Jobbetidsvillaene er markante kulturminner fra en av de mest kontrastfylte periodene i nyere norsk historie. For mange var krigsårene en ”dyrtid”, med høy prisstigning og harde levevilkår. For andre ga krigen enestående muligheter til å skape eller øke sin velstand. Redere, spekulanter og andre som hadde noe å vinne på hektiske transaksjoner, kjøp og salg, ble karakterisert som ”jobbere”.

Mange villaer, liten interesse

Verdenskrig og velstand 

Norges erklærte nøytralitet ga muligheter til å profittere på de voldsomme krigshandlingene på kontinentet. Særlig gjaldt dette skipsfarten. De krigende nasjonene i Europa hadde behov for skipstonnasje til transportformål. Norsk rederbransje fikk et enormt oppsving. Midtveis i krigen ble skipsfarten betraktelig mer risikofylt. Prisene og fortjenestene steg til nye høyder.  

Aksjespekulasjonen tiltok i takt med krigshandlingene. Krigen ga også en varemangel som gjorde at alle som hadde noe å selge, kunne sikre seg store fortjenester. Industri med tilgjengelige råvarer gikk i høygir. Den økonomiske festen skapte et skyhøyt forbruk for mange av jobberne. Kunstkjøp, luksusartikler og utstrakt selskapelighet viste velstanden.  Pengemengden og gunstige bankbetingelser ga unike muligheter for å få skreddersydd representative nye hjem. Alt lå til rette for en ny fest – boligfesten.

Tyngdepunkt i hovedstaden 

I en rekke norske byer og tettsteder ble det oppført tidstypiske villaer. De mest gigantiske dimensjonene, både i enkeltverk og geografisk utstrekning, finnes i dagens Oslo. Den store byggevirksomheten i hovedstaden under jobbetiden innbefatter også næringsarkitektur og offentlige bygninger. Deichmanske bibliotek på Schous plass (August Nielsen, 1914), Hovedpostkontoret (Rudolf Jacobsen, første trinn 1914–18), Savoy hotell (samme arkitekt, 1916), Tøyen transformatorstasjon (Thorvald Astrup, 1915), Jernbanetorget 2 (Andreas Bjercke og Georg Eliassen, 1916–19), Sjømannskolen (samme arkitekter, 1916), Ila skole (Stadsarkitekten v/Bredo Berntsen, 1916) og Karl Johans gate 1 (Magnus Poulsson, 1918) viser et mangfold innenfor tidens rådende arkitektoniske uttrykk.  

Mange arkitekter tegnet både villaer og andre bygningstyper. Carl og Jørgen Berner, Harald Aars, Erling Nielsen, Einar Engelstad, Christian Morgenstierne og Arne Eide, Andreas Bjercke og Georg Eliassen, Harald Hals, Ole Sverre, Henrik Nissen d.y. og Lilla Hansen er blant de mange andre arkitektene som representerer jobbetidens arkitektur i dagens Oslo. 

Villaene ble oppført utenfor sentrum, gjerne i landlige omgivelser eller med utsikt. Mange av tomtene lå den gang i Aker kommune. Her ga også lovverket fleksibilitet i forhold til bruk av mur eller tre som byggemateriale. I strøkene ved Halvdan Svartes gate, Bygdøy allé, Drammensveien og Frederik Stangs gate ble mange av de mest monumentale murvillaene oppført. Området Frøen – Vindern – Borgen mot Smestad har en blanding av mur- og trevillaer i forskjellig størrelse. Bygdøy ble preget av en rekke store og mektige villaer, både i mur og i tre. På beste østkant, Nordstrandsområdet, ble det hovedsakelig oppført trevillaer av mellomstørrelse. 

Tilbakeblikk og nye impulser 

Boligkrakket i 1899 medførte at Kristiania ikke var like preget av jugendstilsarkitektur som en del andre norske byer. Ved unionsoppløsningen i 1905 var villaarkitekturen på vei mot nye uttrykk. Det gjaldt både boliger i mur og tre. 1800-tallets historisme var på vikende front. Sveitserstilen gikk inn i sin siste fase, forlengst forkastet av arkitektene og eliten. Idealer fra den engelsk Arts- and Crafts-bevegelsen etablerte seg sammen med formuttrykk fra den nyere hagebyarkitekturen.

Samtidig kan vi snakke om en tyskpreget nyempire og ikke minst nylouis-seize, kontraster til tunge romanske former og en sterkt økende interesse for skandinavisk renessanse- og barokkarkitektur. Introduksjon av terrasser og trappeanlegg etter kontinentale forbilder fikk betydning for helhetlige komposisjoner. De forskjellige formuttrykkene smeltet vanligvis sammen med trekk fra den sene jugendstilen.

Overgangene kunne være flytende. Rundt 1910 var mangfoldet i villaarkitekturen godt etablert og fortsatte inn i jobbetiden. Utformingen av Norges Jubilæumsutstilling 1914 Kristiania ble derimot en manifestasjon av den sterkt økende oppslutningen rundt den nybarokke retningen. 

Norsk eller nordisk 

Arkitektgenerasjonen som preget jobbetidsbebyggelsen var mer skandinavisk orientert enn sine forgjengere. Flere studiemuligheter vokste frem i Norge. København og Stockholm ble attraktive alternativer til de tyske byene som studiesteder. Dette fikk konsekvenser. De barokkpregede formuttrykkene var ikke bare en følge av direkte forbilder i 15- og 1600-tallets skandinaviske arkitektur, men bygget også svensk og dansk kunstindustri og arkitektur fra årene rundt 1900. I våre naboland hadde retninger innen jugendstilen tatt form av det man oppfattet som deres egne storhetstider – renessansen og barokken.  

Unge norske arkitekter, som Arnstein Arneberg, hadde en ambisjon om å utvikle en moderne nasjonal arkitektur, basert på nytolkninger av bygningsarven. I Norge lå det historiske forbilder i folkelig byggeskikk, eksempelvis i Gudbrandsdalen. Monumental murarkitektur i renessanse- og barokkstil fantes det derimot lite av. Baroniet i Rosendal, Austrått-borgen på Ørlandet, deler av Bergens bebyggelse og tidlige 1700-tallsanlegg som Ladegården i Kristiania, ble norske inspirasjonskilder. Den inkluderte renessanseinspirasjon til tross, stilbetegnelsen nordisk nybarokk er mer helhetlig beskrivende enn det også benyttede ”nasjonalromantikk”. Den nordiske nybarokken var definitivt nordisk.  

Høye tak, kraftige bygningskropper 

Hovedreportoaret av nybarokke former i de typiske jobbetidsvillaene er lett gjenkjennelige. Monumentalitet er et sentralt arkitektonisk virkemiddel. Typisk er de høye mansard- eller valmtakene med glasserte teglpanner. Drammensveien 80d, oppført for skipsreder Rudolf Olsen (Ole Sverre, ferdigstilt 1916) og Frederik Stangs gate 22-24 (Arnstein Arneberg, 1919) for skipsreder Ivar An. Christensen er blant de mest imponerende. Mindre takflater, lave tårn og karnapper fikk kobberhjelmer i forskjellige svungne eller brutte utforminger. Selve bygningskroppene er gjerne bastante, blokkformede og fremstår som lukkede og borgpregede. Særlig gjelder dette murarkitektur. Villaen kan være symmetrisk, kanskje med en midtstilt altan som bidrar til et klassiserende preg, eller den kan bestå av asymmetrisk sammensatte volumer. Kristinelundveien 22, oppført for skipsreder G. M. Bryde (Einar Engelstad, 1916), har en nærmest kubistisk oppbygget bygningskropp. I større anlegg binder arkader eller pergolaer volumene sammen, et kjennetegn på Arnebergs arkitektur og villaer som Sophus Lies gate 5 (Magnus Poulsson, 1916) og Apalveien 42 (Henrik Nissen d.y. 1918). 

Materialer og ornamentikk 

Materialenes kvalitet og egenskap var sentrale virkemidler for arkitektene. Ubehandlede, pussede eller slemmede teglvegger og eventuelt behandlet jernbetong settes opp mot hjørnekvadre, bånd eller vindusomramminger i naturstein eller kontrasterende pusskvalitet. Forblending av naturstein ga tyngde og kontrast. Panel på deler av murvillaene kunne benyttes for å spille på nasjonalromantiske strenger. Arnstein Arnebergs villa for admiral Børresen på Bygdøy (1916, i dag Oslo sjømannskirke) illustrerer hvordan materialkontrastene kan skape stemning.

Dekor og ornamentikk er ofte avgrenset til friser, innfelte relieffer, kapiteler eller arkitektoniske innraminger. Motivene kan ha et kraftfullt jugendpreg, være inspirert av folkekunst, som rosemaling og treskurd, eller av middelalderens, renessansen og barokkens arkitekturutsmykninger. Elektriske vegglamper er kunstferdig utført i smijern og integrert som dekorative elementer. 

Sprossevinduer og inngangspartier 

Vinduene er gjerne smårutede eller med en mer dekorativ sprosseinndeling. De kan være stående rektangulere, kvadratiske, utført med en myk, buet toppavslutning eller ha dekorative støpte, hugne eller skårne overstykker i overliggende veggflater. Ofte kombineres ulike former og uttrykk. Karnapper fungerer ofte som stemningsskapende elementer på større veggflater. I en mellomstørrelsesvilla som Nobels gate 10 (Lilla Hansen, 1917) blir de myke plastiske formene til karnappet et effektivt blikkfang på en ellers lite artikulert fasade.

Villaene har vanligvis fremhevede inngangspartier. Det kan preges av kvadre, hugne eller skårne ornamenter eller utføres som rikt oppbygde portaler. Inngangsdøren er ofte tofløyede og preget av svungne barokke former mot rokokko eller nylouis-seize eller enfløyede med mer brutte, geometriserende barokke former. Samtidig forekommer det også mer wienerinspirerte jugendpregede inngangspartier. I arkitekt Carl Berners egen trevilla, Villa Grimelundsbakken i Holmenveien 32 (1916), kombinerer han et lett jugendstilspreg med en kraftfull bondebarokkstil.

Helstøpte anlegg 

Sokler og murer er ofte forblendet med samme natursteinsmateriale. De større eiendommene har elementer som støttemurer, porter, gjerder, hovedhus, tjenesteboliger, garasje, stall, lysthus og terrasser integrert til vel planlagte landskapsanlegg. Olav Kyrres plass 1 (Herman Major Backer, 1917) og Bygdøynesveien 15 (Ove Ekman, Carl Michaelsen og Einar Smith, 1916) er blant de mest storslåtte i Oslo, mens Kristinelundveien 20 kanskje er det mest arkitektonisk interessante. Her utnytter Morgenstierne og Eide tomtens sterke skråning til å legge inngangsparti og hall inn i støttemuren, og komponerer det hele sammen med garasje, sjåførbolig, hovedhus, trapper og terrasser til et fascinerende helstøpt anlegg.  

Moderne tider, nye muligheter 

Jobbetidens boligarkitektur var satt sammen av elementer inspirert av fortiden. Men tolkning og sammensetning ga nye uttrykk. Nybarokken ble en samtidsarkitektur som oppfylte tilsynelatende motstridende behov for både historiske røtter og modernitet under krigsårene. Hjemmet kunne være inspirert av et 1600-tallsslott eller en storgård i Gudbrandsdalen, men samtidig være funksjonelt ut fra tidens krav. I jobbetidsvillaen møttes illusjon om tradisjon ny teknologi og moderne materialer. Elektrisiteten var fremdeles en nyvinning. Den ga arkitektene helt andre muligheter for utforming og bruk av boligmassen enn tidligere. Moderne VVS blir for alvor integrerte deler av arkitektenes prosjekter. Resultatet ble økte bekvemmeligheter for beboere og gjester, men det åpnet også for alternativ arealbruk. Den nye jernbetongen ble et viktig konstruksjonsmateriale i mange større jobbetidsvillaer. Betongen ble også benyttet til å støpe kapiteler og utsmykking. Men viktigere - den ga muligheter i forhold til brannvern. Det betydde større fleksibilitet i hvordan arkitektoniske uttrykk kunne oppnås.  

Imponere og representere 

Forskjellene mellom jobbetidsvillaenes byggherrer var store, også økonomisk og sosialt. De største og luksuriøse villaene fikk mest offentlig oppmerksomhet og har siden blitt definisjonen på hva en jobbetidsvilla er. De bærer på det vi oppfatter som essensen av jobbetidens estetikk. Om det er en korrekt oppfatning kan diskuteres. Mangfoldet er større, men kanskje så stort at begrepet ”jobbetidsvilla” bør konsentreres om nettopp denne monumentale villatypen. Utformingen og størrelsene på disse villaene varierer, men representasjon er et felles nøkkelord. Boligen representerer noe mer enn seg selv. Den skal sette stemning, imponere og invitere, men også ekskludere. For de som stod utenfor festen, ble de luksuriøse villaene provoserende symboler på jobbetidens kontraster. Skipsreder Brydes villa i Kristinelundveien fikk raskt tilnavnet Forbrydelsen.  

I takt med økonomiske realiteter og nye boligidealer har mange av jobbetidsvillaene blitt delt opp i leiligheter, blitt kontorisert eller fått nye liv som ambassader og ambassadørboliger. Bak høye gjerder og overvåkningskameraer blir forhåpentligvis mange av jobbetidens kostbare og gjennomførte barokke interiører opprettholdt – for ny representasjon. 

Litteraturliste 

• Bruun, Ole Daniel: Arkitektur i Oslo: en veiviser til byens bygningsmiljø. 2. utgave. Oslo 2008. 
• Evensen, Sylvia Merete Baier: Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Dødens kulturminner Oslo : Fortidsminneforeningen, 2014 Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Oslo.  
• Fuglum, Per: Norge i støpeskjeen 1884–1920. Norges historie, bind 12. Oslo 1978. 
• Heiberg, Kirsten, red.: Skarpsno: fra løkke til fasjonabelt strøk. Skarpsno Vel. Oslo 1998.  
• Kjeldstadli, Knut: Den delte byen: fra 1900-1948. Oslo bys historie. Oslo 1990-94.  
• Kjeldstadli, Knut. Et splittet samfunn 1905-35. Aschehougs Norgeshistorie,  bind 10. Oslo 1994. 
• Risåsen, Geir Thomas: «Forbrydelsen» - jobbetidens fremst monument. Byminner 3-1990. Oslo.  
• Vogt, Per: Jerntid og jobbetid: en skildring av Norge under verdenskrigen. Tanum. Oslo 1938.  
• Ytreberg, Espen: En forsvunnet by. Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Forlaget Press. Oslo 2014.  
• Øvrige trykte kilder 
• Teknisk Ukeblad. Årgangene 1910-1920 
• Byggesaker. Plan- og bygningsetaten, Oslo kommune 
• Admiral Børresens vei 4, Apalveien 4, Apalveien 42, Drammensveien 103 D, Frederik Stangs gate 22-24, Halvdan Svartes gate 40 B, Holmenveien 32, Kristinelundveien 20, Kristinelundveien 22, Madserud Allé 31, Montebelloveien 1, Nobels gate 10,  Sophus Lies gate 5  

Om forfatteren: 

Bjørn V. Johansen (f. 1971) er kunsthistoriker. Siden 2003 har han vært leder av Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV), Universitetet i Oslo. 

Artikkelen har tidligere vært trykket i "Det nye norge" Arkitektur og byutvikling i Oslo og Akershus 1900-1930. Fremtid for fortiden 3/4 - 2015