Espen Hamre eier et sommersted ute i Høle i Sandnes kommune. Hovedbygningen der er en paviljong som en gang stod i parken til Holme-Egenes i Stavanger, en lystgård som ligger et steinkast fra Kiellandfamiliens Ledaal. Den gamle hovedbygningen finnes fremdeles bevart som en privatbolig.

Høleveien 874 blir på folkemunne kalt «Dreyerstykket» og det er her vi finner den kiellandske paviljong i dag. Eiendommen ligger vakkert til i et småkupert og velskjøttet jordbrukslandskap en halvtimes biltur fra Stavanger sentrum.

– Eiendommen «Dreyerstykket» består i dag av fire bygninger, hvorav tre av dem er nyere anneks og uthus forteller Espen.

Paviljongen ble opprinnelig oppført som en hagepaviljong på Holme-Egenes i Stavanger av den daværende eier, Axel Christian Kielland. Kielland var forfatteren Alexander L. Kiellands yndlings-onkel og paviljongen figurerer trolig i skuespillet «Det hele er Ingenting» fra 1880.

Det nære forholdet mellom onkel og nevø stakk dypt hos dem begge og er gjentatte ganger poengtert i behandlingen av Kiellands forfatterskap og liv. Så lenge onkelen eide Holme-Egenes, skal Alexander Kielland ha betraktet eiendommen som et fristed og som sitt andre hjem.

Bygningen forekommer på et kart over Egenesløkken fra 1868 og må da ha vært ganske nyoppført. På kartet ligger den på en liten høyde med vid utsikt utover og mot byen. Paviljongen inngikk i det imponerende, engelske parkanlegget som Kielland hadde anlagt etter gartneren Poul Holst Poulssons tegninger. En rest av dette finnes fremdeles bevart rundt husene. 

Ragna Gudfrida

Espens egen familie entrer denne historien i 1913. Året før hadde hans oldefar, boktrykker Jacob Dreyer og konen Ragna Gudfrida, kjøpt deler av Holme-Egenes for å bygge seg en villa. Men, Ragna Gudfrida mente at husdyrholdet i nabolaget førte alt for mange fluer med seg, så derfor solgte de tomten videre temmelig raskt, men beholdt og demonterte paviljongen som sto på den.

Ifølge tradisjonen var det hun som ivret for og bekostet arbeidet. Da «Dreyerstykket» ute i Høle ble innkjøpt rundt 1917, ble paviljongen pietetsfullt gjenoppført der uten synlige endringer.

– Det må ha vært rundt 1920, sier Espen.

Senere på 1920-tallet ble den tilbygd et kjøkken og et soverom slik at den bedre kunne benyttes som sommersted. Denne funksjonen har paviljongen fremdeles.

Under krigen

– Under krigen flyttet familien ut til Høle og bodde der fast i lengre perioder, sier Espen.

– Da ble det gjort mindre bygningsmessige endringer innvendig for at de skulle holde varmen, men disse medførte ikke varige inngrep i bygningen, bortsett fra at mye av dekoren forsvant. Jeg har senere fjernet den innvendige taksenkningen og hentet den opprinnelige himlingen over tilbake. Nå står det utvendige for tur.

Høy autentisitet

På hver side av dørene på nordveggen, samt på øst- og vestvegg, er de originale vinduene fremdeles bevart, utført med så smale jernsprosser at det på avstand skaper inntrykk av å være en åpen og luftig paviljong. Geriktene rundt disse er høvlet og utstyrt med fine sveitserstildetaljer.

Ytterveggene er inndelt i en lavere brystning med stående høvlet panel (overligger og underligger), dernest en liggende, profilert list som skiller den fra liggende, maskinlaft med profilerte kanter opp til takskjegget.

På et fotografi fra Holme-Egenes i 1878 er bygningen malt i to farger, der brystningen var mørk og resten av veggen holdt i en lysere farge med hvite gerikter og løvsagsarbeider. Eldre bilder viser også at de gjennombrutte partiene var ytterligere poengtert med malt strekdekor. 

Borte, borte

Forenklingen som skjedde under krigen gjør at paviljongen i dag kan minne litt om en amerikansk bungalow med sitt uttrukne valmtak og veranda som følger huset rundt på tre sider, men som opprinnelig omsluttet hele bygningen.

Fra mellomkrigstiden er det i familien eie også bevart flere filmopptak som ikke bare forteller om glade sommerdager, men også dokumenterer paviljongens utseende. Oppsummert finnes det altså svært gode kilder som kan legges til grunn for en rekonstruksjon.

Fylkeskommunen på banen

I 2020 fanget paviljongen også interessen til Rogaland fylkeskommune. Karl Emil Sødergren ble kontaktet og dro på befaring.

Han oppfordret Espen til å kontakte byantikvaren i Sandnes, for paviljongen var verken notert i SEFRAK-registeret eller tatt med i kommunens kulturminneplan.  

– Det var kanskje ikke så stort beløp fylkeskommunen kunne bidra med, men det understreker at vi mener alvor når vi sier at dette tilsynelatende unnselige, lille bygget forteller viktig historie. Ikke bare lokalt på Høle, men også regionalt, og gjennom tilknytningen til Alexander Kiellands forfatterskap, også nasjonalt.

– Førsteinntrykket mitt var at dette var en litt rar hytte. Du stanser opp, undrer deg kanskje over de overdrevne takutstikkene og vinduene som har sprosser i jern. Heller ikke formen er helt alminnelig med sitt opprinnelige helvalmede tak. At den er et ektefødt barn av sveitserstilen, er lett å fastslå, men uttrykket er likevel moderat, forteller han.

To Byantikvarer

Også Byantikvaren i Stavanger har fattet interesse for den spesielle paviljongen. I deres lokaler i Stavanger sentrum sitter Hanne Windsholt. I fjor skrev hun følgende brev til Espen:

– Hva skal man si, sier hun og slår ut med armene.

– Lysthus er skjøre konstruksjoner som derfor også er lett forgjengelige. De fleste av dem er forsvunnet og vi har ingen eksempler som er i nærheten av denne, bevart. Kiellandpaviljongen er noe ekstraordinært, et stykke leken arkitektur, en fantasi fra et storslagent hageanlegg som opprinnelig strakk seg helt ned til Mosvannet.

Hovedbygningen på lystgården Holme-Egenes er den opprinnelige fra 1785, men Axel Christian Kielland hadde planer om å fornye hele bygningsmassen der. Likevel kom han ikke lenger enn til forpakteranlegget, pluss denne paviljongen.

 – Det enestående med denne historien er jo at paviljongen til tross for demontering og flytting forble helt intakt med sine løvsagsarbeider, sin ranke- og linjedekor og sin fargesetting. De opprinnelige møblene er forsvunnet, men det er for løsøre å regne. Og paviljongen er representativ for tiden og kulturen det var en del av. Lysthus og paviljonger er rene overskuddsprosjekter og for at de skal komme til sin rett, er dekoren og alle detaljene vesentlige. Pynt er sånn sett mer enn «pynt» på et lysthus. Det lekne, det overdådige og det overskuddspregede er selve essensen i et slikt byggverk. Derfor er det synd at bygningen senere ble berøvet de glaserte pannene, stolpene, de rike utsmykningene og de dobbelte dørene. En tilbakeføring vil være viktig og helt på sin plass, konkluderer hun.

Byantikvaren i Sandnes, Gro Persson er også betatt av paviljongen. Hun er opptatt av lysthuset som en representant for den store fortellingen, den som handler om tidlig turisme og reiseliv, om urbaniseringen av Stavangerregionen, om byfolk som ble landliggere her ute om sommeren.

–  Det var ingen tilfeldighet at det var i Høle at Dreyerne havnet, sier hun.

– Lysefjorden etablerte seg tidlig som Stavangers grønne lunge. Og denne paviljongen? Den er enestående, et unikt kulturminne - ikke bare på grunn av sin tilknytning til Alexander Kielland, men også fordi den er så godt bevart, så autentisk og så godt dokumentert. På Holme-Egenes var det landskapsparken som var rekreasjonsmuligheten, men når paviljongen flyttes hit ut er sommerhuset som fenomen vel etablert. Det var landlivets gleder, sol, frisk luft og opphold som kunne vare hele sommeren. 

Er vi i mål?

Espen og jeg ser på hverandre. Både ja og nei. Vi vet mye om paviljongen slik den opprinnelig så ut, men mindre om hvorfor den så pietetsfullt ble demontert og gjenreist på Høle. Ragna Gudfridas engasjement og faste hånd i dette aner vi fremdeles bare konturene av.

Men bruken er godt dokumentert og den tradisjonen vil Espen ta med seg videre. Ved å åpne paviljongen for det den en gang ble bygget for, slik som huskonserter, foredrag, opplesninger, små teaterforestillinger, kan den leve videre som et sted blott til lyst.

Og ville ikke Alexander Kielland ha elsket nettopp det?