Norge rundt

Med en kjeller rigget for flo og hengekøyer klare for overnattingsgjester, er laftehuset på Kvitsøy, bygget tidlig på 1830-tallet, blitt et fritidssted i fred og fordragelighet.

Der veien slutter, helt øst på Varangerhalvøya finner du et fiskevær med en helt spesiell historie. Fra yrende liv i første halvdel av 1900-tallet, til tvangsflytting og tilslutt et brennende engasjement som har kommet gjennom samarbeid mellom staten og eierne på stedet.

Hva får en familie bosatt i Sveits til å kjøpe et falleferdig hus på Røst usett? Der andre så forfall, så de et smykke langt i nord.

Selgeren mente at Borgabu burde rives, for stølen hadde ingen verdi. Heldigvis var den nye eieren av en annen oppfatning. I dag skinner de gamle stølshusene som små diamanter i Hamrabøheia i Suldal.

Ved første øyekast kan man tro at det står en Stavkirke i Orkanger når man kjører inn i byen. Thamspaviljongen har imidlertid en litt annen historie, og er ingen klassisk norsk stavkirke. Dette er historien om et industrieventyr, en verdensutstilling i Chicago, og kampen for å få et bygg heimatt.

Om det er interessen for tradisjonshåndverk blant lokalbefolkningen eller den svært spektakulære kursarenaen ved et av Lofotens best bevarte fiskevær, er usikkert. Men at kurset i vindusrestaurering er smekkfullt, er helt sikkert.

En håndfull lokale malere har tatt turen til Stordal for å lære seg tradisjonsmaling. Den vakre og godt bevarte Rosekyrkja skal istandsettes, og det skal gjøres på gamlemåten. Med naturlig pigment, kokt linolje og pensler laget av ekte grisebust.

Langt inne i ville og frodige Aurlandsdalen finner vi den gamle fjellgården Sinjarheim. Stedet er en møteplass for forbipasserende turister, studenter, geiter og håndverkere i skjønn forening. Dugnadsånden er til å ta og føle på. Her blir alle satt i arbeid!

Vi kan takke murtvangen i Christiania for at trehusbyen Rodeløkka ble til. Arbeiderbydelen som en gang luktet av sjokolade, malt og dyreskrotter fra lokal industri har i dag blitt en velstående forstad til Grünerløkka. Men trehusbyen som skulle saneres på søttitalllet, ligner fortsatt en liten landsby midt i byen.

Dette er fortellingen om en gammel paviljong, men også om mennesker og historier som blir tydeligere underveis, om en kjent forfatter og ildsjeler som vil ivareta historien.

Der alle andre så en forfallen rønne, så Helge Skinnes en skatt. Hvor starter man når man står med nøklene i hånda til et 1700-tallshus med hull i taket og en råtten laftekasse?

Mens mange av fyrene langs kysten er lett tilgjengelige, ligger andre langt utenfor allfarvei og får av naturlige grunner så å si aldri besøk. Her kan du stifte bekjentskap med noen av de mange fyrene langs vår lange kyst fra Finnmark i nord til Oslofjorden i sørøst.

Marienlyst er et karakteristisk boligområde, bygget for ansatte ved jernbanen i årene etter 1914. Området domineres av horisontaldelte tomannsboliger med villapreg, oppført på relativt små tomter. Noen få bygninger er revet og erstattet av nye, men det opprinnelige helhet­spreget er i god behold. 

I januar 1904 la en voldsom brann Ålesund i aske. Byen ble bygd opp igjen fra 1904 til 1907 og framstod som en av Norges mest særpregede byer.

Ved overgangen til 1800-tallet måtte barokken vike for interessen for antikken og de klassiske idealene. Byggeskikken på Sørlandet fra begynnelsen av 1800-tallet ble sterkt preget av disse stilidealene. 

Fra utsiden ser Lille Frøensvei 14 ut som et hvilket som helst funkishus fra 1930-tallet. Kikker man over gjerdet åpenbarer det seg tydelige tegn på funksjonalismens arkitektur, med utenpåliggende pipe og en typisk «skjørt-og bluse»-hus, med mur i deler av første etasje og panelte vegger i annen etasje. Lite aner man da at dette er Arne Korsmos egen familiebolig og et av den nyutdannede arkitektens første funkishus fra 1929. Man får heller ikke noen hint om det høyst ekstraordinære interiøret som preger dette huset.

På oppdrag fra Håndkraft i Karmøy var jeg med som instruktør på restaureringa av grindkonstruksjonen på badehuset. Bygget var opprinnelig ei løe som ble ombygd til badehus for fiskere i begynnelsen av 1900-tallet.

På Kvitfjells solside ligger Tyri-Hans, et tun bestående av 12 bygninger. Anlegget huser 3 populære serveringssteder, godt besøkt av gjester og hyttefolk. Det ser ut som om de har ligget der i noen hundre år. Grunneier og eiendomsutvikler Gunnar Jenssen er mannen bak prosjektet. - Vi gikk i gang med å bygge ut vestsiden i 2001, forteller Jenssen. - I 10 år har vi samlet bygninger og satt dem i stand.

En halv million bygninger står tomme i norsk landbruk. Er det virkelig slik at det ikke er bruk for dem? Representerer denne kulturarven bare utgifter og ingen inntekter, bare sorger og ingen gleder? I Bredablikk 27. september fortsetter vi der vi slapp før jul 2011, og setter fokus på bygningsarven i landbruket. Denne gangen er det erfaringene med tilpasning til både ny og tradisjonell virksomhet som er tema.

På Fannremsgården holder bedriften Reinhekla til. Reinhekla ble startet av Jon Fredrik Skauge i 2008. Ordet reinhekla stammer fra tilberedningsprosessen av lin. De fineste linfibrene som blir igjen når linet er hekla, er reinhekla. Historien om Reinhekla er historien om Jon Fredrik Skauge, som vokste opp i matteveven hos farmor og til farfars detaljrike fortellinger om livet før.