Bevarer Røros og verdensarven

- med sag og øks

Å høvle er en kunst. Foto: Bente Haarstad

Det sages og bankes, og hamres og høvles i et gammelt gårdstun rett ved Rørosmuseet. Fagfolkene i bygningsvern åpner portene hvert år under Rørosmartnan i februar. Da får de vist noe av det de kan av gammelt håndverk.

- Tungt arbeid? Å ja, sånn passe tungt, sier Arnfinn Ryen og puster ut hvilende på ei kvass skantøks.

Lafting: Arnfinn Ryen trenger en pust i bakken etter ei økt med skantøksa. Firkantstokken skal bli en ny svillstokk til et gammelt hus. Foto: Bente Haarstad
Lafting: Arnfinn Ryen trenger en pust i bakken etter ei økt med skantøksa. Firkantstokken skal bli en ny svillstokk til et gammelt hus. Foto: Bente Haarstad
img_1367.jpg
Røros

Røros Kobberverk var i drift fra 1644 til 1977. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og andre forsyninger, noe som ikke minst skjedde på Rørosmartnan. Det årlige vintermarkedet er arrangert siden 1843.

Røros har vært på Unesco’s verdensarvliste siden 1980. Bergstaden er på grunn av den gamle trehusbebyggelsen en av landets største antikvariske byggeplasser.

Bygningsvernsenteret er en del av Rørosmuseet, og har siden 2004 hatt tilhold i Kurantgården, rett ved museet. De fleste av bygningene i Kurantgården er oppført før 1820, og de var en del av kobberverkets bygningsetat. Anlegget består av blant annet smie, verksted, snekkerverksted, belgmakerstuggu og jernbu. Gården eies av Miljøverndepartementet og forvaltes av museet.

Rørosmuseet ble 1. januar 2014 konsolidert som en del av Museene i Sør-Trøndelag (MiST).

Lafteren fra Os er en av mange håndverkere tilknyttet Bygningsvernsenteret på Røros. Han er i ferd med å lafte en svillstokk som etter hvert skal havne under et gammelt hus på den andre siden av elva gjennom byen.

Godt verktøy er halve jobben. Øksa må være kvass Foto: Bente Haarstad
Godt verktøy er halve jobben. Øksa må være kvass Foto: Bente Haarstad

Lafter fra Dunkirk

De utallige klenodiene av noen hus i verdensarvstedet Røros er selvfølgelig en kjærkommen oppgave for håndverkerne ved sentret. Men de tar oppdrag både nær og fjernt, og arbeidsmiljøet har blitt internasjonalt. Et opphold på Røros er utrolig lærerikt, forteller Raphael Soisson, snekker fra Dunkirk i Frankrike som er i ferd med å utvide fagkunnskapen.

Internasjonalt: Bygningsvern og gammelt håndverk vekker interesse i inn- og utland, forteller arbeidsleder Jon Holm Lillegjelten (t.v.), her sammen med Raphael Soissons, fransk snekker med ett års arbeidsopphold på Røros. Foto: Bente Haarstad
Internasjonalt: Bygningsvern og gammelt håndverk vekker interesse i inn- og utland, forteller arbeidsleder Jon Holm Lillegjelten (t.v.), her sammen med Raphael Soissons, fransk snekker med ett års arbeidsopphold på Røros. Foto: Bente Haarstad

- Fagfolkene her er spesialister i gamle håndverkstradisjoner, så det er veldig nyttig å være her et år. Jeg blir fram til mai. Dette er kunnskapen som jeg skal bruke hjemme. Vi restaurerer gamle hus i Frankrike også, og jeg skal også bruke metodene på nybygg. Blant annet lafteteknikk og bruk av linoljemaling.

Gjennom en samarbeidsavtale med en fransk utdanningsorganisasjon, har det siden 2009 hvert år kommet en ung fransk håndverker som blir en del av teamet på Bygningsvernsenteret.

Reparerer og kopierer

Fagfolkene på Røros restaurer hus. Det vil si at de reparerer og bevarer det som er mulig av det opprinnelige. Det lages også kopier av bygningselementer, og da blir de laget for hånd, på samme vis som det ble gjort før i tiden. Arbeidet høres noe gammeldags ut, men bygningsvern er i vinden, forteller Jon Holm Lillegjelten, arbeidsleder for åtte fast ansatte pluss 15 håndverkere tilknyttet senteret.

Jon Holm Lillegjelten er arbeidsleder ved bygningsvernsenteret. Foto: Bente Haarstad
Jon Holm Lillegjelten er arbeidsleder ved bygningsvernsenteret. Foto: Bente Haarstad

- Vi begynte så smått med å sette opp ei sag på gårdsplassen under Rørosmartnan i 2006. Nå er det full aktivitet i alle verkstedene under martnan, og hele gårdsplassen full av besøkende som vil se på.

Mange aktiviteter på bygningsvernsenteret under martnan. Foto: Bente Haarstad
Mange aktiviteter på bygningsvernsenteret under martnan. Foto: Bente Haarstad

Bygningsvernsenteret og Uthusprosjektet har håndverkere fra både Tyskland, Estland, Romania, Sverige og Frankrike. Lillegjelten skritter over den vide gårdsplassen og går inn i vindusverkstedet. Her holder Maria Kralisch på med å ferdigstille et håndlaget vindu, det vil si et vindu fra det han kaller førindustriell tid. Men det ser da likevel veldig fint ut?

- Et håndlaget vindu er vel si fint og glattslipt som et fabrikklaget vindu, sier Lillegjelten og lar seg slett ikke vippe av pinnen.

Tysk vandregaselle

Tyske Maria Kralisch er såkalt vandregaselle, det vi si at hun er med i den tyske ordningen fra Middelalderen som tilsa at en håndverker må vandre rundt til ulike arbeidsplasser i fem år for å lære seg et fag. Fem års vandring er ikke noe krav i dag, men mange holder tradisjonen ved like, og Kralisch var på vandring i Japan før hun kom til Røros. Der bygget hun orgel, møbler, og til og med et tempel før hun altså ga seg i kast med gamle, norske vindusteknikker. For så å vandre videre.

Gaselle: Maria Kralisch er såkalt vandregaselle fra Tyskland, og kom til Røros fra tempelbygging i Japan. Her lager hun et vindu som er hundre prosent håndlaget. Foto: Bente Haarstad
Gaselle: Maria Kralisch er såkalt vandregaselle fra Tyskland, og kom til Røros fra tempelbygging i Japan. Her lager hun et vindu som er hundre prosent håndlaget. Foto: Bente Haarstad

Arbeidsleder Jon Holm Lillegjelten kan snakke i det vide og brede om håndverkets fortreffelighet. Det omfatter ikke minst materialene, som for en håndverker velges med omhu.

Restaurering av vinduer. Et av mange kurs ved bygningsvernsenteret. Foto: Bente Haarstad
Restaurering av vinduer. Et av mange kurs ved bygningsvernsenteret. Foto: Bente Haarstad

- Vi bruker furu til vinduer, godt malmet furu. Alt i tømmerstokken er bra materiale bare det blir brukt på riktig sted. En trenger for eksempel ikke bruke malmfuru til taktro der det kommer et dekke oppå.

- Er dere flinkest i landet på restaurering og gammelt håndverk?

- Det skal jeg ikke påstå, men vi har kommet langt i å ta tilbake håndverkstradisjonene. Blant annet har vi blitt veldig flinke til å se verktøyspor, det vi si i å finne ut hva slags verktøy som ble brukt til å lage de ulike bygningselementene. Det er veldig fint å kunne vise fram noe av det vi kan, og at det kommer så mange for å se.

Vindusglassene settes inn med linoljekitt. Foto: Bente Haarstad
Vindusglassene settes inn med linoljekitt. Foto: Bente Haarstad

Røros som klasserom

Det er to fagmiljøer innen bygningsvern på Røros; ett tilknyttet Rørosmuseet, mens det andre er Uthusprosjektet i regi av Røros kommune. Lillegjelten forteller at de samarbeider godt og utveksler arbeidskraft.  

Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) har hatt kontakt med Røros-miljøet siden 2004, blant annet via de årlige Håndverksdagene.  

Nå ligger det meste til rette for at Røros kan bli et fast lærested innen bygningsvern. Samarbeidet med HiST har gitt en læreplan som fører fram til bacheloreksamen innen teknisk bygningsvern og restaurering, skrev avisa Fjell-Ljom rett før jul. Tanken er også å øke studietilbudet til å omfatte mastergraden. Bygningsvernsenteret tror at HiST etterhvert vil bruke Røros også til andre, større og mindre kurs innenfor studieopplegget gjennom hele studieåret.

Røros står på UNESCOs verdensarvliste. Den samlede trehusbebyggelsen er ikke bare en viktig del av norsk kultruarv, den er viktig i verdensmålestokk. Foto: Bente Haarstad
Røros står på UNESCOs verdensarvliste. Den samlede trehusbebyggelsen er ikke bare en viktig del av norsk kultruarv, den er viktig i verdensmålestokk. Foto: Bente Haarstad

Den første fredningen av hus i Røros skjedde allerede i 1923. I 1930 ble Rørosmuseet etablert, på 1950-tallet begynte utviklingen som ledet fram til Bygningsvernsenteret, og i 1981 kom Bergstaden Røros på Unesco’s Verdensarvliste.

Satsingen på bevaring i Røros har medført flere prestisjetunge, internasjonale priser innen turisme og reiseliv. Og 5. desember 2013 fikk Rørosmuseet Bygningsvernsenteret overrakt årets skadevernpris fra Stiftelsen UNI. Alt dette viser at fagmiljøet på Røros har gitt svært gode resultater, men håndverkerne har også utallige gode medhjelpere, forteller Berit Bakosgjelten, leder for Bygningsvernsenteret.

- Det at huseierne har nok kunnskap er det aller beste skadevernet. Engasjerte huseiere er så viktig, og derfor satser vi på å gjøre enda mer innen folkeopplysning og kunnskapsdeling.

Finsløyd: Geir Hanslien er handverker med tre som materialer, og har verksted sammen med Bygningsvernsenteret. Foto: Bente Haarstad
Finsløyd: Geir Hanslien er handverker med tre som materialer, og har verksted sammen med Bygningsvernsenteret. Foto: Bente Haarstad

Bakosgjelten forteller at Røros-miljøet har en unik posisjon fordi ildsjeler og engasjerte fagmennesker har samlet på så mye gjennom mange tiår. Med et rikt arkiv bestående av ting som bilder, bygningsdeler og branntakster så kan muligheter for istandsetting synliggjøres, og ikke minst bidra til økt engasjement.

- Vi kan gi huseierne mer kunnskap om husene de eier. Huset er en antikvitet som forteller slektshistorien deres. Vi kan bidra til kunnskap om hvordan det har vært, og økt kunnskap er med på å skape viktige holdninger for bevaring.

Departement som huseier

Å ta vare på bygningsarven i Røros bergstad og Circumferensen er en kontinuerlig prosess, og det kommer alltid nye oppgaver for fagmiljøet. Miljøverndepartementet eier i dag mange av bygningene som museet og bygningsvernsenteret disponerer. En pågående prosess der departementet vurderer ny eier og forvalter, har ført til noe usikkerhet for Rørosmuseet og Bygningsvernsenteret.

Svenske Rina Solvik, i bunad fra hjemplassen Rättvik, og Sofia Bernhardsson fra Äppelbo, har i flere år kjørt med hest i ti dager for å komme til Rørosmartnan. Den turen synes de er en stor opplevelse. Foto: Bente Haarstad
Svenske Rina Solvik, i bunad fra hjemplassen Rättvik, og Sofia Bernhardsson fra Äppelbo, har i flere år kjørt med hest i ti dager for å komme til Rørosmartnan. Den turen synes de er en stor opplevelse. Foto: Bente Haarstad

Staten kjøpte konkursboet etter Røros Kobberverk i 1979. Kobberverket var inntil konkursen i 1977, et av landets mest betydningsfulle bergverk, og hadde vært drevet kontinuerlig i 333 år.

Forvaltning av de mange, gamle bygningene er satt bort til Riksantikvaren og videre til Rørosmuseet Museet har ansvar for området rundt Malmplassen og Slegghaugene og gruveområdet rundt Storwartz og Olavsgruva. De fleste bygningene og anleggene ble brukt i kobberverkets produksjon. Husene er verksteder, mannskapsbrakker og ulike typer produksjonshus. I tillegg er det mange andre anlegg, vassrenner, gruvesjakter- og overbygg, og en 1,4 km lang taubane som er istandsatt og funksjonell.

Håndsag: Aleksander Fjellvang, opprinnelig fra Mo i Rana, og svenske Hjerker Wivfors driver med handsaging slik det ble gjort før. Bygningsvernsenteret på Røros presenterer mange ulike håndverkstradisjoner med åpne verksteder under årets martna. Foto: Bente Haarstad
Håndsag: Aleksander Fjellvang, opprinnelig fra Mo i Rana, og svenske Hjerker Wivfors driver med handsaging slik det ble gjort før. Bygningsvernsenteret på Røros presenterer mange ulike håndverkstradisjoner med åpne verksteder under årets martna. Foto: Bente Haarstad

På Røros er en spent på hvordan fremtidig eierskap av eiendommer, løsøre og arkiver etter Røros Kobberverk blir løst.

- Verdensarv kan ikke selges, og bygningene det er snakk om tilhører kjerneområdet i verdensarvstedet Røros, sier Berit Bakosgjelten.

Smeden tar også oppdrag på gamle låser. Foto: Bente Haarstad
Smeden tar også oppdrag på gamle låser. Foto: Bente Haarstad

Lederen for bygningvernsenteret forteller at arbeidet med istandsetting og vedlikehold av Kobberverkets eiendommer har vært bærebjelken for å utvikle den kompetansen som Bygningsvernsenteret i dag besitter. Oppdragene for Riksantikvaren har gitt en rimelig stabil økonomi over tid, noe som igjen har vært grunnlag for å kunne ha så mange ansatte at det blir et fagmiljø.

Smeden Sverre Staveløkk fra Budal skal lage hengsler til et enormt stort dørbeslag. Foto: Bente Haarstad
Smeden Sverre Staveløkk fra Budal skal lage hengsler til et enormt stort dørbeslag. Foto: Bente Haarstad

- Fellesskapet med Uthusprosjektet har økt fagmiljøet, og det er etablert en kultur for «den lærende bygningsvernhandverkeren». Med en slik holdning blir hvert istandsettingsprosjekt en kilde til å gjenvinne tapt handverkskunnskap. Røros har et etablert et godt bygningsvernmiljø, og det håper vi skal få gode livsvilkår videre, sier Bakosgjelten.