Utmarksslått og behovet for løer

En løe var opprinnelig et hus for oppbevaring av høy og utresket korn. Løe i betydningen utløe var et hus på slåttemark, utelukkende til lagring av høy eller løv.

Utslåtten er et gresstykke som ligger i utmarka til en gård. I gamle dager var arbeidet på slåttene en viktig del av gårdsarbeidet. Jorda hjemme på gårdene var ofte brutt opp til åker, men i utmarka fantes det både eng-, myr-, og skogslåtter. Da utslåtten kunne ligge uveisomt til, ble det bygd utløer. Deres funksjon var å gjemme høyet ved å lagre det, til man enten hadde tid til å bære det hjem til gården, eller til det var sledeføre og man kunne frakte det hjem om vinteren. Utløene ble nok også brukt som hvilested i slåttetida, og som husvære for ferdafolk og arbeidsfolk i marka. Løene kunne variere i størrelse, og vanligvis hadde de bare et rom. Det hendte derimot at de kunne være delt i to avdelinger som følge av eiendomsdeling* (Vassenden, Arne. «Jedlaløo. Kortreist vyrkje, lang soge». 2009)

Utløa Jedlaløo

Jedlaløo er bygd som et stavhus i grindbyggingsteknikk, og har en meget sammensatt byggestil. Sørgavlen har rester etter brakekledning med vestlandskledning i røstet. Mot vest finner vi også brakekledning, men her med store dråpeheller i tillegg. Nordgavlen er åpen, mens østveggen er kledd med vestlandskledning. Løa har et sperretak med nevertekking og torv. Bygningens staver står på steiner av forskjellig høyde, og gavlen vender mot dalen. På grunn av at løa ligger i et svært bratt terreng, er stavene i framkant lengre enn i bakkant. Løas grunnflate er på bare 2,20 x 2,30 meter. Det er brukt ulike treslag i de forskjellige bygningsdelene i løa. Dette gjenspeiler sannsynligvis tilgangen på virke da bygningen ble oppført. I tillegg finnes det gjenbruk av materialer, blant annet to staver som tidligere har fungert som veggstokker i et tømmerhus.

Jedlaløo er den eneste utmarksløa som står igjen i liene i Straumsdalen. Det er svært viktig at det blir bevart et spor etter den virksomheten som har foregått i utmarka. Landskapssynet har endret seg i takt med teknologiske framskritt. I dag er det bratte terrenget ei avgrensing for landbruket, mens det før i tiden var en naturlig del av livsgrunnlaget. Løa ble dermed tilpasset de fysiske forholdene. Det vites ikke hvor gammel Jedlaløo er, det eneste som er sikkert er at den er over 100 år gammel. Selv om løa er av uviss alder, er den et vitnesbyrd over tidligere generasjoners levemåte og tilpasninger. I tilegg viser den flere lokale byggeskikker i ett og samme bygg.

Istandsetting av løa og tekking med never og jord

Skader på løa var i hovedsak forårsaket av taklekkasjer og slagregn. Både staver, skråstrevere, sperrer og trobord hadde råteskader. I tillegg til dette var mesteparten av brakekledningen på gavlen borte. Før istandsetting ble jordtaket fjernet og bordtroa demontert. Skader i grindverk ble utbedret og 1 ½ sperrepar ble skiftet ut før bordtroa ble festet til sperrene. Det ble brukt samme type materialer ved utskifting som opprinnelig var brukt.

Det ble lagt stor vekt på å tekke taket med samme materialer og leggemåte som tidligere. Ved demontering av never- og jordtaket ble jordtypen vurdert og antall lag never ble registrert. Det ble også sett på kvaliteten på neverflakene og størrelsen på disse. I åra etter at løa ble bygd har vegetasjonen endret seg litt, men samme treslagstyper finnes i området nå som tidligere. Taket var preget av innslag med flere typer lyng, mose og planter. Mot gavlene lå det stein, lokalt kalt «velessesteiner» som holdt på jordlaget. 

Never er tettesjikt og god holdbarhet sikres ved riktig utvalg av bjørk for neverflekking. Never ble sanket i lia ved løa og båret fram. Her ble den lagt under press. Etter to til tre uker ble neverflakene snudd og igjen lagt under press. Ved demontering ble opprinnelige neverflak vurdert for mulig gjenbruk.

Etter reparasjon og montering av taktro, ble taket tekket. Torvholdsstokker og torvholdskroker ble skiftet ut. Her ble det brukt senvokst og godt utmalmen furu som torvholdsstokk og einer til torvholdskroker. Det ble lagt 6 til 7 lag never før et lag med jord. Over mønet ble det lagt vekt på å legge slitesterke neverflak som ble lagt med god overlapping. Det ble brukt Finnskjeggtorv, som står seg godt mot all slags vær. ”Velessesteinene”, som ble lagt rett på neverlagene ytterst mot gavlene, ble lagt slik at de lå godt mot hverandre for å unngå at disse ikke forskjøv seg.

Lesetips

• Tekking og kledning med emne frå skog og mark Jon Bojer Godal, 2012
• Beresystem i eldre norske trehus Jon Bojer Godal, Steinar Moldal, Trond Oaland, Embret Sandbakken, 2009