#

Forretningspalassene i storstaden

Den første jobbetiden i 1890-årene var en oppgangstid som forandret byens sentrum. Den etterlot seg de store forretningsgårdene som fremdeles dominerer bybildet i Kvadraturen og de nærmeste omgivelsene. Stagnasjon og stillstand ble avløst av vekst og foretaksomhet, og av hektisk aksjespekulasjon i industri, byggeselskaper, rederier og banker. Nye arbeidsplasser trakk innflyttere til byen, og folketallet vokste fra 183 000 til 226 000 i årene 1894–98. Dette siste året fikk Kristiania 18 000 nye innbyggere som trengte boliger. Leiegårder ble bygget som aldri før, og en usunn spekulasjon i eiendomsmarkedet forplantet seg til aksjemarkedet. Boblen brast 11. juni 1899 og satte en bråstopp for all nybygging, og arbeidsløshet ble følgen.

Byfornyelse med forretningspalasser

Mens tidene var gode, trengtes kontorplasser til tusenvis av nye funksjonærer, og den eksplosivt voksende varehandelen trengte større butikkarealer. Lempelige byggebestemmelser og nye byggemåter frembrakte forretningsbygg som bokstavelige talt overskygget den eldre bebyggelsen i Kvadraturen. Grunneierne kunne ikke beholde bygninger fra 16- og 1700-årene i én eller to etasjer av tømmer eller bindingsverk. De måtte bygge høyere for å få bedre inntjening av sine stadig mer verdifulle tomter. I 1890-årene ble det tillatt å bygge i opptil fem etasjer og innredet loft. Jobbetidens byfornyelse er særlig iøynefallende fordi det kom så mange nye gårder, fordi de nådde nye høyder, og fordi så mange fasader fikk materialer som tidligere var fremmede for vår beskjedne hovedstad: huggen stein og digre speilglassruter.

Den håndverksmessige kvaliteten var jevnt over fremragende, og materialer som messing, smijern og eksotiske treslag kunne gi forretningsgårdene et forfinet uttrykk. Kunsthistorikeren Bjørn Sverre Pedersen kalte dem med god grunn forretningspalasser. Nye konstruktive løsninger kom i bruk, som bærende stålkonstruksjoner og dekker av murhvelv mellom stålbjelker. Tekniske installasjoner som telefon, elektrisk lys og sentralfyring ble vanligere. De mest avanserte nybyggene fikk også elevator, men vannklosetter var og ble ulovlige uten lukket renseanlegg på egen eiendom. 

Fremdeles hentet arkitektene forbilder fra fortidens arkitektoniske repertoar. Klassiske detaljer var stadig populære, men helst i renessansens eller barokkens utgaver. Varianter av gotisk og romansk arkitektur kunne også hentes frem. Den viltre nordiske renessansen passet godt på hjørnetomter, hvor hjørnet kunne fremheves med karnapper og tårn. Arkitektene kombinerte stilelementer fra mange perioder nokså fritt. Det gjorde at neste generasjon av arkitekter snakket og skrev med forakt om «stilforvirring», inntil en enda senere generasjon av kunsthistorikere innførte mer positive betegnelser som historisme og eklektisisme.

Fra forakt til forståelse

De praktfulle forretningspalassene var så nedvurdert i mellom- og etterkrigstiden at man rett og slett overså dem. Den rikt illustrerte billedboken Norske hus, som Norske Arkitekters Landsforbund utga i 1950 for å fremme god arkitektur og skaffe oppdrag, nevnte dem ikke med et ord. I det korte kapitlet Storbygg i hovedstaden omkring århundreskiftet ble 1890-årene forbigått, og bare tre byggverk av Henrik Bull ble avbildet – Regjeringsbygningen, Historisk museum og Nationaltheatret. Teksten taler sitt tydelige språk: «I Kristiania gikk 1800-årene ut med en høykonjunktur som endte i knall og fall. Etter en hektisk og ansvarsløs byggevirksomhet, som i et hittil ukjent omfang hadde forsimplet anstendige gatebilder eller herjet jomfruelig mark, fulgte stillhetens og ettertankens dager.» Redaksjonskomiteen skyndte seg videre til neste kapittel, hvor Arneberg- og Poulsson-generasjonens verk ble fyldig presentert over 42 sider.

Også arkitekturskribenten Odd Brochmann inntok lenge en reservert holdning til jobbetidens arkitektur. Den ble så vidt nevnt i boken Hus i Oslo fra1971. Her omtalte han Tostrupgården som det eneste forretningspalasset i kapitlet om Storbyen i perioden 1890–1920. Den gjorde inntrykk på Brochmann, særlig dens dominerende beliggenhet og monumentale virkning i bybildet. «Den er høyreist og flott og må på samtiden især ha virket befriende moderne, især ved sine stålkonstruksjoner – en frisk og selvstendig imøtekommelse av de krav man nu måtte stille til den typiske forretningsgård, uten å skjeve til fortiden.»

Mens modernismens arkitekter fremdeles fulgte 1930-årenes doktriner, som forbød forlorne fortidsgevanter og frivol pynt, begynte kunsthistorikere å se på «stilforvirringen» med et mer forsonlig blikk. Stephan Tschudi-Madsen skrev mange artikler om historismen, men i Norges Kunsthistorie fra 1981 utelot han 1890-årenes forretningsbygg. Innledningsvis nevnte han nye tekniske forutsetninger som jernkonstruksjoner, armert betong, speilglassruter, sentralvarme, vannklosett og heis. Derfor nevnte han heisene i Tostrupgården som noen av byens første. Men kollega Bjørn Sverre Pedersens artikkel om forretningspalassene fikk bare en sluttnote.

Bjørn Sverre Pedersen skal ha æren for å ha gjenoppdaget forretningspalassene. Disse fremtidsinnvarslende verkene fikk omtale som fortjent i hans banebrytende artikkel «Gatens arkitekturhistorie» i forsikringsselskapet Nordens jubileumsskrift Akersgaten fra 1967.

Bevaringsplanen for Kristiania

I all ubeskjedenhet må det fremheves at Fortidsminneforeningen var snar til å møte Bjørn Sverre Pedersens utfordring. I 1973 drøftet Oslo og Akershus avdeling hvordan Christianias tilstundende 350-årsjubileum skulle markeres. Formann Bjørn Bjørnseth foreslo å gi byen i jubileumsgave en bevaringsplan for Christian IVs by, kvartalene som vi kaller Kvadraturen. Nå gjaldt det ikke de for lengst anerkjente bygningsrestene fra 1600- og 1700-årene, men den upåaktede bebyggelsen fra 1800-tallet. Vi regnet med å få politisk gehør for 1890-årenes forretningspalasser. Arkitektene Ole Daniel Bruun, Guthorm Kavli og Lars Roede utarbeidet reguleringsplanen for spesialområdet Kristiania og leverte den på byens grunnleggelsesdato 27. september 1974. Det lyktes oss å få planen gjennom alle byråkratiske og politiske hinderløyper frem til vedtak i bystyret og stadfestelse i miljøverndepartementet i 1976.

Etterpå var «alle» enige om at bygningsmiljøet i sentrum er bevaringsverdig. I Brochmanns neste verk, Bygget i Norge fra 1981, sier han mye positivt i avsnittet «Forretningsgården». Fra Kristiania trekker han særlig frem Tollbodgaten 30 av Ivar Cock, Prinsens gate 25 av Carl Michalsen, og Tostrupgården av Toralf Prytz, alle fra slutten av 1890-årene. Glasmagasinet ved Stortorget får bred omtale som en av tidens nyskapninger, stormagasinet. At Brochmann ikke hadde full oversikt over periodens arkitekter, røper han ved å skrive at den er tegnet av «den ellers ukjente arkitekt Harald Olsen». Ukjent er han slett ikke i norsk arkitekturhistorie.

Pedersen og Brochmann om forretningspalassene

Odd Brochmann fremhevet Tollbodgaten 30 som representativ for typen. Arkitekt Ivar Cock utnyttet tomten maksimalt med de høyder som bygningsloven tillot. Hele volumet var lagt til rette for utleie til butikker eller kontorer. Arkitekten fikk hjelp av rådgivende ingeniør til å tegne og beregne bærekonstruksjonene i stål. Resultatet kan kalles proto-funksjonalisme, for bortsett fra detaljene i fasaden foregriper det kontorbygningene fra 1930-årene og senere, med store glassflater og med søylebårne dekker for fleksibel planløsning. Det eneste som i funksjonell henseende skiller denne gården fra nåtidens, er at butikketasjenes brede vinduer er ført videre oppover i etasjene.  [Bilde]

En tanke som Brochmann fremkaster, er at de overdådige fasadene sjelden gjør seg individuelt gjeldende, der de ligger på rad og rekke i relativt smale gater – og med det meste av sitt arkitektoniske utstyr over de to nederste etasjene, som nesten er oppløst av speilglass. Men Tostrupgården med sine to hjørner og sin frie beliggenhet mot to åpne plasser gjør seg virkelig synlig i bybildet.

Foretaksomme byggherrer valgte helst hjørnetomter, noe Bjørn Sverre Pedersen også legger vekt på. I tillegg til synlighet utad ga de lysinnfall fra to gater og dermed bedre utnyttelse av etasjene. Hjørnetomtene egnet seg særlig godt for stilen som ble gjenopplivet i 1890-årene, nordisk renessanse. Den innbød til å fremheve selve hjørnet ved hjelp av tårn eller hengende karnapper. Forbildenes urolige takoppbygg og maleriske gruppering av fasadeelementer egnet seg godt for gjenbruk. På smale tomter kunne fasadene krones med høye gavler, slik som i de tyske Hansa-byene.

Også Pedersen minner om at tidens stålkonstruksjoner og fleksible planløsninger foregrep funksjonalismen. «Det kan ofte være vanskelig å se dette på grunn av den stildrakt bygningene ble kledd i og de gedigne materialer som måtte få de nye forretningsgårder … til å fortone seg som edle smykker i et temmelig enhetlig klassisistisk bymiljø. Man må erindre at huggensten ikke hadde vært brukt i Norge siden middelalderen, bortsett fra rene unntagelser, og at det dekorative stenhuggerarbeid derfor så å si var forsvunnet.»

Brå slutt

Etter 1900 ble det ikke lenger bygget forretningspalasser som dem vi fikk i jobbetiden. Vi fikk ingen egentlig jugendarkitektur i sentrum, bortsett fra små innslag som på hjørnegården Grensen 17. Den ble totalskadet av brann i 1899, men ble gjenreist og fikk ny fasade i huggen stein av arkitekt Hagbarth Schytte-Berg. Han la inn noen små felter med jugendornamenter under vinduene. Bygging i større skala skjedde i de neste årene mest i offentlig eller halvoffentlig regi. Da byggevirksomheten tok seg opp igjen, fikk nye forretningsbygg helt andre fasadeuttrykk.

Forretningspalassene fra 1890-årene ble liggende og var uutryddelige  i kraft av størrelse og soliditet. Derfor overlevde de bilalderens reguleringer for gateutvidelse. Men mange ble stygt herjet med for å tilpasses stadig nye krav til innredning av kontorer og butikker. Christian H. Grosch (d.y.) foreslo i 1972 å «sanere» kvartalene langs Karl Johan og bygge høyhus for å finansiere sin rekonstruksjon av Christian IVs by, men planen falt på sin egen urimelighet. Få år senere var den slags tanker utenkelige.     

 

1, Backergården 1.jpg

Utvalgte godbiter

Bilde 1: Backergården

En av de fineste forretningsgårdene er Backergården på Kongens gate 31, som ble fullført i 1895 for Backers pelsforretning etter tegninger av familiens arkitekt Herman Backer (1856–1932). Fasaden er kledd med marmor fra Dunderlandsdalen. Både en port til bakgården og en symmetrisk fasade var påkrevet. Men en kjøreport i midten ville ha delt butikkarealet. Derfor la Backer porten inntil nabogrensen i en siderisalitt som ikke inngår i hovedfasaden. Den fikk en egen symmetriakse som markeres av den pompøse gavlen over butikkinngangen. Butikken har kanskje byens bredeste vindusfelter. Over butikketasjene er de to neste inndelt med fem jevnbrede vinduer mellom marmorpilastre.

Femte etasje har en rikere detaljering med runde vinduer innsatt i buefelter, og det hele er kronet av en fremspringende konkav gesims med dekorative steinhuggerarbeider over hvert vindu. Dette grepet oppfant ikke Backer helt alene – uten at det gjør verket mindre interessant. Forbildet er Chicago-arkitekten Louis Sullivans Prudential Building fra 1895–96 i Buffalo, N.Y. Det er riktignok en «skyskraper» med 13 etasjer, mot Backergårdens fem. Den ble fullført før forbildet var ferdig, så Backer må ha sett Sullivans tegninger i et tidsskrift. Foto: Lars Roede

2, Glasmagasinet 2.jpg

Bilde 2: Glasmagasinet

«Glasmagasinet», oppført 1899 ved arkitekt og ingeniør Harald Olsen (18511910), var byens første stormagasin. Bygningstypens kjennetegn er den store midthallen i to etasjer under glasstak, dominert av et monumentalt trappeanlegg og omgitt av søylebårne gallerier. Harald Olsen fant forbildene på studiereiser til Paris, Le Bon Marché (Eiffel og Boileau) fra 1876 og det nyere Printemps fra 1881–89. Begge har skjelettkonstruksjoner av stål og butikkarealer rundt åpne midthaller under glasstak. De mindre forholdene i Kristiania gjorde at Glasmagasinet bare hadde utsalg i to etasjer, mens de øvre var utleid til kontorer.

Interiøret må ifølge Brochmann ha gjort et overveldende inntrykk på byens befolkning: «Hypnotisert av utstillingsvinduenes mangfoldighet av fristelser har alle slags mennesker latt seg lokke inn, til et pengeomsetningens palass hvis lokaler er samlet om en høyloftet hall med overlys. Flankert av blanke, hvite søyler fører en marmortrapp med røde løpere opp til neste plan. Innenfor på begge sider og i begge etasjer ligger rom av størrelser som synes uoverskuelige, især fordi deres faste begrensninger er utvisket av alt det fargerike, lysende og glitrende som finnes i veggenes reoler og på frittstående montre ....» Foto: Lars Roede

 

3, Glasmagasinet 3.jpg

Bilde 3: Glasmagasinets inngangsparti. 

4, f14679e copy.jpg

Bilde 4: Dopheides magasin, Karl Johans gate 21

Det første tilløpet til et virkelig stormagasin var Dopheides Magasin på Karl Johans gate 21, oppført i 1895 ved arkitekt Bernhard Steckmest. Magasinet fylte de tre nederste etasjene med utsalg av lamper og galanteriartikler. Eieren Emil Lund oppførte samtidig nabogården nr. 23 ved samme arkitekt. Begge har bærende jernkonstruksjoner, i butikketasjene kledd med plater av rød granitt, i de øvre etasjene med pusset tegl. Fasadene er i overdådig nybarokk stil. Hjørnegården har hengende karnapp båret av to engler og kronet med tårn og spir. På nr. 23 er tårnet over midtrisalitten senere fjernet. Ukjent fotograf/ Oslo Museum.

5, Akersgaten 47 2.jpg

Bilde 5: City-passasjen, Akersgaten 47

 City-passasjen gjennom Akersgaten 47 var et av flere forsøk på å etterligne de parisiske passasjene gjennom hele kvartaler. I Paris er de overdekket med glass, og derfor har de vist seg mer levedyktige enn våre passasjer under åpen himmel. City-passasjen ble skapt av arkitekt Ove Ekman etter sammenslåing av tomten mot Akersgaten med Pilestredet 4 og 6 ved Professor Aschehougs plass. Den danner en sammenhengende gågate med butikker på begge sider. Fasadeutstyret er som mot gatene, store speilglassruter i to etasjer innrammet av pilarer og overdekninger av huggenstein, og murflater av maskintegl i de øvre etasjene. Foto: Lars Roede

6, Tostrupgården, FS0015 copy.jpg

Bilde 6: Tostrupgården, Karl Johans gate 25

 

Brochmann og Tschudi-Madsen regner med rette Tostrupgården fra 1898 som det fremste blant forretningspalassene. Bortsett fra byggehøyden er dette en fullkommen Chicago-skyskraper i miniatyr. Arkitekt og gullsmed Torolf Prytz frigjorde seg fra historismens krav til korrekte stilskjemaer, men brukte detaljer fra eldre stilepoker i en fri og ledig utforming. Barokken preger midtpartiet og det skiferkledde taket, som opprinnelige hadde ti œils-de-bœuf («okseøyne», franske takvinduer) i avansert blikkenslagerarbeid. Fasaden, taket og spirene er også rikt dekorert med smijernsarbeider. Mellom de vertikale vindusbåndene er fasaden kledd med sletthugne plater av Fauske-marmor, og det peker fremover mot løsninger som ble vanlige etter 1950, skriver Brochmann. Gården fikk byens første elevator og andre avanserte tekniske intallasjoner. Det bærende skjelettet er selvsagt også her av stål.

Prytz var norsk kommissær ved Verdensutstillingen i Chicago i 1893 og fikk se hva amerikanske arkitekter kunne oppvise. Samme år begynte han arbeidet med sin egen bygård, hjulpet av arkitektene Christian Fürst og Waldemar Hansteen. Foto: O. Væring/ Oslo Museum.

Forretningspalassenes kjennetegn

Byggverk som kan kalles forretningspalasser har ett eller helst flere av disse trekkene:

  • Byggeår fra 1890 til et stykke inn på 1900-tallet
  • Fortrinnsvis beliggende i sentrum av Oslo, men spredte eksempler finnes i andre byer
  • Beliggenhet i Kvadraturen eller i forretningsgater i de nærmeste omgivelser
  • Fem etasjer og innredet loft (i Oslo)
  • Fasader forblendet med huggen stein, eventuelt i kombinasjon med maskintegl eller puss
  • Store speilglassruter i første og helst også i annen etasje
  • Bærende konstruksjoner av tegl, gjerne i kombinasjon med jernsøyler
  • Bærende dekker av teglhvelv mellom jernbjelker
  • Forretninger i første og ofte også i annen etasje
  • Planløsning tilrettelagt for kontorinnredning i øvre etasjer, ofte med midtkorridor og med kontorer mot gate og bakgård, eventuelt også tilrettelagt for boliger
  • Moderne tekniske installasjoner som telefon, elektrisk lys, ventilasjon og heis

Litteratur 

Alnæs, Eyvind m.fl: 1950: Norske hus – En billedbok. Oslo, Aschehoug.

Brochmann, Odd 1971: Hus i Oslo. Oslo, Cappelen.

Brochmann, Odd 1981: Bygget i Norge – En arkitekturhistorisk beretning. Oslo, Gyldendal.

Hall, Marianne 2011: Tre «forretningspalass» i Kristiania. Masteroppgave i kunsthistorie, IFIKK, UiO.

Krogstad, Morten (red.) 1996: Kristiania i Sentrum. Oslo, Fortidsminneforeningen, Oslo og Akershus avdeling.

Pedersen, Bjørn Sverre 1967: «Gatens arkitekturhistorie», i Juul Møller, Tryggve (red.): Akersgaten. Oslo, Forsikrings-Aktieselskabet Norden, Tryggve Juul Møller forlag, s. 15-192.

Steigan, Geir Tandberg 2003–2007: arc! –  Arkitekturhistorie. Arkitektur og historie i Oslo. Artikler om Karl Johans gate 21 og 25, Kongens gate 31 og  Tollbodgaten 30.

http://www.artemisia.no/arc/

Søbye, Espen 1999: «Kristianiakrakket 1899» i Samfunnsspeilet nr. 1. Oslo, Statistisk Sentralbyrå.

Tschudi-Madsen, Stephan 1981: «Veien hjem – norsk arkitektur 1870-1914».  Norges Kunsthistorie bind 5 – Nasjonal vekst. Oslo, Gyldendal. s. 7-108.

Lars Roede

Lars Roede (f. 1944) er en norsk museumsmann og arkitekt, og tidligere leder for Oslo bymuseum.