I likhet med andre bygninger har låven og stabburet kvaliteter som gjør dem mulige å skille fra hverandre hvor hen vi ferdes i landet. Ta for eksempel i Østfold-regionen hvor stabburene er enkle, med få detaljer og lite utskjæringer. Flytter man seg lenger opp i landet kommer man til staslige utskjæringer i Gudbrandsdalen og Hallingdal med sterke farger. Med sine distinkte uttrykk og arkitektur har stabburet blitt foreviget, ikke bare gjennom fjøsnissen, men også gjennom kunst i det som har blitt et kjent og kjært motiv i "Norsk Juleskik" fra 1846 av Adolph Tidemand.

Hva er så et stabbur?

Her gjelder det å ha tunga rett i munn i det vi skal forsøke å skille mellom stabbur, bur og loft. Det sies at kjært barn har mange navn og det er det så å si i dette tilfelle.

Mye har med hvor i landet man befinner seg, men også hvilken bruk disse bygningene hadde til å begynne med i tidlig middelalder. Fellestrekket for dem alle er at de i utgangspunktet har en laftet kasse, og noen har kledning. Mot tunet var det gjerne en svalgang, noen mer ornamentert enn andre.

I enkelte distrikter var bur eller bu betegnelse på første etasje i et loft. Dette gjaldt særlig Setesdal, Telemark, Numedal og Hallingdal, der gårdene ofte manglet særskilt bur. Buret har opprinnelig hatt én etasje. Senere, muligens alt i senmiddelalderen, ble det bygd med to, sjeldnere tre etasjer, antakelig under innflytelse fra loft, men trappen var som regel inne i huset, ikke ute i svalen som i loftet.

De er alle tradisjonelle gårdsbygninger for oppbevaring av matvarer, og er ofte bygget slik at mus, rotter, og andre dyr, eller mennesker ikke skulle ha tilgang. Som oftest oppnås dette ved å bygge buret oppå korte staver av tre eller stabber av sten fremfor å stå over en kjeller, grunnmur eller rett på bakken.

Tradisjonelt ble det oftest oppbevart matprodukter i første etasje som korn og mel i binger eller kister, og i taket hang det skinker eller andre kjøttvarer som var konservert ved salting, røyking eller tørking. Store ruver med flatbrød ble også oppbevart på stabburet. Dyre materialer som klær, fint sengetøy og andre verdisaker ble oppbevart i toppetasjen.

Stabburet og loftet kunne være så store som tre etasjer, og så fasjonable at det var selve juvelen på gården. Ta for eksempel loftet fra Søndre Berdal i Telemark som befinner seg på Norsk Folkemuseum. Dette staslige bygget fra 1750-årene og det sies at storbonden Halvor Jonsson Berdal lot selebre gjester sove over i "toppsuiten", den var så stor at til og med selskaper ble arrangert der. Stabbur og loftet var gjerne de eneste bygningene på gården som i tillegg hadde lås for å holde tyver vekke, og nøkkelen var det kun tre personer som hadde: bonden selv, kona og kokka.

Hva med låven og fjøsnissen?

Låven i en eller annen form har sammen med stabburet eksistert i en mannsalder på norske gårder, men det var likevel "det store hamskiftet" i landbruket på 1800-tallet som skapte låven slikt vi kjenner den i dag. Det ble bondefamiliens innholdsrike allaktivitetshus.

Med låven ble landbruket tilpasset pengesamfunnet og fjøset mistet sin posisjon i takt med at bonden tilpasset seg en ny tid. Den greske sjøfareren Phyteas omtaler allerede på 300-tallet om store uthus langs norskekysten. Mest sannsynlig var dette stavbygde løer, et tradisjonsrikt bygg langs vestlandskysten med røtter flere tusen år tilbake i tid.

Laftete tømmerhus kom på moten i vikingtiden og ble etter hvert den dominerende byggemåten innerst i fjordarmene og i innlandet. Og med inntoget av laftete bygninger kom også fortellingene om fjøsnissen, gardvor, tuftekall, verge, tomte eller haugebonden, den lille karen med topplue, skjegg og en god dose temperament. Låvebygning med innvendig kjørebro på himlingen over husdyrrommene er den tradisjonelle typen i Norge og det er altså her vi finner nissen sittende.

Det var forfatteren Margrethe Munthe (1860-1931) som med sanger som «Den gamle nissen satt så trist» og «På låven sitter nissen med sin julegrøt» har blitt stående som en av 1900-tallets mest kjente nissetolkere. Gjennom sangene klarte hun å plassere nissen inn i et velkjent nisseunivers.

Det var gjennom låven at nissen fikk sin plass, for det var på Østlandet at de fleste storgårdene lå, og det var gjerne dette området nissen ble assosiert med.

Enten om nissen er et Østlands-fenomen eller ikke så er de forskjellige navnene knyttet til hvilke funksjoner nissen hadde på de forskjellige gårdene og i samfunnet. Navnet "tomte" er for eksempel en Øst-Norsk betegnelse med Svensk innflytelse og viser til den som bodde og rådet over jordstykkene hvor gården var bygget. Tuftekall har samme funksjon, mens gardvord og haugebonde kan peke til hvordan fortellingene om nissen passer inn i en hedensk kultur. Haugebonde knytter skikkelsene til de som opprinnelig ryddet grunnen og ble gravlagt i hauger i nærheten av gården.

Så da står julen for dør, med alt det bringer med seg. Har du et stabbur, loft eller låve på din tomt: husk og sett ut grøt til nissen. God jul!