Hva finnes i veggen?

Gårsdagens tette- og isolasjonsprodukter

#

Mange har opplevd å klø seg i hodet ved funn av gammel isolasjon eller papp i eldre hus. Når konstruksjoner i vegger og gulv avdekkes dukker det ofte opp materialer som kan være vanskelig å identifisere. Her er en oversikt som kan hjelpe deg å finne ut av hva du har oppdaget.

Så lenge man har bygd hus har det vært viktig å beskytte beboerne mot kulde og trekk. Hvordan man har gått til verks er som regel avhengig av husets konstruksjon og når det er bygget. Grovt sett kan vi si at mur-, laft-, tungt bindingsverk- og reisverksvegger sjelden ble isolert. For å få varmere hus fokuserte man i hovedsak på tetting mot trekk. Hus i lett bindingsverk som ble vanligere fra 1950 har ofte en eller annen form for isolasjon i veggene. Da hadde også de første tallfestede krav til varmeisolasjon dukket opp i bygningsloven.

Konstruksjonen som fremfor noen har bidratt til utvikling av nye isolasjonsprodukter er betongen. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble den vanligere å bruke i boligbygg. Den var riktignok vindtett, men forøvrig var den iskald. For å bøte på problemet ble det utviklet matter og plater som skulle varmeisolere veggene. Snart kom det også produkter ment for trehus.

 

Yttervegger – oppbygging og mulig innhold

Vi skal først se litt nærmere på ytterveggenes oppbygning og konstruksjon, dette kan gi en indikasjon på hvilke tette- og isolasjonsprodukter du kan forvente å finne. 

 

Tømmervegger 

Frem til 1900-tallet ble de aller fleste boliger oppført av laftede tømmervegger. Konstruksjonen i seg selv ivaretar mange krav – bæring, værbeskyttelse, varmeisolering og tetting mot trekk. Forutsetningen for dette er at arbeidet er godt utført.

  • Bredden på laftestokkene kunne variere, men skulle være minst 5 ", på Vestlandet minst 3". Langs undersiden av stokken ble det hogd et medfar, en fure som ble fylt med frisk mose.
  • På Vestlandet fikk ytterveggen ofte en liggende kledning.
  • For ytterligere tetting mot trekk ble fugene mellom stokkene ofte fliset opp med øks og fuget med kalkmørtel eller leirmørtel.
  • Innervegger fikk etterhvert malt panel, lerret eller papp. Vindtetting kunne også være avispapir, tøy etc.

 

Reisverksvegger 

  • Når plankeveggen (plank - 3" midt i veggen) i reisverket var ferdig ble det gjerne lagt to lag papp direkte på planken på utvendig side. Det innerste var gjerne av uimpregnert papp det ytterste av impregnert tjære- eller asfaltpapp.
  • Etter pappen ble det montert spikerslag for den utvendige kledningen
  • Innvendig ble veggene tettet med ett eller to lag uimpregnert papp lagt direkte på planken. Den innvendige veggkledningen ble deretter montert rett på planken eller på spikerslag.
  • Hulerommene i en reisverkskonstruksjon varierer. Stort sett varierer de fra 25-50 mm. Det er således begrenset med mulighet for bruk av isolasjonsmaterialer.

 

Tungt bindingsverk

  • Utvendig ble bindingsverksveggen kledd med ¾" – pløyd panel (not og fjær), to lag impregnert papp og minst ⅞" utvendig kledningsbord.
  • Den ytre kledningen ble som regel montert direkte på papplagene, eventuelt med en liten utlekting.
  • Innvendig ble det lagt to krysslagte lag med panel med uimpregnert papp imellom.
  • I noen bindingsverkskonstruksjoner finnes det et lag med panelbord eller papp som deler hulrommet i to.

 

Murveggen - hulmur og massivmur

  • Murvegger var så godt som aldri isolert. Det ble derimot gjort ulike løsninger for å begrense varmetapet.
  • Utvendig brukte man gjerne hardbrent teglstein som begrenset fuktinntrenging. Innvendig brukte man en mellombrent teglstein for å "nøytralisere" den hardbrente teglsteinens varmeledende evne.
  • Det ble oppført en rekke murvegger med luftekanaler som Bergensk hulmur og Trondhjems hulmur
  • Veggene ble rappet eller pusset på innside og utside.

 

Eldre isolasjon- og tetteprodukter

Vi skal nå se nærmere på de mest vanlige isolasjonsproduktene i tiårene før 1950-tallet. Vi skiller mellom papp, plater, matter og løsfyll. Plater og matter ble i hovedsak benyttet i vegger, mens løsfyllet gjerne havnet i etasjeskillene. Unntak finnes, noe løsfyll som kutterspon ble også benyttet i yttervegger og mange matter ble også brukt i etasjeskillene. Pappen ble i hovedsak benyttet til vindtetting. Først en tabell som viser omtrent når produktene ble benyttet. 

 

Tabell
Etasjemose foto Ivar Jørstad.JPG

Husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Bildet viser etasjemose. Foto: Ivar Jørstad

IMG_5770.JPG

På Valdres folkemuseum er det nærmere hundre bygninger fra ulike tidsperioder. Det eldste fra før 1350. Denne bygningen fra Høve er oppført engang mellom 1800-1860 og er i et spesialområde regulert til bevaring etter § 25.6 i Plan- og bygningslov. Foto: Bygg og Bevar

Flotte Villa Dammen i Moss er et reisverkshus, energieffektivisert på en skånsom måte. Foto: Bygg og Bevar
Flotte Villa Dammen i Moss er et reisverkshus, energieffektivisert på en skånsom måte. Foto: Bygg og Bevar
Klassisk funkishus bygget i tungt bindingsverk. Foto: Byantikvaren i Oslo
Klassisk funkishus bygget i tungt bindingsverk. Foto: Byantikvaren i Oslo
Uisolert og livfull murvegg i Oslo. Foto: Bygg og Bevar
Uisolert og livfull murvegg i Oslo. Foto: Bygg og Bevar

Papp og folier

I de gamle laftehusene var som nevnt mose i medfaret, men også avispapir, klede og lignende brukt som vindtetting. Da det ble vanligere å bygge hus i bindingsverks- og reisverkskonstruksjoner meldte behovet seg for vindtetting med papp (forhudningspapp). Papp ble brukt som tette- og isoleringsmaterialet fra slutten av 1800-tallet. I 1928 kom det krav om at det ytterste laget skulle være impregnert. På innsiden ble det gjerne benyttet ullpapp basert på tekstilfiber. 

Mose som isolasjon

Til isolasjon av tømmerbygninger er det tradisjonelt benyttet mose, som legges mellom tømmerstokkene. I bjelkelagene, eller stubbloftet, ligger det leire. Foto: Kari-Marte Frøyset, Norske Hjem

Impregnert veggpapp til utvendig tetting av vegger ble produsert i Norge fra ca. 1890. Pappen ble de første årene impregnert med tjære, noe som var svært brannfarlig og ikke akkurat luktfritt. Senere begynte man å benytte asfalt som impregnering.

Den innvendige vindtettingen besto av uimpregnert veggpapp, oftest i form av ullpapp eller cellulosepapp. En periode ble det også produsert en spesiell reflekspapp belagt med aluminiumsfolie på den ene siden. Den reflekterende siden skulle monteres ut mot hulerommet. Hensikten med den var å forhindre varmetap fra stråling.

Etter hvert som det ble utviklet mer effektive isolasjonsmaterialer, særlig porøse fyllstoffer og materialer som ikke tålte oppfukting, ble man oppmerksom på at den impregnerte pappen kunne virke som et effektivt sperresjikt mot vanndamp. Dette kunne føre til oppsamling av fuktighet i isolasjonen. Problemet med fukt aktualiserte seg videre da mineralullisolasjonen kom på markedet. Da ble det viktig å få et diffusjonstett sjikt på den varme siden av isolasjonen for å hindre kondens. Før plasten kom ble det brukt en impregnert diffusjonstett veggpapp, senere satt man sammen en veggpapp av kraftpapp, asfalt og plastfolie. Fra 1960 benyttet man rene plastfolier hvorav de første var så tynne som 0,04 og 0,06. I dag er plasten som regel 0,15 mm tykk.

Plater av organisk og uorganisk materiale

Med plater mener vi isolasjonsmaterialer i form av ikke-bøybare skiver i varierende tykkelser. Platene kan være sammensatt av organiske eller uorganiske materialer. Ofte begge deler. Ved siden av å isolere, har mange plater blitt brukt som underlag for puss, tapeter etc.

Kivronplater ble støpt av et uorganisk bindemiddel, oftest gips og med sagflis som fyllstoff. Massen ble tilsatt asbestfiber og kjemikalier. Platene fikk et lag påklebet papp på en eller begge sider. Platene ble brukt til varmeisolering og som pussplater. Platene ble produsert i tykkelser opp til 20mm.

 

Kivronplater. Disse skulle visstnok ha noe av de samme egenskapene som gipsplater. Foto: Grundseth, Christian, Domkirkeodden
Kivronplater. Disse skulle visstnok ha noe av de samme egenskapene som gipsplater. Foto: Grundseth, Christian, Domkirkeodden

Fiberplater finnes fortsatt i dag. De blir fremstilt ved at defibrert tre eller andre plantefibre blir presset sammen til plater i ulike tykkelser og hardhetsgrader. Fiberplater ble først produsert i Amerika for å utnytte ulike avfalls- og restprodukter. De var laget av linavfall (Flaxlinum), lakrisrotfiber (maftexplater) eller sukkerrørsfiber (Celotex).

Platene hadde god isolasjonsevne, det ble antatt at en ½ toms plate hadde en isolasjonsevne som tilsvarte en 2 toms planke, 8 tommers mur eller en 18 tommers betongstøp. De egnet seg derfor godt til bruk i hus, fortrinnsvis i trebygninger. Man kunne klistre tapet rett på platene og man kunne male dem med oljemaling eller behandle dem med murpuss.

Maftex - Den bedste isolationsplate, Rognerud & Strøm A/S! Foto: Norsk teknisk museum
Maftex - Den bedste isolationsplate, Rognerud & Strøm A/S! Foto: Norsk teknisk museum

I nordisk produksjon ble det benyttet trevirke som råstoff og Hunton var den første produsenten av trefiberplater i Norge under merkenavnet Huntonitt. Andre norske merkenavn var Brumunit (produsert i Brumunddal fra 1942), Fibonite, Trenite og Nøstex. Fra Sverige har det vært importert en del som f.eks. Masonite, Insulite, Treetex og Ankarboard.

Halm har også vært benyttet som isolasjonsmateriale – dels som råstoff for fiberplater og dels presset sammen i sin naturlige tilstand til tykke skiver eller "planker" holdt sammen av ståltråd. En type presset halm med pålimt maskinpapir ble produsert av A.L. Trønderhalm på Levanger.

Korkplater ble fremstilt av avfallsprodukter fra flaskekorkproduksjon. Korkmassen ble varmet opp og presset til blokker med tykkelse fra 10-120mm. Noen korkplater hadde asfaltimpregnert overflate. Platene ble i hovedsak benyttet ved isolering av betongkonstruksjoner. De ble da lagt i forskalingen og støpt fast i betongen eller limt fast med asfaltlim. Platene ble ofte pusset med nettarmert puss.

Wellit var plater av flere lag bølgepapp impregnert og limt sammen med asfalt. Platene var brennbare og derfor gjerne dekket med puss eller plater av andre ikke brennbare materialer.

Bølgepapp. Foto: Varis Bokalders
Bølgepapp. Foto: Varis Bokalders

Treullplater ble produsert i Norge fra 1935 og frem til 1950 årene. Platene besto av treull blandet med et uorganisk bindemiddel, som for eksempel sement. I tillegg ble det tilsatt soppdrepende middel. Platene kunne fås i ulike tykkelser fra 10 – 100mm og var vanlig å bruke i betongkonstruksjoner. Platene ble da støpt fast og pusset eller dekt av papp for å hindre konveksjon gjennom de åpne porene. Materialet ble mye brukt i andre halvdel av 1930-årene og i de første etterkrigsårene. Platene kunne både spikres og sages til ønsker form.

Treullplater fra Santor fabrikker. Foto: Schrøder, Sverresborg Trøndelag museum
Treullplater fra Santor fabrikker. Foto: Schrøder, Sverresborg Trøndelag museum

Matter 

Med matter mener vi bøyelige isolasjonsmaterialer av fiberstoff eller vattlignende innhold sydd inn mellom to lag papir. Fyllmaterialet kan være organisk eller uorganisk.

Tangmatter eller arkimatter ble særlig benyttet i mellomkrigsårene i betonghus og i loftsbjelkelagene i funkishus. Mattene ble laget av tørket sjøgress i papir som ble sydd sammen med sømmer i mattens lengderetning.

Uimpregnert tangisoleringsmatte. Foto: Norsk teknisk museum
Uimpregnert tangisoleringsmatte. Foto: Norsk teknisk museum

Husfredsmattene også kalt filtmatter besto av en vattaktig masse med bomull og ullfiber mellom sammensydd papir. Lignende matter ble fremstilt av kokosfiber. Mattene var mye brukt i 1930 årene og gikk ut av bruk i løpet av 1950 årene. Ble i hovedsak benyttet i betongkonstruksjoner og i loftsbjelkelag.

Glasvatt ble første gang produsert i Norge i 1935. Råstoffet var smeltet glass som ble trukket eller spunnet ut i lange fibre. De første tiårene var fibrene opptil 9 cm lange og fargen var hvit med innslag av grønt og blått. Mattene kom i tykkelse opp til 3 cm. Vatten var løs og ble derfor sydd inn mellom to lag impregnert papp. Mattene med de lange fibrene ble produsert frem til 1960-tallet.

Steinull eller Rockwool er et lignende uorganisk fiberstoff fremstilt av smeltet stein. Produksjonen kom i gang fra rundt 1945. Steinullen er mer finfibret enn glassullen og er mykere, i likhet med glassvatten var innholdet løst slik at mattene ble sydd sammen av kraftpapir eller netting.

Fyllstoffer

Med fyllstoffer mener vi isolasjonsmaterialer med en pulveraktig eller finkornet struktur som fylles i hulrom i vegger, gulv og andre bygningsdeler for å øke varmeisolasjonen.

Leire ble brukt som stubbeloftsfyll fra slutten av 1700-tallet. Den økte bjelkelagets brannmotstand og tetthet, og isolerte godt mot støy. Man brukte tørr leire som ble fuktet og stampet slik at materialet ble tettest mulig. Det var vanlig å blande inn både sagflis og halm. Leirfylling gikk ut av bruk etter andre verdenskrig.

Leire i et stubbeloft. Foto: Villa Dammen
Leire i et stubbeloft. Foto: Villa Dammen

Sagflis, kutterspon (fra høvlerier) og torvstrø var isolasjonsmaterialer som ble mye brukt på landsbygda. I mange byer var bruken av brennbart materialet forbudt i gulv og vegger. Ulempen med torv var at den er meget hygroskopisk og egnet seg ikke på værharde steder med mye nedbør.

Kiselgur er et naturprodukt. Det forekommer som avleiringer av mikroskopiske hule kalkskaller som er dannet av de såkalte kiselalger. Massen ble mye brukt som stubbeloftsfyll fordi den var lett og ikke ble angrepet av bakterier eller sopp. Varmeisolasjonen var bedre enn leire, men produktet var dyrere og mindre brukt.

Koksgrus ble gjerne brukt der man ikke hadde tilgang til leire. Massen besto av småknust koks, ofte inntil hasselnøtt størrelse.

Glassvatt og steinull ble fra 1935-40 også levert som løsfyll til stubbeloft og vegger. 

Hva skal man gjøre med gammel isolasjon og gamle tetteprodukter?

Dersom huset er i god stand og det ikke er tegn til skader trenger man ikke å gjøre noe som helst. Da er huset et vitnesbyrd over en velfungerende konstruksjon. Hvis man derimot ønsker å etterisolere huset eller gjøre andre større inngrep i konstruksjonen blir det nødvendig å ta stilling til hva man skal gjøre med de eksisterende produktene. Da må man i alle tilfeller kontrollere veggen for å unngå at fukt- og soppskader tildekkes av ny isolasjon. Hvordan veggen skal bygges opp igjen og hva som skal beholdes må alltid vurderes av erfarne fagfolk.

Utfordringene og vurderingene er mange. Eksempelvis kan gammel impregnert papp være så tett at fuktigheten ikke kommer ut av konstruksjonen. Da er risikoen tilstede for skader. I noen tilfeller kan gamle produkter fungere med nye. I vegger som har reflekspapp kan den innvendige damptettheten være god nok, samme gjelder dersom man har en diffusjonstett veggpapp med klemte skjøter.

Mange nye isolasjonsprodukter krever bestemte systemløsninger, det vil si bruk av spesielle typer tetteprodukter og klem eller teipprodukter. I disse tilfellene bør man følge leverandørenes anbefalinger.