Etasjeskiller over kjeller eller kryperom

-vanlig oppbygging

I eldre hus finner du garantert stubbloftsleire som isolasjonsmateriale. Denne kan du trygt la ligge mellom etasjene, Den isolerer og demper lyd. Foto: Norske Hjem

Frem til 1950-årene var det vanlig å konstruere etasjeskiller i tre som stubbeloft. Hulerommet i ble gjerne fylt med sagflis, leire eller kiselgur. Andre konstruksjoner besto av kanthugde bjelker med bord som gulv og ingen isolasjon. 

 

I nesten alle eldre hus er tre hovedmaterialet i etasjeskillerne. Fra 1930-årene begynte det å bli vanligere med etasjeskiller i betong, særlig i større boligblokker. Her fokuserer vi på trekonstruksjonene.

Dimensjoneringen av bjelkene og avstanden mellom dem varierer. En vanlig bjelkeavstand var ca 0,9 meter og gulvbjelkene hadde et tilnærmet kvadratisk tverrsnitt. Først på slutten av 1800-tallet ble det vanligere med faste formler og dimensjoneringer av gulvbjelkene.  

Les om hvordan etasjeskiller kan være konstruert:

Frem til 1950-tallet var trebjelkelag ofte oppbygd med et stubbeloft. Stubbeloftet består av bord som legges mellom lekter som er festet i bjelkene. Avstanden mellom bjelkene kan variere. Det gjør også stubbeloftsfyllet. Vanligst var det å bruke leire, men også andre materialer som koksgrus, kiselgur, sagflis, torv og tang har vært brukt. 

Ofte er den en luftspalte mellom stubbeloftsfyllet og gulvbordene. Her kan sirkulerende luft kjøle ned gulvet. Trekken kan forhindres ved å tette godt hvor trebjelkelaget er opplagret ved ytterveggen, samt isolere hulerommet. 

 

Gulvbjelkelag med stubbeloftsfyll. Ill: Christer Stenby, Bygg og Bevar
Gulvbjelkelag med stubbeloftsfyll. Ill: Christer Stenby, Bygg og Bevar

 

En del eldre hus er det ikke noe hulerom mellom trebjelkelaget. Gulvbordene er da lagt rett på rundstokker eller bjelker som er kantet med øks/sag. Opplagringen og avstanden til grunnen varierer.

Etasjeskillet hvor gulvbordene er festet til bjelker som igjen hviler på stein. Illustrasjon: Lars Hammarlin/ Svenska Bygnadsvårdföreningen
Etasjeskillet hvor gulvbordene er festet til bjelker som igjen hviler på stein. Illustrasjon: Lars Hammarlin/ Svenska Bygnadsvårdföreningen

Les om hvordan trebjelkene i etasjeskillet kan være opplagret:

I laftehus har det vært vanlig å legge bjelkelaget på grunnmuren uten noen fast forbindelse med ytterveggen. Metoden er i mindre utstrekning brukt på yttervegger av bindingsverk og reisverk. Gulvbjelkene er da lagt direkte på grunnmuren, eller de lagt på en mursvill i murens lengderetning.

I laftede hus ble mellombjelkelaget oftest ført tvers igjennom veggen og låst mellom to stokker. Fra 1900-tallet ble det vanligere at mellombjelkelaget ikke var gjennomgående. Bjelkeenden ble da ofte utformet som en svalehale.

Til venstre, et bjelkelag som står uavhengig av ytterveggen. Høyre, opplagring av mellombjelkelaget i laftehus. Ill: Bygg og Bevar
Til venstre, et bjelkelag som står uavhengig av ytterveggen. Høyre, opplagring av mellombjelkelaget i laftehus. Ill: Bygg og Bevar

 

I hus av bindingsverk og reisverk ble bjelkelaget oftest opplagret mellom to veggsviller (kubbing/mursvill). For å gi bjelkene tilstrekkelig opplagringsflate ble endene kuttet ved kappet ved ytterveggen. Åpningen mellom bjelkene ble gjerne fylt med små bjelkestubber kalt skunker.

 

Opplagring av bjelkelaget i reisverkshus (venstre) og bindingsverkshus. Ill: Bygg og Bevar
Opplagring av bjelkelaget i reisverkshus (venstre) og bindingsverkshus. Ill: Bygg og Bevar