Arkitektenes oppdrag

Fra høsten 1945 arrangerte Gjenreisningsdirektoratet (fra 1946 Boligdirektoratet) arkitektkonkurranser hvor landets arkitekter fikk i oppdrag å utforme standardiserte typetegninger av bolighus og uthus som egnet seg i landsdelen. Før krigen var det bare én privatpraktiserende arkitekt nord for Tromsø, så de fleste arkitektene og ingeniørerene som deltok i arbeidet kom sørfra.

Det ble opprettet en egen administrasjon, Finnmarkskontoret, for å organisere og koordinere gjenreisningen. Kontoret lå i Harstad og hadde over 800 ansatte, hvorav noen var tilknyttet sju lokale distriktskontor med ansvar for hvert sitt område. Typetegningene ble utarbeidet ved distriktskontorene, ved Finnmarkskontoret i Harstad eller i Oslo. Etter hvert fikk Boligdirektoratet i Oslo ansvaret for tegnearbeidet, men ofte etter forslag fra distriktskontorene nordpå.

Husene skulle framheve det norske i arkitekturen, samt bevare norske byggetradisjoner kombinert med enkel funksjonalisme. De skulle være relativt likeartede og i hovedsak være basert på typetegningene. Husene skulle være enkle og fungere godt for beboerne ut fra deres næringsforhold. Det ble utarbeidet egne typetegninger for byer eller bymessige strøk, kystdistrikt og innlandsdistrikt. Alle husene skulle ha saltak – en taktype som gjennom generasjoner hadde vist seg å være den som holdt seg best i værharde strøk. For kystdistriktene skulle alle kjøkken legges med utsikt mot sjøen. I andre områder var det viktigere med utsikt mot fjøset eller til veien. Det var kun boligene i byen som skulle tegnes med innlagt WC.

Det finnes ingen samlet oversikt over alle typetegningene som ble laget, men det anslås at over hundre forskjellige typetegninger ble brukt i Finnmark og Nord-Troms etter krigen. Med Gjenreisningsloven av 1946 ble det fastslått at myndighetene skulle godkjenne alle tegninger før noe ble bygget.

Husene

Den permanente gjenreisningen av landsdelen var i gang fra 1946. Det skulle bygges fort, billig og godt, samtidig som det var knapt med bygningsarbeidere, penger og materialer. De fleste hus ble kledd med utvendig panel med standard detaljering, og blant vinduer fantes bare tre standardtyper.

Materialleverandøren hadde kanskje bare én type ytterpanel eller vinduer på lager, og husene kunne dermed bli annerledes enn på tegningene. Når det gjaldt kledning av vegger og tak, fantes det bare noen få varianter: porøse eller harde trefiberplater, eller tre- panel. De færreste kunne selv velge hvilken type de foretrakk, og hvilken type som havnet i det ene eller andre huset, kunne være helt tilfeldig. Ville man bygge hus, måtte man kjøpe de materialene som var tilgjengelige.

Det ble ofte gjort endringer i planleggings- eller byggeprosessen. Distriktsarkitekten samarbeidet ofte med byggherren om ønskede endringer, som husets beliggenhet på tomta, plassering av inngangsparti og vindusplassering. Det var viktig å ta hensyn til vær og vind, og huset ble derfor ikke alltid nøyaktig likt huset på tegningen.

I byer og tettsteder ble husene lagt på rekke og rad med mønene i samme retning og i samme avstand fra gaten. Bebyggelsen fikk et enhetlig preg, men gjennom bevisst fargebruk på husene oppnådde man likevel variasjon i uttrykket.

2/3 av bolighusene fra gjenreisningstiden ble bygd etter typetegninger som enten var utarbeidet av Boligdirektoratet eller av distriktsarkitektene. 60% av typetegningene tok utgangspunkt i den såkalte korsplanløsningen. Dette var et planprinsipp mange kjente fra før krigen, hvor alle rommene var konsentrert rundt ett pipeløp. 1/3 av husene ble bygd etter spesialtegninger ut fra den enkelte families behov.

Krigsskadeerstatningene dekket som regel ikke utgiftene til å bygge helt nye hus. Derfor ble Den Norske Stats Husbank (senere Husbanken) opprettet for å gi folk gunstige lån i banken så alle kunne realisere byggeprosjektet. Mange fikk hus med bedre standard enn de hadde hatt før krigen, og mange «fattigdomsstempel» ble dermed utvisket. Noen var likevel redd for å bli bundet av lån, og bygde bare for erstatningsbeløpet og satt opp de nye husene selv, ofte på grunnmurene til de nedbrente husene. I slike tilfeller kunne de nybygde husene få dårligere standard enn de som hadde stått der før.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms skapte langt på vei et brudd med gamle tradisjoner innen håndverk og byggekunst. Det varierte bygningsmønsteret som før krigen hadde preget landsdelen var mer eller mindre borte. Sosiale skillelinjer, etniske tradisjoner og forskjeller ble mindre synlige. Det tok ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå.