Slik er ytterveggen konstruert

Laft, reisverk og bindingsverk

Klassisk funkishus bygget i tungt bindingsverk. Foto: Byantikvaren i Oslo

Eldre yttervegger er som regel bygget opp av tre eller mur. I noen tilfeller brukes begge materialer i samme konstruksjon. Skal man etterisolere eller utføre tettetiltak på en yttervegg bestemmer yttervegges oppbygging hvordan det kan gjøres. I denne artikkelen ser vi nærmere på de vanligste ytterveggkonstruksjonene i tre og mur.

I Norge har ytterveggene tradisjonelt vært oppbygget av tre. Et vesentlig unntak er i byene hvor murtvangen medførte at man ikke utlukkende kunne bruke tre i ytterveggene. Fra 1850 var det i praksis murtvang i sentrale strøk av Bergen og Trondheim. Oslo hadde murtvang allerede fra 1624. 

Ytterveggens oppbygging og konstruksjon vil avhenge av hvor i landet huset er bygget, hvilke materialer som er brukt, gjeldene regelverk og hvilken funksjon huset har hatt. Størst betydning har nok byggeåret. Selv om mange av konstruksjonene ble benyttet samtidig vet vi at de eldste husene stort sett er laftet. Hus fra 1920-årene har gjerne vegger i reisverk, mens bindingsverk i bolighus først ble tillatt fra slutten av 1920-årene.

Dersom ytterveggene skal etterisoleres eller veggens skal vindtettes må man først fastslå hvordan veggen er bygget opp. Kommunen kan ha opplysninger om hvordan veggen er bygget, det kan foreligge i en takst eller i originale tegninger. Dersom man ikke finner opplysninger er den eneste måten å avdekke konstruksjonen. Da fjernes et felt med utvendig eller innvendig kledning. 

Les mer om laftekonstruksjoner

Laft har vært den dominerende byggemåten i Norge fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet. Mange laftehus står uten kledning, men fra 1700-tallet ble det vanligere med utvendig panel. Tømmerets dimensjoner, utformingen av hjørnene og stokkens form varierer med byggeår og lokal byggeskikk.

Et lafteverk består av tømmerstokker som stables horisontalt og låses sammen i hjørnene (laftene, knutene eller novene) med overhugg og underhugg. Stokkene krysslegges slik at det blir to parallelle vegger og to kryssende vegger en halv stokkbredde høyere. Den første stokken blir gjerne kalt syllstokk og den øverste stokken på langveggen blir kalt raftestokk. En omgang med stokker rundt huset blir kalt omfar.  

Laftehus og betegnelser. Fra "Littlemannen og skoftungen. faguttrykk om trehus og tømring" av Tore Hauge
Upanelt laftehus med betegnelser. Ill: "Littlemannen og skoftungen. Faguttrykk om trehus og tømring" av Tore Hauge

 

Les mer om laftehus

Les mer om reisverkskonstruksjoner

Reisverk består av en bærende rammekonstruksjon bygget opp med stolper og sviller. Disse er gjerne formet som bokser i 5 eller 6 toms tykkelse.  

Hulerommene i rammekonstruksjonen er fylt med loddrette veggplanker eller grove stokker.

Fra 1850 ble det vanligere å bruke planker som var omkring 3 tommer tykke. Plankene ble da høvlet med enkel eller dobbel not og fjær som tettet mot trekk når plankene krympet. Plankene ble dessuten felt ned i et høvlet spor i svilla.

På mange reisverkshus er det lagt et enkelt eller et dobbelt lag med papp rett på planken som vindtetting. Også innvendig ble det lagt et papplag.

Ettersom plankene har noe mindre dimensjoner enn selve rammeverket oppstår det et hulerom mellom utvendig kledning og plankene. Hulerommen kan være mellom 1 og 2 tommer. Den utvendige kledningen er som regel ikke lektet ut fra rammeverket.

Reisverk. Ill: "Littlemannen og Skoftsungen" av Tore Hauge
Reisverk. Ill: "Littlemannen og Skoftsungen" av Tore Hauge

 

Les mer om reisverkshus

Les mer om bindingsverkskonstruksjoner

Bindingsverk er en konstruksjon av sviller og bærende stolper. Ordet bindingsverk skal henge sammen med at alle elementene; sviller, stolper, skråbånd og losholter er bundet sammen med tradisjonelle treforbindelser. 

I eldre bindingsverkskonstruksjoner er ofte hulerommene oppmurt med tegl. Bindingsverk uten utmuring var tidligere brukt i uthus, tilbygg til laftehus, sjøhus m.m.

Som bolighus var derimot bindingsverk ikke tillatt dersom hulerommene var "åpne". I 1915 ble det gitt dispensasjon for bruk av bindingsverk i frittliggende bolighus på landet. Men det var først i 1928 at det ble gitt en generell tillatelse til bruk av bindingsverk i boliger uten utmuring av hulerommene.

De første boligene ble konstruert av 5 x 5 toms stolper og sviller. På hver side av rammeverket ble det lagt 2 lag papp og 2 lag panel. Kledningen ble som regel ikke lektet ut.

Ulempen med konstruksjonen er at det kan oppstå luftlekkasjer inn i de store hulerommene. For å bøte på problemet ble det tidlig eksperimentert med isolasjon, blant annet sagflis, tangmatter, torv etc. 

 

Bindingsverk. Ill: "Littlemannen og skoftungen" av Tore Hauge.
Bindingsverk. Ill: "Littlemannen og skoftungen" av Tore Hauge.

I det første tiårene etter krigen var det fortsatt vanlig å bygge husene i 4 eller 5 toms bindingsverk. Regelverket tillot etterhvert spinklere konstruksjoner med 2 x 4 toms stendere og hjørnestolper satt sammen av to stolper. Avstanden mellom stolpene skulle da ikke overstige 60 cm. Denne konstruksjonen ble dominerende etter 1950-55 og blir ofte kalt lett bindingsverk i motsetning til grovt/tungt bindingsverk.

Les mer om bindingsverkshus

 

Les mer om murvegger

Yttervegger av tegl kan ha ulik oppbygning. Hovedskillet går imidlertid på hvorvidt veggen er kompakt eller hul. Kompakte vegger er vanligere på eldre hus. Hule vegger  ble vanligere fra slutten av 1800-tallet og består av to vanger som på ulike måter er bundet sammen.

Frem til ca. 1890 ble de fleste murveggene murt som kompaktmurer. Murgårdene hadde gjerne en avsmalnende ytterveggskonstruksjon. De første etasjene var gjerne i 2 steins mur mens de øvrige etasjene hadde 11/2 steins mur. Ved bygg over fem etasjer var de nederste delene av muren tykkere.

Hulmuren består av to veggdeler eller vanger med et hulrom imellom. De to veggdelene kobles med jevne mellomrom av bindere i form av teglstein eller jern. Hulmuren har lommer med luft som raskere tørker opp fuktighet. Den isolerer også noe bedre enn en kompakt mur.

Veggtykkelsen i en gammel mursteinskonstruksjon benevnes gjerne ved steinens lengde, slik at veggens tykkelse omtales som halv steinstykkelse, hel steinstykkelse (énstein), halvannen stein m.m. eller det bruker brøker. 

 

Inndeling av en teglstein. Ill: Bygg og Bevar
Inndeling av en teglstein. Ill: Bygg og Bevar

Forbandet sier noe om hvordan teglsteinen står i forhold til hverandre og om hvordan veggen er bygget opp. Ulike forband har ulike egenskaper og ulike estetiske uttrykk.

Les mer om yttervegger av mur