskyttelse mot vær og regn.  En annen tradisjonell regel er å sette rotenden på stående kledning ned. Rotenden inneholder mer kjerneved og skulle brukes der påkjenningen var størst. Dette var praksis når kledningen var høvlet, for uhøvlet kledning var det busta som skulle peke nedover, altså med rotenden opp. 

Ved valget mellom rotenden ned eller fiberbusta ned, valgte man busta. Ved å sette kledningen med fiberbusta på margsiden pekende ned, fikk man bedre avrenning og mindre inntrengning av vann. Høvlede bord har ingen bust, så der valgte man derfor å sette rotenden ned, skriver Frøstrup.

For toppskårne bord, der materialene ikke er parallelle må man velge ettersom bordene er smalere i toppen enn i rotenden. På de gamle husene er bordene satt opp etter en estetisk helhetsvurdering av veggen.

Spikring av kledning

Først på 1960-tallet ble det vanlig med én spiker per spikerslag for innfesting av underliggere i tømmermannskledning. Overligger festes tradisjonelt med to spiker. Det skal ikke spikres gjennom to bord. Det vil hindre treet å bevege seg og kan føre til oppsprekking. Spikerlengden skal være minst 3 x tykkelsen av kledningsbordet - og her må det tas i betraktning at det dreier seg om 1" bordtykkelse! Til spikring av innvendig panel skal spikerlengden være 2,5 ganger paneltykkelsen.

Spiker

På gamle hus der det er brukt smidd spiker, bør man skaffe tilsvarende når det foretas reparasjoner. Flere ulike typer er i salg.

Noen velger galvanisert spiker for å unngå rustflekker. Hvis det males med linoljemaling, og det anbefales på de aktuelle husene, vil linoljen også fungere som rustbeskyttelse. Det er viktig at ikke spikeren slås for dypt inn. Spikerhodet skal flukte med panelet. Dype søkk skaper grobunn for sopp og råteskader. For å unngå vasshull, ble hodene dykket og kittet før overmaling. Overflaten skulle være så glatt som mulig.

Kilder:

Frøstrup, Anders: Rehabilitering - Konstruksjoner i tre. 8. opplag 2008. Gyldendal forlag

Drange, Aanensen og Brænne: Gamle trehus, Historikk, reparasjon og vedlikehold. 7. opplag 3. utgave 2011. Gyldendal forlag.

Godal, Jon Bojer: Tre til tekking og kledning, Frå den eldre materialforståinga. 1994. Landbruksforlaget.