Man kan isolere huset sitt på forskjellige måter. I dagens rasjonelle konstruksjoner bruker man mest mineralull, plastskum, porebetong eller lettklinker. I miljøvennlig, økologisk bygging foretrekker man isolering av naturfiber som cellulose, trefiber ­- eller uorganiske materialer som skumglass og perlitt. Tradisjonelle bygninger er isolert med det som var tilgjengelig, som sagflis, kutterspon, torv eller tang (ålegress). Blant selvbyggere har en rekke nye isolasjonsmetoder med lokale materialer utviklet seg; man isolerer med halmballer, leire innblandet med halm eller flis og skall av blåskjell. Samtidig har det kommet nye isolasjonsmaterialer som vakuum-isolasjon og transparent isolasjon på markedet. Isolasjonsmaterialer finnes i salg som blokker, skiver, matter eller som løs fyllmasse. La oss ta en nærmere titt på alle disse isolerende materialene.

Ulike typer isolasjon

Enkelte isolasjonsmaterialer tåler fukt. Disse består vanligvis av mineralske materialer. Fuktbestandige isolasjonsmaterialer brukes mest i sålen og kjelleren der huset isoleres fra fuktig jord, eller vegger i våtrom og bad. Dette er materialer som isolasjonsplater av steinull, plastskum, skumglass, lettklinker, lett-tegl (vokskaketegl), muslingskall og perlitt.

Noen isolasjonsmaterialer er selvbærende og gjør det mulig å bygge et godt isolert hus med vegger laget av homogene materialer. Slike vegger kan være bygget av blokker eller elementer av lettbetong, lettklinker, vokskaketegl eller treullsement. Bærende isolasjonsmateriale har ofte litt dårligere isolasjonsevne og krever dermed noe tykkere vegger. Tunge materialer i veggene kan på den annen side også bidra til å utjevne temperaturforskjeller innendørs.

Enkelte isolasjonsmaterialer er hygroskopiske og har fukt-utjevnende og fuktbufrende egenskaper. De består ofte av naturfiber. Det kan være fiber fra planter som bomull, cellulosefiber, trefiber, lin eller hamp, eller fiber fra dyr - som for eksempel saueull. Hvis du ønsker å utnytte de fukt-bufrende egenskapene bør ikke fuktvandringen inn og ut av veggen blokkeres med plastfolie eller plastmaling. I stedet benyttes diffusjonsåpen overflatebehandling og en såkalt dampbremse. Dampbremsen monteres på innsiden av konstruksjonen i stedet for konvensjonell dampsperre og skal bare være 5-10 ganger så damptett som utvendig vindsperre.

Miljømessige aspekter

Forskjellige isolasjonsmaterialer har ulike miljømessige konsekvenser. Aspekter som bør inkluderes i den miljømessige vurderingen er som følger:

Råvarer

Tilvirkes isoleringen fra ikke-fornybare råvarer som det er knapphet på, fra ikke-fornybare råvarer som det finnes rikelig av, av fornybart materiale eller er det slik at man bruker avfall som råvare i produksjonen av produktet?

Energi

Er tilvirkningen svært energikrevende, hvor mye CO2 slippes ut, hvor lang livslengde har materialet, kan det gjenbrukes som isolering eller gjenvinnes som materiale til annet bruk? Hvor tilvirkes materialet og hvor langt må det transporteres?

Kjemikalier

Isolasjon kan være sammensatt av syntetiske materialer eller ha tilsetningsstoffer som holder materialet sammen, hemmer brann, binder støv eller hindrer muggvekst. Alle disse kjemikaliene bør vurderes fra et miljømessig perspektiv da mange kjemikalier kan være akutt giftige, miljøskadelige og/eller helseskadelige. Man vil særlig unngå såkalte CMR, kreftfremkallende-, mutagene- eller reproduksjonstoksiske- og allergifremkallende stoff.

Mange alternative isolasjonsmaterialer inneholder borsalter, for eksempel borsyre eller borax. Hvor skadelige disse stoffene er er det svært ulike oppfatninger om. Borax i høye doser kan gi svekket reproduksjonsevne og fosterskader. Borsyre og borax står oppført på EU-kommisjonens prioriterte liste over hormonforstyrrende stoff i kategori 1. Kategori 1 betyr at det er vitenskapelige bevis for hormonforstyrrende effekter ved eksponering av stoffene. Men doseringsnivået det her er snakk om er mange ganger høyere enn det som folk sannsynligvis vil bli utsatt for.

Helsefare

Noen fiberstørrelser er helsefarlige, enkelte produkter avgir radon (noen lettbetonger), andre avgir mye støv. Noen produkter er brannfarlige, sensitive for mugg eller attraktive for insekter og mus.

Inneklima

Materialet kan med sin tyngde og fuktregulerende egenskaper forbedre inneklimaet ved å jevne ut temperatur og luftfuktighet over dagen.

Tradisjonelle isolasjonsmaterialer

I tradisjonell byggeteknikk brukte man ikke tettelag av plast siden dette materialet ennå ikke fantes. I stedet ble husene bygget av materialer som kunne oppta, fordele og gi fra seg fukt. De hadde konstruksjoner der fuktighet kunne vandre fra den varmere innsiden til den kaldere utsiden, for deretter å forsvinne. Setter man inn et lag med plast, en plastfolie, en plastmaling eller en plasttapet på feil sted i et slikt bygg, kan det gå dårlig. En annen fordel med tradisjonelle materialer er at deres evne til å holde på varmen er god selv om det er fuktig på samme måte som en ullgenser. Disse egenskapene er med på å gi et mer behagelig inneklima. Men det er også problemer med tradisjonelle materialer. De kan kollapse, skape hulrom i isolasjonen og bli et hyggelig rede for mus.

Dagens konvensjonelle isolasjon

Mineralull og plastskum er referert til som dødt materiale, de kan verken lagre varme eller absorbere fukt. Mineralull er ikke istand til å takle større fuktmengder og derfor bør slike konstruksjoner beskyttes med en tett dampsperre (en plastfolie) på innsiden av strukturen. Hvis det er hull i denne kan det føre til fuktskader. Fiber av mineralull kan utløse irritasjon og produktet avgir formaldehyd. Plastskum kan heller ikke transportere fuktighet, men hvis materialet er utsatt for fukt i lang tid, så tar det likevel opp en del vann, hvorpå isolasjonsevnen gradvis svekkes. Plastskum er produsert fra fossile råvarer, det kan inneholde helsefarlig styren eller isocyanater og er brannfarlig.

Bærekraftig isolasjon

I økohus unngår man mineralull og plastskum, dels fordi man ønsker å bruke materialer som kan lagre varme og transportere fukt, og dels fordi man vil unngå materiale som inneholder giftige kjemikalier. Man unngår også visse tradisjonelle materialer og selvbyggermaterialer med lavere isolasjonsevne ettersom målet i dag ofte vil være superisolerte og lufttette hus. I vegger og tak velger man oftest isolasjonsmateriale av naturfiber siden slike hygroskopiske materialer kombinert med dampbrems tillater fuktvandring ut gjennom veggen. Dessuten er ikke organiske fibre like irriterende for huden som mineralske fiber. I bakken velger man ofte mineralske isolasjonsmaterialer som celleglass, skumglass eller lettklinker. Disse isolasjonsmaterialene er stabile, de kan tåle fuktighet, inneholder ingen kjemiske tilsetningsstoffer og brenner ikke. Man er sikker på at disse miljøvennlige isolasjonstypene også fungerer best i renovering av gamle hus hvis man vil spare energi og når nye materialer skal fungere sammen med tradisjonell byggeteknikk.

Artikkelen har tidligere stått i Byggnadsvård 1-11 og er en del av Byggnadvårdsföreningen og Energimyndighetene i Sveriges bok om energieffektivisering i kulturhistorisk verdifull småhusbebyggelse.

Anbefalt litteratur

Bjørn Berge: "The Ecology of Building Materials" Architectural Press 2009

Varis Bokalders og Maria Block: "Byggekologi : kunskaper för ett hållbart byggande