Steig – et lite stykke norgeshistorie

Det er registrert gravhauger og mange arkeologiske løsfunn på gården, som sier noe om at området har vært bosatt i flere tusen år. Den gamle tjodvegen gikk gjennom tunet, slik bygdevegen fortsatt gjør i dag. Vi kan med sikkerhet si at det har vært en større gård her minst de siste 1000 årene! I 1021, da Kong Olav Haraldsson (som senere ble kalt Olav Den Hellige) var på reise gjennom Gudbrandsdalen for å kristne gudbrandsdølene, var det Tord Istermage som bodde på Steig. Han var, sammen med Dale-Gudbrand, sentral i dette møtet for at det ble enighet mellom bøndene og kongen.

Det finnes spor etter en stolpekirke på gården. C14-analyser og sammenhengen med kristningen i området, gjør det sannsynlig at den kan ha blitt bygget innenfor perioden 1021-24. I kong Håkon Håkonssons saga i Flatøybok fortelles det at han på 1200-tallet restaurerte en kirke på Steig, som kan ha vært denne stolpekirken. Kirken er også omtalt i et brev fra kong Håkon Magnusson på 1300-tallet. Også i 1598 er kirken omtalt, men da er den beskrevet som veldig forfallen.

Som tidligere nevnt, fungerte gården som kongsgård i flere hundre år, og tilknytningene til ulike deler av kongefamilien var mange. Oppgjennom tidene har Norge hatt to dronninger Ingebjørg. Den første av disse, Ingebjørg Guttormsdatter, var født på Steig. Hun er også én av de få norskfødte dronningene Norge hadde i middelalderen, og for så vidt også så langt i vår historie.

På 15- og 1600-tallet fungerer Steig som futegård og tingsted, og blir etter hvert avviklet som kongsgård. Den er da på hendene til ulike høytstående privatpersoner, før nåværende slekt tar over gården i 1743. Én av forfedrene i denne slektsrekka er verdt å merke seg. Ole Nilssen Steig tar over gården i 1831. Han er en driftig kar som utviklet gårdsdrifta godt, og bygde flere nye bygninger på gården. I hans periode var det registrert at gården hadde 74 kyr, i tillegg til mange andre husdyr.

Folkene på Steig i dag

Så hvem er disse folka som skal ta over etter kongelige, embedsmenn og driftige handelsfolk? Karen Elise Steig (25) er født og oppvokst på Steig, og er utdannet agronom. Hun har nå formelt tatt over gården, men det er én til som må nevnes, som nok var avgjørende for at Karen Elise tok dette store valget. August Johan Evensen (30) fra Skien kom på forunderlig vis inn i bildet for et par år siden. Han er utdannet skogforvalter, og arbeider som skogingeniør i Gudbrandsdal Energi. 

Bygningsmassen

Begge er glade i friluftsliv, og det kommer godt med når en skal forvalte en gård på godt over 16 000 mål. Dessuten har jo gården også en bygningsmasse som legger til rette for friluftsliv, med to setre like innunder Rondane, fiskebu, slåttebu og flere andre utmarksbygninger. Disse kommer altså i tillegg til selve gårdstunet, som i dag består av 10 bygninger. Historiske foto viser at det for 100 år siden var minst sju bygninger mer bare i tunet, og låven hadde også en vinkelfløy mot øst.

Karen Elise forteller om opplevelsen av å komme inn på den ene setra, der det er som om tida har stått stille. Den er nærmest fullt utstyrt fra tida da det var aktiv setring der, og en lurer nesten på om budeia bare er ute en liten tur. «Vi har veldig lyst til å prøve separatoren som står på setra og legge smør i de gamle smørformene!» August viser fram ei raudostform og ei smørform, begge pedagogisk fargesatt slik at du bruker riktig form til riktig produkt. Forskjellene i hvordan de er utskåret har nemlig noe å si for hvor godt egnet de er for å få fram mønster på henholdsvis raudost og smør.

Paret har evnen til å engasjere seg i mange detaljer rundt det å ivareta gården. Samtidig har de gode tanker for hvordan en tilnærmer seg ei verneverdig bygningsmasse på et mer overordnet nivå. «Vi vil arbeide på bygningenes premisser, og bygge rundt det.»

Driftsbygningene på gården er imponerende, og enda mer imponerende er det at de fortsatt fungerer i en moderne produksjon! Den laftede låven er bygd i flere etapper på 17- og 1800-tallet. Her skal det gjøres vedlikeholdstiltak og noen enkle justeringer, så er det klart for å bruke deler av den som sauefjøs igjen. Kufjøset var i sin tid noe så framtidsrettet som en enhetslåve bygd i 1770, med høygolv, fjøs og møkkjeller praktisk innrettet under hverandre. Selve fjøset er i kistemur, og fungerer i dag til melkeproduksjon for 24 kyr. Det skal fortsette også i framtida. Trekonstruksjonen som utgjør låven over fjøset brant i 1919, men muren er den samme som i 1770.

Gården har 2200 mål produktiv skog, og da er det ingen ulempe å ha fått en skogforvalter med på laget! «Jeg ser på skogen som en viktig ressurs for forvaltningen av bygningene på gården. Den gir mulighet for å ta ut tømmer med ulike kvaliteter og egenskaper som en trenger til restaurering, samt at skogen også kan gi kapital når det trengs,» sier August.

Føderådsbygningen til hverdag og fest

Karen Elise og August har flyttet inn i hovedbygningen på gården, og Karen Elises foreldre bor nå i drengestua. På sikt vil det unge paret sette i stand og flytte inn i det som kalles føderådsbygningen. Den har stått tom i mange tiår, men har tidligere fungert som både føderådsbygning (som navnet tilsier), og opprinnelig trolig primært til stas og fest.

Den tidligere omtalte Ole Nilssen Steig bygde føderådsbygningen i 1840. Han var gift med Mari Olsdatter Håkenstad fra Vågå, som også hadde med seg en betydelig arv derfra. De drev gården godt, hadde god råd, og likte nok også selskapeligheter. Bygningen har en herskapelig stil, og ikke mindre enn fire forskjellige stuer og salonger, i tillegg til en stor sal. Noe av det mest bemerkelsesverdige ved interiørene er uten tvil takmaleriene utført av den lokale maleren Even Knudsen Sulengshaugen. Han har også dekorert interiørene i Sør-Fron kirke, og flere andre staselige rom i området.

Føderådsbygningen er stor og har mange rom med gode kvaliteter. Selv om flere av disse rommene er noe ekstravagante og ikke så rett fram å ta i daglig bruk, er det likevel lett å se for seg at huset som helhet blir en god bolig. Paret er innstilt på å leve med et gammelt hus, og ikke arbeide mot det. Noen av rommene kan stenges av om vinteren, og med innervinduer med bedre isolasjonsevne kan en bevare både uttrykk og god nok komfort. August er innstilt på dette: «Sånn er det med gamle hus, de er kalde, en må bare innfinne seg i det. Ullsokker og ullgenser blir standard bekledning.»

Han setter pris på originale detaljer som de store vinduene med ruglete glass, og tenker at en må leve med litt frisk luft inne og heller supplere med fornybare energikilder til oppvarming. Akkurat disse utfordringene knyttet til oppvarming på vinteren, bokomfort og balansegangen mellom hvilke tiltak som kan gjøres på bygningens premisser er jo felles for alle som bor i eldre bygninger, uavhengig av størrelse eller status på bygningen.

Vi går fra rom til rom, og jeg spør hva som er favorittrommet. Karen Elise og August er enige; salen! I tillegg til å være flott dekorert med håndtrykt tapet og Sulengshaugens skarpe takmalerier, er rommet lyst og trivelig, med vinduer på tre sider. Presisjonen i takmaleriene understrekes ved at skyggevirkningen er konsekvent lagt slik at den samsvarer med retningen du får lyset fra på ettermiddagen – altså tidspunktet da det er mest naturlig at salen er i bruk. «Det sitter historie i veggene, og det har trolig vært mange viktige forsamlinger og skjedd store ting her!», fabulerer August.

Så kommer vi til Englerommet, som kanskje er det mest kjente. Mens salen har en stram dekor som mest er en ramme for et staselig rom, forteller takmaleriet i Englerommet en historie. Innenfor en ramme som illuderer stukkatur og videre en gullkrans med rankedekor, åpner himmelen seg, og her svever en engel. På hver av sidene ser en apostelhoder, og i hjørnene biter djevler seg fast. Djevelen er i detaljene, noe Sulengshaugen var en mester på! Materialiteten og dybdevirkningene er om mulig enda skarpere i takmaleriene her, du må nesten opp for å kjenne etter om det virkelig er en plan overflate du har over deg. Også her stemmer skyggevirkningene overens med lysretningen fra vinduene. «En skulle jo egentlig hatt soverom her!» sier Karen Elise.

Det ville vært en drøm, med en pompøs seng, de doble verandadørene ut mot hagen, og himmelen som åpner seg over en. August liker godt at en kan skimte blå himmel bak skyene. Kanskje sier det også noe om framtida for bygningen og gården? Engelen i bildet bærer med seg bibelske budskap. Hvis jeg kan tillate meg å sitere veldig fritt, står det nesten noe slikt som «Saaledes, siger jeg eder, skal der være Glede for Guds Engle over en Bygning som bliver sat i stand!» I alle fall liker jeg å tro det.

Framtidsplaner

I 2021 er det 1000-årsjubileum for kristningen av Gudbrandsdalen, og gjennom året er det planlagt mange arrangementer på ulike steder. For Steig er dette også et merkeår, ikke bare med tanke på rollen gården hadde i forbindelse med kristningen, men også fordi 1021 markerer året da Steig og folket som bodde der for første gang er nevnt i skriftlige kilder. Karen Elise og August planlegger jubileumsdag med åpen gård og et innholdsrikt faglig program, sett av lørdag 19. juni!

Selv om den formelle overtakelsen av gården er unnagjort og istandsettingsarbeidet allerede så smått er i gang, vil denne jubileumsfeiringa også være ei markering av startskuddet for ei ny tid på Steig. Paret vil gi bygningene og bruken av dem et løft, og de vil bruke gården aktivt i formidling av kultur og historie også videre. Karen Elise har et klart mål: «Det skal være godt for både folk og dyr å bo på Steig».

Jeg spør dem hva som skal til for å oppnå alle de ambisiøse målene de har for gården? Også her er paret samstemte: «Det er en forutsetning å være to, og å være interesserte i historie og bygningsvern!»

Kilder:

Intervju Karen Elise Steig og August Johan Evensen 26.06.2020

Steig-gard.com